Allerede før man kommer inn i Giulia Mangiones utstilling på Visningsrommet USF i Bergen, skimter man et slående dallandskap gjennom de store vinduene. To store vinylfoto viser Paradise Valley, et område i nærheten av Yellowstone nasjonalpark, sett fra forskjellige vinkler (Paradise Valley I & II, 2022). Slik landskapet gjengis av Mangione, kommer navnet til sin rett: grønt gress i forgrunnen glir over i gult strå innrammet av dypblå fjell mot en lys himmel. Så pittoresk at jeg kan enkelt forestille meg paradis som dette. Men The Fall er ikke en utstilling om det utenomjordiske.
Ifølge utstillingsteksten springer fotoserien ut av en interesse for apokalypsen, og hvordan kulttilhørighet kan få folk til å føle seg beskyttet fra jordens kommende undergang. For å undersøke dette har Mangione reist til steder som på ulike måter kan kobles til dommedagsprofetier: den greske øyen Patmos der Johannes åpenbaring ble nedskrevet, kanariøyen La Palma, så en lang roadtrip i USA der hun oppsøkte såkalte «preppers» og andre samfunn der troen på en nærstående katastrofe er så sterk at overlevelsesforberedelsene står helt sentralt i utformingen av materiell og åndelig infrastruktur.
Paradise Valley-landskapene har selskap av et mindre foto. Det er vanskelig å tyde motivet, noe gult innrammes av mørke striper øverst og nederst (Slit, 2022). Rundt hjørnet åpenbarer nok et landskap seg i vinylprintet War Pumpkin (2022) som brer seg utover en hel vegg. Vegetasjonen indikerer at vi fortsatt befinner oss i paradisdalen. Nå har vi dog steget ned i dalen. Motivet er dominert av en steinstruktur som like gjerne kunne ligget i Hobsyssel som i Tatooine, hadde det ikke vært for hvor isolert den er. To bittesmå hull avslører at dette antagelig er en bunker. Det går opp for meg at Slit, som jeg først ikke kunne tyde, må være landskapet sett fra innsiden av bunkeren, gjennom det ene hullet.
Ettersom frykten for det ukjente er det som forbinder motivene, ville det ikke overrasket om Mangione hadde slitt med å komme i kontakt med gruppene hun har oppsøkt. Men innover i galleriet titter det likevel frem personer mellom bildene av landskap, veier og ymse instrumenter – alle gjengitt med den samme krystallklare nærheten. Den første som møter meg, er en eldre mann i blå arbeidsklær. Innrammet av langt hvitt hår og skjegg, og ansiktet bortvendt med et tankefullt uttrykk (Revelation, 2022).
I utstillingen inngår et fjernsynsopptak fra 1990 spilt av i loop på en kubemonitor: Det er et nyhetsinnslag som handler om Church Universal & Triumphant, kulten som holder til i Paradise Valley, Montana. Kirken bygger på en eklektisk miks av vestlig og østlig filosofi, der reinkarnasjon og forberedelser til en nærliggende atomkrig står sentralt. Lederen, Elizabeth Claire Prophet, forteller at gruppen de siste årene har gått til innkjøp av våpen for hundretusenvis av dollar, samtidig som de ødelegger landskapet ved å bygge bunkere, vakttårn og store gjerder. Sendingen som helhet er preget av så mange selvmotsigelser at det er til å bli svimmel av, ikke bare frustrerer Prophets sirkelargumentasjon, men også de stadige reklamepauser. Du rekker akkurat forelske deg i den nyeste Jeep Cherokee-en før du trekkes tilbake i fortellingen om hjernevaskede galninger som bulldoser naturområder ment for dyr og urbefolkning.
Jeg biter meg merke i hvordan journalisten forteller om kultmedlemmene. Om noe, mener han, er det det ukjente de er redde for. Men menneskene vi møter i utstillingen til Mangione, som også er kultmedlemmer, fremstår ikke redde. Tvert imot har de en tilsynelatende ro over seg, som om det å være innforstått med at enden er nær i seg selv gir trygghet. Det ligger en implisitt respekt for den portretterte i dette perspektivet. I samtale forteller Mangione at hun bevisst unngikk å lese for mye om gruppene før hun oppsøkte dem, for å være i stand til å møte dem mest mulig fordomsfritt. Videre forteller hun om hvordan hun vurderte å snu da hun i South Dakota ble møtt av et skilt som advarte om at ammunisjonsprisene var så høye at inntrengere ikke kunne forvente et varselskudd. Likevel tok hun sjansen, banket på en fremmed dør og ble møtt av en imøtekommende og vennlig dame, som dessuten var villig til å la seg portrettere (Price Increase on Ammo, 2022).
Det er forfriskende å møte et kunstprosjekt som tar for seg fremtiden uten å reprodusere forterpede dommedagsmotiver eller nære angsten vår for det fremmede. Mangione demonstrerer hvordan fotografiet kan fremme en spørrende og åpen tilnærming til omgivelsene og til tankesett som avviker fra våre egne. Samtidig som utstillingen hennes forteller en historie om hvordan mennesker forholder seg til det ukjente, får fotografiene hver for seg lov til å simpelthen være nysgjerrige bilder av steder, konstruksjoner og mennesker. Denne tillitsfullheten er sjelden vare i samtidskunsten, som virker mer opptatt av å avdekke bildeteknologiens kobling til overvåkningssystemer og politisk undertrykkelse (tenk Trevor Paglen) enn av å tappe inn på kameraets empatiske og humanistiske potensial. Motsatt paranoiaen og fremmedgjortheten som et slikt kritisk blikk skaper, setter Mangiones i stand et møte med «den andre» som lar oss se dem som ganske lik oss selv – selv når de virker å leve på en annen planet.
