I 2015 feirer Museet for samtidskunst 25 år. Jubileet markeres fra 13. mars med utstillingen Fattig kunst – rik arv. Arte povera og parallelle praksiser 1968-2015. Kunstkritikk markerer begivenheten med åtte kritiske blikk på museet.
Anne Szefer Karlsen er kurator, redaktør, kunstskribent og tidligere leder av Hordaland Kunstsenter.
1. Hvordan vil du beskrive den faglige profilen til Museet for samtidskunst i de tretten årene museet eksisterte som selvstendig institusjon, fra 1990 til 2003?
2. Hvordan synes du museet har utviklet seg innenfor rammen av Nasjonalmuseet de siste tolv årene?
3. Hva har vært museets viktigste bidrag til det norske, nordiske og internasjonale kunstfeltet?
4. Hvordan mener du museet fungerer på Bankplassen i dag?
5. Hva er museets største utfordringer i årene frem til Nasjonalmuseet åpner i nye lokaler på Vestbanen i 2020?
Hei, Jonas, artig at du spør!
Mitt første møte med Museet for samtidskunst var gjennom deres tidsskrift Terskel en gang sent på nittitallet. Jeg har nok fortsatt de to-tre utgavene jeg kjøpte en gang for lenge, lenge siden i en pappeske i kjelleren… Når jeg tenker på spørsmålene dine, så er det et par ting som dukker opp. Først og fremst at jeg er et «avstandspublikum». Det vil si at jeg ikke tar del av deres program ukentlig eller månedlig. Jeg er kanskje innom en gang i året… Sånn har det alltid vært. Og nå slår det meg at det kanskje er betegnende? Ikke for det, jeg liker faktisk godt lokalene på Bankplassen som utstillingsrom. Det er liksom et akkurat passe stort museum. Personlig kunne jeg nok tenke meg at utstillingspraksisen deres kunne vris og vendes litt på fra tid til annen, hva synes du? Likevel, et par hederlige eksempler bør nevnes fra de siste årene, nemlig to utstillinger som Stina Högkvist har laget. Den ene var museets bidrag til «Afrika i Oslo», et prosjekt museet selv initierte en gang rundt 2007-08. Stina lagde en god gruppeutstilling i denne utstillingsrekken som hadde tittelen Hypocrisy: The sitespecificity of morality sammen med Koyo, som jo senere har bidratt til den norske kunstscenen på flere måter med god støtte fra Office for Contemporary Art Norway. Og så vil jeg trekke fram hennes utstilling Kjartan Slettemark: Kunsten å være kunst fra 2013. Jeg så den sammen med min 15 år gamle niese og min 60 år gamle mor og hennes partner, vi kaller han bare skogvokteren. For en kioskvelter av en utstilling! Nå har du jo sikkert allerede forstått hvilken generasjon jeg tilhører, så da er det vel bare å legge alle kortene på bordet. Museet for samtidskunst har liksom ikke vært så toneangivende for meg, og jeg må si at når jeg for over ti år siden leste Lotte Sandbergs tekst i Samtiden i anledning lederskiftet på museet så ble dets irrelevans liksom sementert. Jeg mener hun var inne på at det var vanskelig å spore faglig dybde. Husker du den artikkelen? Jeg vil jo nødig bekrefte dette inntrykket, men likevel: Det er veldig få av mine kolleger fra andre geografier som noen gang refererer til dette museet. En og annen nordisk kollega spør vel kanskje om jeg har sett en utstilling der i ny og ne, men da er det gjerne basert på at den som spør eller vi begge kjenner en som er involvert i programmet. Igjen, dette er kanskje betegnende? Det er vanskelig å si hva dette skyldes, og for alt jeg vet så kan det jo hende at museet er skikkelig rock’n’roll i kunsthistoriekretser eller på avdelingsmøter når Nasjonalmuseet spiser snitter og drikker traktekaffe. Dette må med andre ord ikke leses som noe konkluderende. Snarere er det en personlig refleksjon over dine spørsmål, siden du spør! Jeg kunne godt tenke meg et tydeligere museum i framtiden, som evner å treffe fagfeltet, lage gode og «gjennomforskede» utstillinger, at de faktisk forholdt seg til og var i tett dialog med det nasjonale samtidskunstfeltet, at det var åpne for innspill og ideer fra fagfolk utenfor sine egne rekker. Selvsagt ønsker jeg samtidig at de skal ha utstillinger som treffer både nieser, mødre og skogvoktere i hjertet og intellektet, men i og med at dette er Norges samtidskunstmuseum så tenker jeg at det er helt overflødig å si, det mener jeg er en selvfølge!
Alt vel,
Anne
