Hvem var barndomshelten din? For den britiske kunstneren Rosa-Johan Uddoh (f. 1993) virker det å ha vært Serena Williams, den afroamerikanske tennisspilleren som dominerte de største turneringene på begynnelsen av 2000-tallet. I performancevideoen The Serve (2017–19) – én av i alt seks videoer som vises i Uddohs utstilling She is Still Alive! på Destiny’s i Oslo – opptrer kunstneren ulastelig antrukket i dobbeltspent dress, foran publikum i et tv-studio. Med den rakryggede fremtoningen til en programleder og med blikket godt festet i kameraet, fremfører hun en tekst som knytter medieoppmerksomheten rundt Williams’ meteoriske prestasjoner i en overklassesport med hovedsakelig hvite utøvere, til at hun selv, senere i livet, hadde selvtillit til å søke seg til eliteutdanningsinstitusjonen Cambridge. Slik understreker Uddoh at det å ta plass er en politisk handling for svarte kvinner, tatt i betraktning at normene innad i europeiske institusjoner ofte er til fordel for den hvite majoritetsbefolkningen.
Selv om lineær-tvs seertall peker nedover, er teknologien fortsatt delaktig i å forme de nasjonale felleskapenes agendaer. I Performing Whitness 2 (Mews) (2019) opptrer Uddoh som nyhetsanker og spleiser sammen nyhetsfloskler («it’s Friday!» eller «tonight!») med fotballresultater, brexit-politikk og økonomiske spådommer. Resultatet er formuleringer som fremstår absurde, dystre og humoristiske om hverandre: «we will be analysing the reasons for the job cuts on Monday / Leaving millions of Children scarred for life». Uddoh er ikke utelukkende interessert i hvem det er som får lov til å fremføre og produsere nyhetene – for eksempel som nyhetsanker – hun interesserer seg òg for nyhetssendingens selvforståelse som objektiv formidler av samfunnsaktuelle hendelser.
Uddohs gjøn med tv-nyhetenes proklamasjoner knytter an til kulturteorietikeren Stuart Halls (1932 – 2014) kommunikasjonsmodell encoding – decoding (1973) som hevder at premissene for lesningen av en nyhetsreportasje legges av kringkasteren i produksjonsprosessen. Men i motsetning til tidligere kommunikasjonsmodeller, hvor publikum ble sett som passive mottakere, tar Halls modell høyde for a seeren er i stand til å lese innholdet i programmet annerledes enn produsentens intensjon. Halls innovasjon var å ta høyde for at kringkaster og seers ideologi ikke trenger å samsvare, slik at seere kan foreta enten en «forhandlet lesning» eller «opposisjonell tolkning», alt ettersom hvilket ideologisk premiss programmet bygger på. Det siste er trolig det Uddoh er mest opptatt av, gitt at hun styrer oppmerksomheten mot hvordan språk og bilder i nyhetssendinger skaper et overfladisk inntrykk av å gjengi hendelser objektivt, fremfor å gjengi tolkninger av hendelser.
Performing Whitness 1 (Good Evening) (2019) vises på en Ipad og består av korte etterligninger av nyhetssendingenes anslagssekvenser. Kameraet panorerer mot Uddoh med Londons skyskrapere som bakgrunn, eller zoomer raskt mot ansiktet hennes, før frasen «Good evening» markerer slutten på hvert klipp. Nedstrippet til konvensjonsbunnede kamerabevegelser, scenografier og antrekk, er verket som skreddersydd til å vise hvordan formateringen av nyhetssendingen skaper en aura av nøytralitet, som om byen i bakgrunnen representerer oss alle. I The Master’s Tools, fremfører Uddoh en sang satt til The Supremes’ soul-klassiker You Keep me Hanging On (1966). Sangen foregår i et rom på Tate Britian, slik at Uddoh og to hoftevrikkende kordamer flankeres av noen enorme figurative skulpturer av den viktige britiske modernisten Henry Moore. Teksten lamenterer manglende reformvilje hos institusjoner fra størrelsesordenen kunstmuseer til EU og sveiper også innom mangelen på svart representasjon i Storbritannias modernistiske kanon.
Tidligere i sommer publiserte Morgenbladet et brev forfattet av fem studenter ved KHiO, hvor de utrykker bekymring for ytringsklimaet på skolen og for hvordan rektor Måns Wrånges plan «for mangfold, inkludering og antidiskrimineringsstrategier som skal omfatte alle skolens aktiviteter» vil påvirke kvaliteten på utdannelsen. Avslutningsvis ytres et ønske om «kunnskap, ikke ideologi». Uddohs utstilling på Destiny’s er ikke et innlegg i den noe trøttende debatten om identitetspolitikkens mulige fallgruver, men ved å understreke at tilsynelatende nøytrale konvensjoner ofte privilegerer mennesker med hvit hud, minner den om at ingen diskurser eller kunnskapssystemer befinner seg «utenfor» ideologi.
