Noe av det mest interessante ved maleriet er at det har en historie som i stor grad skjermer det for påvirkning utenfra. Man trenger ikke være Greenbergfanatiker og modernist for å anerkjenne at kunstnere som arbeider med maleri ofte henter inspirasjon og innflytelse fra annet hold enn det øvrige kunstfeltet. Maleriet har en rekke grunnleggende utfordringer som er mediets egne og følgelig en nærmest uslokkelig trang til selvutforsking. I så måte er det alltid noe oppløftende ærlig over en maler som spesifikt henviser til en annen maler, slik Mads Andreas Andreassen gjør til Philip Guston i tittelen til utstillingen Mouse and Pyramid (the convergence of light and space) som vises på LNM. Guston har lenge vært en favoritt blant yngre malere, ikke minst på grunn av kunstnerens lekne kombinasjon av konkret figurasjon og abstrahert romlighet.
Derfor er det heller ikke overraskende at Andreassens arbeider utviser en lignende åpenhet og variasjon. Et verk som Mouse on the can fra 2011 minner om Bjarne Melgaards nonsjalante klatter og ekspressive linjeføring, mens i arbeider som Empathy Flag Palace og Flag Palace fra 2015 spilles tilnærmet geometriske strukturer ut mot en bakgrunn av nitid overflatebehandling. Her jobber Andreassen åpenbart med det nonfigurative maleriets virtuelle dimensjonalitet, altså hvordan billedflaten er bygget opp lagvis. I samtlige arbeider står dette frem som et hovedanliggende, og forholdet mellom de ulike nivåene i denne flaten behandles med et imponerende antall variasjoner.
Variasjonene nedfeller seg blant annet i hvordan malingen er påført og i hvordan de forskjellige strukturene og teksturene i billedflaten er dannet. De fleste maleriene demonstrerer en tilsvarende presisjon og sirlighet i overflatebehandlingen. I noen verk eksisterer det knapt noe skille mellom lerret og maling, og i andre er malingen lagt i tykkere lag, med et røffere og grovere uttrykk. Ikke minst er en viktig forskjell hvordan enkelte av motivene utgjør helhetlige strukturer, mens andre består av to eller flere, enten kontrasterende eller harmonerende, flater. I et verk som Shapes of Honesty II er det som om to malerier er satt opp mot hverandre innenfor den samme billedflaten. En lignende strategi er benyttet i forbindelse med Mouse Mourning Syndrome IV hvor et innrammet maleri er montert på et langt større lerret som er spikret direkte på veggen, men også her oppleves det som at billedrammen forblir intakt. Resultatet i begge disse arbeidene gir assosiasjoner til det å ha flere vinduer åpne på en dataskjerm samtidig, uten at en slik digital billedlogikk er et «tematisk» poeng. Årsaken til manøveren synes ikke å være at Andreassen mangler tillit til motivene han her tvinger til å dele lerret. Snarere har sammenstillingen en komparativ hensikt; poenget er at nettopp disse elementene skal ses i relasjon til hverandre.
Mens enkelte av maleriene er «ren» nonfigurasjon, dominert av fargefelt eller geometriske konstruksjoner, rommer andre også mer figurative elementer. Først og fremst dreier det seg om den nevnte tegneseriemusen, men i Mouse Mourning Syndrome IV finner vi også arkitektoniske elementer som hinter i retning av Hanne Borchgrevinks husmotiver, samt en månelignende pupill som beveger seg over et abstrahert landskap.
Den motivmessige variasjonen tydeliggjør at det er de maleriske og grafiske teknikkene som er det egentlige innholdet i arbeidet. Motivene eksisterer på den ene siden som mulighetsbetingelser for selve den maleriske handlingen, og på den andre siden for at vi som betraktere skal tilbringe nok tid med hvert enkelt verk til at dets visuelle logikk rekker å utfolde seg. Og etter tilstrekkelig tid i utstillingen så opplever man da også at maleriene fremstår så levende at de nærmest puster.
Andreassen presenterer oss for maleriet som et uproblematisert, men ikke uutforsket, medium, og her ligger også utstillingens styrke. Nettopp dets selvsikre hvilen i sin egen historie gir maleriet en unik posisjon innen kunstfeltet. Her fremstår denne utstillingen som et gjennomført solid og tiltrekkende bidrag.
