Nye gallerier og museer skyter opp, programmene kappes om å være mest tettpakkede og innimellom skiltes det med en (i lys av globale trender) påfallende optimisme og vitalitet på temasiden. Årstidsrelevante metaforer står med andre ord i kø når vi skal oppsummere den norske kunstvåren. Men jeg holder meg unna slik lavthengende språklig frukt og nøyer meg med å nominere «energisk» som sesongens stikkord.
På Munchmuseet vartes det opp med dobbel dose tysk maleri. 86-åringen George Baselitz er først ut, med heftige opp-ned-malerier og treskulpturer tilvirket med øks og motorsag, å se fra midten av februar. Og i april går Kerstin Brätsch i dialog med historiske ideer om maleriet som uttrykk for kroppslige prosesser og åndelige energistrømmer, uten tålmodighet med mediets tradisjonelle betingelser. Urolige kropper blir det også når Frida Orupabos forstyrrende collage-marionetter inntar Astrup Fearnley Museet i Oslo i starten av februar. Utstillingen er hennes største til dags dato og ble vist på Bonniers Konsthall i Stockholm i fjor høst.
For dadaistene var collagen et redskap som lot kreativiteten unnslippe rasjonalitetens stengsler, og fra slutten av februar blir en av bevegelsens mest navngjetne eksponenter, Jean Arp, å se i en duoutstilling med livs- og samarbeidspartner Sophie Taeuber-Arp på Henie Onstad kunstsenter, både med verk fra deres respektive kunstnerskap og samarbeid. I slutten av juni følger kunstsenteret opp fjorårets mønstring av den polske tekstilkunstneren Magdalena Abakanowicz med en utstilling med hennes yngre kollega Małgorzata Mirga-Tas, der familie, solidaritet og samhold mellom romanikvinner er ledetema.
Nasjonalmuseet overtar den historisk vidtfavnende utstillingen Gothic Modern fra Ateneum i Helsinki i slutten av februar. Store modernister som Edvard Munch, Vincent van Gogh og Käthe Kollwitz settes sammen med verk fra middelalderen og renessansen for å si noe om innflytelsen fra gotikken på den moderne kunsten fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I april blir A K Dolven første norske kunstner til å stille ut i Lyshallen. Det blir en retrospektiv med arbeider fra slutten av 1980-tallet frem til i dag, antagelig både patosfylt og eksistensielt probende.
Dolven har for øvrig en utstilling på Frogner-galleriet OSL Contemporary parallelt med retrospektiven i Lyshallen. Men før det er Mickael Marman i midten av mars klar med sin første utstilling ved galleriet, hvor det nok vil bys på selvbevisst og tilbakelent maleri à la Frankfurt. Mens vi er på Frogner kan nevnes at maleren Fredrik Værslev åpner eget galleri i strøket, nærmere bestemt Bygdøy Allé, med det uslåelige navnet Allé Allé. Den første utstillingen går etter planen av stabelen i mars, men foreløpig holdes detaljene tett til brystet. Forresten ryktes det at også Ida Ekblad har et nytt visningssted på trappene, men ingen åpningsdato er bekreftet derfra.
Kunstnernes Hus vinner prisen for mest energiske program med hele syv utstillere denne våren! Riktignok inkluderer dette også fasadeinstallasjoner (Andrea Geyer) og performancer (Eszter Salamon), men likevel. Headlinerne, som får breie seg over de to overlyssalene, er Jannik Abel, hvis utstilling Back to the Land – hvor blant annet et stort antall bearbeidede pinner utgjør det kunstneren beskriver som «et rom for refleksjon, sorg, stillhet, dialog, gjenforening og fellesskap» – allerede har åpnet, og Steinar Haga Kristensen, som i mai forespeiler oss to identiske (!) separatutstillinger under samme tak. Disse vil i tillegg være ramme for oppføring av Kristensens nyskrevne musikkteaterstykket. Sesongen på huset avsluttes i en dystrere toneart i juni med en hevnfantasi om seksuell vold, signert Tuda Muda.
Unge Kunstneres Samfund annonserte i fjor høst at de går bort fra soloutstillingsformatet for å satse på en mer fellesskapsorientert modell med lavere terskel og høyere gjennomtrekk av utstillere. En viktig profesjonell utskytningsrampe går dermed tapt for unge kunstnere, om enn begrunnelsene fra institusjonen er sympatiske. Uansett trer ikke endringene i kraft før i 2026, og i starten av februar er irsk-palestinske Nora Adwan klar med sin første store separatutstilling i Oslo, hvor hun vil ta for seg diasporisk sorg – et fenomen med utømmelig aktualitet, dessverre.
Lettere til sinns er Bergen Kunsthall; de gir verdens kollaps en optimistisk spin med gruppeutstillingen Everything Is So Alive! i slutten av januar. Inspirert av teoretiker Jack Halberstams begrep unworlding ser utstillingen nedbrytingen av det bestående som «et øyeblikk for nye begynnelser». På Bergens-galleriet Høyersten Contemporary blir det et øyeblikk med «hekseri og nordisk mørke» med duo-utstillingen til Eirik Falckner & Gabriel Johann Kvendseth fra midten av mars, før Maya Stefania Wibling i april bringer et «lyst syn på fremtiden» inspirert av myter og økofeminisme. Også i Bergen, har Kode (som feirer 200 år) gående en serie med presentasjoner av norske kunstnere med forbindelser til Vestlandet og byen, og i april har turen kommet til Lotte Konow Lund med en retrospektiv hvor kunstnerens opptatthet av «kunstens rolle som en samfunnsorientert praksis» står i fokus.
Hele to nye museer ser dagens lys denne våren. I slutten av februar åpner Nordnorsk Kunstmuseum en ny avdeling i Bodø med utstillingen Alt snakker – Fortellinger i bevegelse, hvor et utvalg kunstverk fra museets samling fra 1800-tallet og frem til i dag er organisert under ansporende temaer som «Fisk, kjønn og seksualitet». En drøy uke tidligere i Trondheim åpner Posten Moderne, eller PoMo, som de kaller seg. Museet er bygd opp rundt samlingen til Reitan-familien og føyer seg inn i det voksende antallet private museer her til lands. Åpningsutstillingens tittel gjør et fikst poeng ut av beliggenheten i byens gamle hovedpostkontor og lover å gjenopprette lokalets funksjon som medium for «en levende dialog med verden», med hjelp fra kunstnere som Monira Al Qadiri, James Lee Byars, Isa Genzken, Anne Imhof og Sandra Mujinga.
Ved Kunsthall Trondheim er det i slutten av måneden duket for tre drømmelignende filminstallasjoner av Sin Wai Kin, og i april blir det mer film samt 3D-printede leireskulpturer fra Liv Bugge, i en utstilling som gjør et kritisk poeng ut av grønnvasking i energisektoren. Bugges utstilling inngår i Hannah Ryggen Triennalen, som sprer seg over flere utstillingsarenaer i byen og i år er viet til temaene moderskap, økologi og håndverkstradisjoner. Andre som deltar i triennalen er Damien Ajavon og Ingrid Viksmo separatutstillinger på henholdsvis Trøndelag senter for samtidskunst og Trondhjems Kunstforening, mens Trondheim Kunstmuseum viser gruppeutstillingen Passing Motherhood med blant andre Athena Farrokhzad, Basma Al-Sharif, Elise Storsveen, Gitte Dæhlin, Käthe Kollwitz, Louise Bourgeois og Thora Dolven Balke.
Haugar Kunstmuseum i Tønsberg viser fra februar den avdøde tyske kunstneren og sosiologen Charlotte Posenenskes modulære skulpturer. I mai markerer museet 30 år med gruppeutstillingen Berre ein hund som vil «kaste lys på problemstillinger som mange kunstinstitusjoner baler med i dag» ved hjelp av eldre verk fra samlingen – utvilsomt inklusive Kjartan Slettemarks ikoniske puddelperformance – kombinert med samtidskunst av Jennie Bringaker og Ingerid Kuiters med fler. Fotogalleriet i Oslo er òg opptatt av institusjonelle problemstillinger og starter året med en «utstilling» der det generøst gis innsyn i deres egen omorganiseringsprosess, som ambisiøst tar sikte på «oppdatere selve mekanismene [de] opererer gjennom».
I juni åpner Taterlandet ved Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm og Guttormsgaards arkiv på Blaker. Utstillingen – med bidrag fra Elias Akselsen, Viola Karlsen, Lillebet Foss og Ivan Storm Juliussen, for å nevne noen – er en feiring av kulturen og håndverket til romanifolket og lover kunstneriske nyproduksjoner, åpne verksteder og et omfattende arrangementsprogram. I samme tidsrom kan du ta turen innom den 13. utgaven av biennalen Momentum ved Galleri F 15 i Moss, som med sitt ultralokale og soniske fokus inviterer besøkende til å zoome inn på det pittoreske landskapet – og kanskje høre humla suse.
