Å lete etter pasjon eller sterk subjektivitet hos en kunstner fra den ironiske 90-talls-generasjonen er kanskje fåfengt, men man kan faktisk lure på hvorfor og hvordan publikum skal fatte interesse for Sarah Morris malerier og film fra Los Angeles.
I Moderna Museets serie med mindre soloutstillinger, «Den 1:a på Moderna», har turen kommet til amerikanske Sarah Morris. Utstillingen består av to deler, filmen Los Angeles som også ble vist i Oslo under utstillingen Populisme, samt fem store oljemalerier. Morris har tidligere sagt at filmene hun produserer fungerer som en slags forstudier til hennes abstraherende arkitektoniske malerier. I sin film fra og om Los Angeles tar Morris utgangspunkt i mange av de bilder vi forbinner med «Los Angeles» med mye glitter og stas, (bare litt mindre og litt mindre kitschy enn hva «Las Vegas» er kjent for). Filmen er tatt opp med 16-mm-film i Los Angeles uken før Oscar-gallaen og vi får bli med Morris bak scenen. Vi får se Dennis Hopper kjøre bil og røyke sigar, Brad Pitt øve på en slags kamp-scene, en dame som bleker tennene sine, en eldre herre som blir barbert av en naken dame, Jack Nicholson som ser på basketball og en hel del andre folk. Morris er med på den røde løper og filmer kjendisene når de blir fotografert og filmet, og kameraet dveler gjerne lenge på alle overvåkningskameraene som filmer alt og alle i detalj. I tillegg får vi se flashy hotell-lobbyer og andre interiører og arkitektur som uttrykker den arketypiske arkitekturen fra Amerikas 80- og 90-tall.
Filmens soundtrack, laget av hennes samboer, kunstneren Liam Gillick, er en variant av electronica. Men musikken går litt for fort og har en litt for høy pitch, slik at i stedet for å fungere som en stemningsskapende effekt, blir den litt enerverende og kolliderer med det velproduserte billedspillet med glatte og pene mennesker. Det er lett å la seg fascineres av bildene, av menneskene og av interiørene. Men det er også lett å distansere seg fra de samme objektene, menneskene og interiørene. Man forventer et slags statement om hva Morris er ute etter med dette materialet, men det kommer aldri. Filmen er ihvertfall ikke en kritikk av kjendistilværelsen; kjendisene blir formidlet som vanlige mennesker som gjør jobben sin (å se pene ut og representere seg selv). Ikke heller oppleves det som en kritikk av oss som beskuere av dette skuespill. Men det er heller ikke noen ren hyllest eller total overgivenhet til det som glitrer. Bildene er ikke objektive, men det er ingenting som skiller Morris’ bilder fra de vi har sett mange ganger tidligere. Morris tilføyer ikke materialet noenting.
De fem store lerretene – malt på samme måte som alle hennes tidligere store malerier – er hengt i et eget rom inne i den permanente samlingen på Moderna Museet. Bildene består av kompliserte strukturer malt i skingrende farger (som rosa, turkis, svart og gult) og sterke kontraster. Finnishen, som er så viktig i filmene hennes, ser ikke ut til å være like viktig i maleriene. Selv om de på lang avstand ser perfekte ut, ser man godt hvor tapestrimlene har sittet på nært hold.
Ofte, når man snakker om Morris’ malerier, ender man i en Catch 22-aktig diskusjon om figurasjon v/s abstraksjon. På den ene siden er flaten i maleriene tydelig markert, og på den andre er det lett å «se» arkitektoniske strukturer og tredimensjonalitet i dem. Men siden maleriene er så store (2,14×2,14) blir den fysiske dimensjonen også en viktig del av opplevelsen, og hvis man ikke står på en større avstand framstår bildene først og fremst som en abstrakt og ugjennomtrengelig lek med fargefelter. Serien av malerier har titler som Department of Water and Power (Los Angeles), Endeavor (Los Angeles), United Talent (Los Angeles), men refererer ikke til reelle bygninger.
I Morris’ tidligere produksjon finner man blant annet serien Pools (Miami) fra 2002-2003. Her er det mer figurasjon og mindre abstraksjon enn i Los Angeles-serien, og kanskje er det derfor de også virker mer lettilgjengelige.
Det virker som om Morris har gått et steg tilbake i forhold til maleriene og er mer distansert enn hun noensinne har vært. Å lete etter pasjon eller sterk subjektivitet hos en kunstner fra den ironiske 90-talls-generasjonen er kanskje fåfengt, men man kan faktisk lure på hvorfor og hvordan publikum skal fatte interesse for maleriene og filmen hennes. Filmbildene kan vi se så fort vi slår på en kommersiell tv-kanal, og estetikken i hennes malerier har ikke bare Morris selv utforsket siden ti-tallet år, men også mange andre.
Utstillingen består alltså ikke av særlig mer enn den flate Morris viser oss. Det er også beklagelig at utstillingen, som jo består av både malerier og en film, for de fleste av publikum bare blir en halv utstilling, siden filmen Los Angeles kun ble vist en eneste gang offentlig under åpningen. Det er minst sagt kraftløst.
