Sensommersolen har forsvunnet og kvelden er kjølig med antydning til regn. Sammen med en gjeng kunstinteresserte svømmer jeg inn under noen betongsøyler i havnebassenget innerst i Bjørvika, i nærheten av det nye Munch-museet. Jeg må skrå hodet opp fra vannflaten for å få lysstrålen fra hodelykten til å treffe en rekke med selvlysende, geometriske rørformer som er festet, delvis nedsenket, mellom søyleradene. De kan minne litt om selvlysende livsformer – plankton, maneter, krepsdyr – der de glinser og glitrer i de bekmørke, hulelignende omgivelsene.
Til forskjell fra flertallet av kunstprosjekter som forutsetter deltagelse, blir man her hverken ført eller geleidet mot målet. Å få sett Vikram Uchida-Khanna og Anders Smebyes prosjekt Look (Further) Down, en del av Norsk skulpturbiennale 2017, innebærer kroppslig innsats. Det er omtrent 60 meter å svømme fra nærmeste badebrygge til bryggekanten som skjuler utstillingen.
Svømmefølget mitt har blitt tildelt et kortfattet dikt – håndskrevet på vannavstøtende papir. Det viser seg i midlertid å være utfordrende å trå vannet og lese samtidig, ikke minst fordi hodelykten gir for sterkt lys mot det hvite papiret. Vel oppe på land leser vi om lysende mikroorganismer i bevegelse i magen til en fisk, mens vi skuer tilbake på brytningene som oppstår når flakkende lys treffer den kveldssvarte vannflaten. Kunstnerne beskriver mikroorganismene som en symbiotisk og egalitær eksistens, avskåret fra historieutvikling på utsiden. Det kollektivistiske budskapet repeteres ute i havnebassenget, der bevegelsene fra de besøkende hele tiden påvirker opplevelsen av arbeidene.
Biologi-inspirerte tilnærminger har vært hyppige forekomster på kunstscenen de siste årene. Det er en tendens som både kan knyttes til klimakrisen, antropocen og mer generell post-humanistisk tenkning. Interaksjon med bakterier, planter og dyr passer fint inn i dette mønsteret. På et mer prosaisk plan fungerte den kalde badeturen også som en entydig bekreftelse av at sommerferien er over og kunsthøsten er i gang.
