Angst i det 21. århundre

Som en av seks utstillere i «Afrika i Oslo» ønsker UKS å trekke en linje fra Munchs «Skrik» til vårt eget sekelskiftes angst, opprivende endringer og meningstap på en global scene.

Utstillingens tittel antyder at vi likner insekter fanget i en oransje kvae og forstenet i historien. Vi er fanget i en handlingslammelse lik stillstanden mellom rødt og grønt trafikklys.
Dette bildet av kulturell forsteining er tilnærmet dekkende men bør kanskje suppleres med vissheten om at disse statiske fragmentene viljeløst faller inn i infosamfunnets gravitasjonssentrum med sitt eget dragsug.

Spørsmålet reiser seg om et slikt sentrum noen gang når et metningspunkt, en kritisk masse eller et sort hull. Enkelte kunstnere ser ut til å interessere seg for hva som kan danne seg på den andre siden eller omkring en slik masse, som en mer uviss «latent avgrunn» tilnærmet både abstrakt og romantisk. Det kan også være et mål, som i denne utstillingen, å påvise en motsetning, noe annet, i forhold til en totalrasjonalisert og trygt integrert virkelighet. Motsetning og dualitet kan oppstå nettopp der Vesten når et toppunkt av overdreven teknologisk kontroll. Det er da «konstellasjonen, mysteriets stjernebaner kommer til syne», for å sitere Heidegger.

Daniel Garcia Andujar: Postcapital Timeline

Kanskje det er skuffende lite «stargazing» eller mystikk på denne utstillingen. Den holder seg nokså greit innenfor kartleggingen av vestens feberaktige forhold til og gradvise utryddelse av dens Andre. Den Andre representeres her som en slags terrorist, ofte lokalisert i et araberland, i Midtøsten eller som nordamerikansk indianer. Men innenfor dette rammeverket er det en del nyanser og gode observasjoner å finne. Daniel Garcia Andujars video og digitalarbeider, som jeg øyeblikkelig møter innenfor døren til UKS, er vel ment å gi en passende mengde sjokk og uro, bråkete og skjærende som de er. I No War, Honor og Postcapital Timeline ser han for seg USAs krigføring i Midtøsten som et videospill, krigen som spillgrafisk fantasy konstruert utenfor virkeligheten. Vestens kriger har alltid hatt karakter av å være symbolske, blodige teatre, der identitetskonflikter spilles ut for åpen scene, like mye fantasi som virkelighet. I et virtuelt landskap utfolder dette seg med obskøn tydelighet, krigen faller endelig over i et overmettet teknohelvete hvor virkelige kropper ikke lenger eksisterer.

Vesten er et overvåket samfunn. Ikke sett fra fangevokterens panoptikon men gjennom myriadene av kameraer, billed- og videokanaler alle frivillig benytter seg av til enhver tid, internett og alt det andre. Lenger inn i lokalet finner vi Mahmoud Khaleds Safety Zoom som tar opp dette på en vittig måte. I smug har han filmet en overtrygg middelklassefamilies stivbente forsøk på å fortøye en skjærgårdsjeep et sted i London langs elva Themsens bredd. Familiefaren oppdager spioneringen, og som motreaksjon retter han sitt eget håndholdte kamera mot kikkeren. Dette blir godt fordi det viser til den feedbackloopen vi nå befinner oss i, der alt er integrert i vestens visuelle format, der alle filmer hverandre i en evig, statisk loop og ingenting er Det Andre og utenfor. (En fullstendig mettet, psykedelisk loopeffekt hadde oppstått hvis Khaled også hadde filmet selve visningsskjermen, da ville vi fått en visualitet som eter seg selv – det svarte hullet igjen.)

Iman Issa: Installation

Linken til Munch knyttes spesielt til den hybridiserte, sirkulære sofaen plassert midt i UKS’ hovedrom. Iman Issa har invitert de andre utstillerne til å dekorere hver sin pute med «vestlige», nåtidige emblemer. En slik sofa, i utgangspunktet hentet fra Tyrkia eller der omkring, var en selvfølgelig rekvisitt på overlessede kunstutstillinger rundt forrige århundreskifte, deriblant Munchs separatutstilling i Berlin i 1892. Her kunne man studere Munchs bilder hengt fra gulv til tak på alle vegger. Den ene veggen på UKS er tilsvarende overstrødd med svart-hvitt bilder høstet fra internetts billedflom. Det er ingen tilfeldig samling, men fryktemblemer og billednotater over vestens Andre, fra mytologiske dyr til orientens grusomme despoti og en slaves arrete rygg.

Herfra kan man også iaktta en rigg med drypposer hengt opp i taket og vanndråper som faller ned på seks glovarme kokeplater – Assefa Gebrekidans Evanescense. Det kalde vannet fordamper øyeblikkelig med et lite smell. Det er et sammensatt kunstverk, der «evanescense» (det flyktige) henviser til vannforsyningsproblematikk og vanntortur, men det eksplosivt polariserte møtet assosieres også til terrorhandlinger – Midtøsten som politisk «hotplate». Kokeplatene ser ut til å hente kraft fra Hamdi Attias gigantiske strekkode, det aktivistiske American Orentalists (2005), avslørende videocollager av de mest høyreekstreme stemmene i USA; Daniel Pipes, Richard Pearl, Thomas Friedman. Verket tar tid og siden det ble laget i 2006 har det rent mye vann i havet, likevel er det et sjokkerende arkiv over en tilnærmet kriminell ekstremisme.

Å produsere et meningsalfabet for eget liv, prøve å fylle ut de mange tomrommene denne ekstreme politikken eller dette gjennominstrumentelle samfunnet har skapt, er ingen lett oppgave. Iman Issa forsøker kanskje i Loop, en fotografisk og konkret sammenføyning av private, assosiative elementer som med litt tid og møye klarer å åpne seg for betrakteren. Jeg begynner å se konturene av noe men ikke så veldig mye mer, kanskje skjer det noe med tiden. For øvrig er jeg enig med Issa: dureé er undervurdert.

Bodil Furu: Nullpunkt

Da er ørkenvandringen adskillig mer total i Bodil Furus finstemt mørke videoportrett Nullpunkt. Vi følger hverdagen til et slags post-menneske, en postindustriell hvermansen. Ecce Homo, hva er dette menneske? Han er på vei ned i et dragsug; verden er liksom fullstappet med mening, likevel lukker den seg og gjør han overflødig.

(Ingressbilde fra Mahmoud Khaleds Safety Zoom.)