Så foreligger endelig Kulturrådets evaluering av den oppsiktsvekkende prøveordningen hvor de gir driftsstøtte til kunstnerdrevne visningssteder. Driftsstøtteordningen (som er blitt permanent og nå kalles arrangørstøtte) kom i stand på initiativ fra Unge Kunstneres Samfund og ble lansert som et treårig pilotprosjekt i 2010, før den ble utvidet med ytterligere to år. Fem visningssteder var med i denne første fasen: Dortmund Bodega og 1857 fra Oslo, Kurant og Small Projects fra Tromsø, og Entrée fra Bergen. Ført i pennen av kunsthistorikeren Jorunn Veiteberg, er rapporten ikke minst blitt et verdifullt bidrag til historiseringen av den norske kunstscenen på første halvdel av 10-tallet, en periode der dette knippet av aktører har spilt en sentral rolle, men den inviterer også noen kritiske perspektiver på de strukturelle endringene i kunstfeltet som den nye støtteordningen er en respons på – og i neste omgang endringene den selv kan være med å bevirke.
Rapporten utgis i bokform og lanseringen ble behørig markert med et seminar på Kunsthøgskolen i Oslo tirsdag forrige uke. Geir Haraldseth, selv et medlem av Kulturrådets arrangørutvalg, lot ikke sjansen gå fra seg da han holdt avrundingsinnlegget, til å påpeke at Kulturrådets egne representanter var godt representert på scenen. Kunsthistoriker Mathias Danbolt, som overtok mikrofonen etter at Veiteberg hadde presentert noen av funnene sine, opplevde tydeligvis denne inngruppe-tendensen beklemmende nok til at han følte han måtte presisere at han hadde takket ja til å sitte i Kulturrådets arrangørutvalg etter at han hadde blitt invitert til å respondere på Veitebergs bok. Den andre respondenten var leder for Unge Kunstneres Samfund Rhea Dall, også hun av åpenbare grunner i dårlig posisjon til å komme med en grunnleggende kritikk av ordningen. Så kan det godt hende at ordningen er hevet over enhver kritikk, at det på alle måter er en klartenkt manøver fra Kulturrådet, en fremsynt respons på utviklingen. Ut fra rapportens optimistiske konklusjoner virker det iallfall sånn.
Danbolt satte likevel spørsmålstegn ved den oppsiktsvekkende konsensusen som råder rundt støtteordningen. Finnes det overhodet ikke noen problematiske konsekvenser ved det å tre en profesjonell driftskultur nedover hodet på det selvorganiserte kunstlivet? Og hva signaliserer de kunstnerdrevne initiativenes vilje til konsolidering og profesjonalisering? Nå om dagen kan man vanskelig sette likhetstegn mellom selvorganisering og idealet om radikal selvstendighet. De kunstnerdrevne rommene er, sagt med Danbolt, et supplement til institusjonen, ikke et alternativ. Dermed befinner vi oss i det den danske kunstneren Honsa Hoeck har beskrevet som «det post-institusjonelle kunstfeltet», fortsatte Danbolt, hvor det ikke lenger finnes et «utenfor» institusjonen.
Selv om de kunstnerdrevne stedene inngår i denne ekspansive institusjonelle røren, signaliserer Kulturrådets satsing at de representerer en forskjell av kulturpolitisk betydning. Omkvedet er at de bidrar med en særlig fleksibilitet, vitalitet og oppfinnsomhet som de tyngre aktørene mangler. Veitebergs bok har fått undertittelen Årestadar for ny kunst. Med «ny» sikter hun antagelig først og fremst til de kunstnerdrevne visningsrommenes ledende rolle som tilretteleggere for produksjon av nye verk, et punkt hun vektla under presentasjonen sin. Men begrepet om det nye indikerer òg et formalt program for kunsten, det Veiteberg ser som en bevegelse vekk fra den tradisjonelle separatutstillingen med sine avgrensede og lett omsettelige verk, mot en slags totalinstallasjoner av mer temporær og stedsspesifikk art. Tendensen beskriver Veiteberg i rapporten som «i tråd med dei fremste utviklingstendensane på feltet».
Uavhengig av hvordan man stiller seg til en slik karakteristikk, består den definerende forskjellen på det institusjonelle og kommersielle kunstlivet på den ene siden, og det kunstnerdrevne på den andre siden, ikke primært i hva slags type kunst som produseres og stilles ut, men i selve de materielle betingelsene for driften. Det er gjennom å frafalle rimelige krav til lønn, forutsigbarhet og arbeidsmiljø at de kunstnerdrevne initiativene oppnår fleksibiliteten og tempoet de berømmes for, noe som igjen gjør dem til effektive agenter i kunstfeltets informelle nettverk. Det ligger i kortene at slike initiativer får en begrenset levetid. Som en av dem minneverdig formulerte det da de stengte dørene til normert tid for et par år siden: «planen var aldri at Tidens Krav skulle trekkes ut og inn i uoverskuelig fremtid».
Med støtten fra Kulturrådet oppstår nye driftsbetingelser, økt levetid, og med det en gradvis, kan man tenke seg, dreining vekk fra det prekære operasjonsmoduset og forpliktelsen overfor den lokale, uetablerte scenen. Tendensen er synlig hos 1857 og Entrée, som begge deltar aktivt på messer og vier store deler av programmet sitt til å vise forholdsvis kjente navn. Rimelig nok fikk Steffen Håndlykken fra 1857 og Randi Grov Berger fra Entrée representere støttemottagerne under lanseringsseminaret, Berger sågar på video fra New York, hvor hun oppholder seg i forbindelse med Entrées deltagelse på Independent-messens såkalte galleri-residency.
Geir Haraldseth understreket i sitt avrundingsinnlegg at internasjonalt orienterte kunstnerinitiativer som 1857 og Entrée utfyller en viktig funksjon i det norske kunstøkosystemet, der den kommersielle gallerisektoren er forholdsvis dårlig utviklet. Med en slik oppgave kommer – i tillegg til de besværlige kravene til økonomistyring og rapportering som arrangørstøtten allerede medfører – en forventning om å internalisere det kommersielle kunstlivets imperativer. Det er all grunn til å tro at slike føringer vil selektere for en bestemt type, ambisiøse aktører – som i kraft av å tilgodeses med rausere budsjetter vil stå modell for feltet som helhet.
Brukt som incitament til profesjonalisering, risikerer altså Kulturrådets arrangørstøtteordning å dreie store deler av det kunstnerdrevne feltet over mot en slags smidige pseudogallerier i spagat mellom markedet og det offentlige, bemannet av forhenværende kunstnere med symbolske stillingsprosenter som, med varierende grad av suksess, gjør jobben med å løfte norske kunstnere opp i et internasjonalt kretsløp som de kommersielle galleriene ikke makter eller kan være brydd med. Kanskje er det også hensikten. I så fall passer det å sitere Rhea Dall: «Det er ennå et stykke igjen før lønn ligner lønn.»
En versjon av denne artikkelen finnes også i Morgenbladet 31. mars – 6. april 2017.
