Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, vakreste eller mest engasjerende i 2017? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2017. Dagens bidragsyter er kunstneren og arkitekten Joar Nango. Han deltok på Documenta 14 i Athen og Kassel, og arbeider for tiden med en installasjon for den nedlagte Citröen-fabrikken i Brussel og et offentlig prosjekt i Jokkmokk, i samarbeid med komponisten Anders Rimpi.
Utstillinger
There Is No, Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø
I tillegg til å være en godt kuratert samisk gruppeutstilling med mer enn 60 verk fra De Samiske Samlinger i Karasjok, var utstillingen There Is No på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø også en utstilling som hadde som formål å påpeke det skandaløse og prekære fraværet av et samisk kunstmuseum. Museet har stått på samepolitisk dagsorden i flere tiår, men det har ennå ikke blitt en realitet. Et slikt bygg er høyst nødvendig for å huse De Samiske Samlinger, en uvurderlig nasjonalskatt som utgjør omtrent 1500 verk og som i dag står lagret i temporære lokaler i Karasjok. At Nordnorsk Kunstmuseum tar tak i sin søsterinstitusjons utfordring og gjør utstilling av det, er en etterlengtet håndsrekning fra det norske kunstfeltet som sier klart og tydelig at samiske utfordringer også er et nasjonalt kulturpolitisk anliggende.
Documenta 14, Athen
I skamløs stil vil jeg også trekke frem Documenta 14 i Athen, der jeg selv deltok. Utstillingen var utviklet rundt et konsept som utfordret Documentas privilegerte institusjonelle posisjon (og renommé), og forskjøv den, geografisk og kulturelt, ut av sine etablerte rammer. Ambisjonen om å stille maktstrukturene i et vesteuropeisk kulturhierarki på prøve, og undersøke den nord-sør-vendte privilegieaksen i Europa, var et vågalt og risikofylt konsept. Jeg syns det skapte mye interessant, både i selve utstillingen og i kunstsynsernes mottakelse. Som en slags visuell trommevirvel for selve utstillingen syns jeg Rebecca Belmores skjøre marmorteltmonument installert på Filopappou-høyden vis-à-vis Akropolis på en poetisk og enkel måte oppsummerer prosjektets konseptuelle grunntone.
Events
The Parliament of Bodies, Documenta 14, Athen
Da jeg tilbrakte store deler av året i Athen var jeg så heldig å få med meg mye av det omfattende sideprogrammet som foregikk før og under Documenta 14. Paul Preciado kuraterte eventprogrammet The Parliament of Bodies, som etter hvert fremstod som et slags «Greatest hits of marginalized voices». Det kunne sikkert fra utsiden fremstå som didaktisk, «politisk korrekt» eller små-kleint (som en Oslokompis av meg sa i et bedugget øyeblikk). For meg som sandalbekledd Athen-borger, fremstod serien derimot som en utrolig generøs gave til byen. Eventene var som et pågående open-source-akademi med referanser til antikken, hvor kunnskapsdeling og diskusjon var grunnlaget for det som ble en sosial smeltedigel. Opplevelsen av å se vår store motstandshelt Niillas Somby åpne eventserien i tospann med Antoni Negri ikledd Tana-gákti blant kjolekledde grekere kan ikke beskrives som annet enn en mindblowing opplevelse.
2017 – Et samisk kunstår
2017 har vært et samisk kunstår! Den dedikerte satsningen fra Office for Contemporary Art Norway, de åtte samiske kunstnerne på Documenta, Tråante, og sist men ikke minst den velkoreograferte konferansen regissert av Norsk kulturråd og Sametinget i november brakte samisk kunst i medias søkelys. Godt plantet i midten av søkelyset står det aktivistiske prosjektet Pile o´Sápmi, drevet av Máret Ánne Sara. Prosjektet følger og støtter hennes bror Jovsset Ánte Saras rettsak mot staten, der han kjemper for sin rett til å overleve som reindriftsutøver i Finnmark. Kunstprosjektets upolerte estetikk og Máret Ánnes uredde og klokkeklare språkføring har gitt prosjektet en vanvittig mediaresonans. På che-guevariansk vis har prosjektet vokst til å bli et internasjonalt ikon for urfolksrettigheter, samtidig som det her hjemme, i ly av sametingets utilstrekkelighet, har vokst seg til å bli et etterlengtet og samlende symbol som motiverer politiske samer bredt i arbeidet med å synliggjøre vår samiske rettighetskamp.
Sámi vuoiŋŋalašvuohta, Sámi Àllaskuvla, Kautokeino
Et annet event som satte spor i meg, var av det mer stillferdige og ettertenksomme slaget. I begynnelsen av oktober deltok jeg på seminaret Sámi vuoiŋŋalašvuohta (samisk åndelighet) på Sámi Àllaskuvla i Kautokeino. Det ble en trygg og hjemlig landing, et bilde av oss samer som et åndelig og stillferdig folk. Seminaret var initiert og organisert av koreografen Elle Sofe Henriksen i samarbeid med akademiker Lovisa Mienna Sjøberg. Henriksens idé var å la innleggene og diskusjonene som seminaret genererte fungere som en slags idé- og kunnskapsbank for et nytt koreografisk verk. Dette vakre og inkluderende grepet, samt den gjennomtenkte sammensetningen av innledere, som for eksempel Per Simma, en tradisjonell healer fra svensk Sápmi, og gastronomen Máret Rávdná Buljo, som snakket om forholdet mellom tradisjonell åndelighet og innsanking av råvarer, ble for meg et etterlengtet og konstruktivt tankerom etter all den høylytte dialogen i samekunståret 2017.
Publikasjoner
Canadian Art, Summer 2017
Det er mange initiativer og flere kunstnerskap fra canadisk jord som er interessante å se for seg oversatt eller forflyttet inn i en samisk-nordisk kontekst. Et eksempel er sommernummeret av Canadian Art – det største kunstmagasinet i Canada. Her overlot magasinet hele redaksjonen og all spalteplass til kvinnelige kunstnere med urfolksbakgrunn. På forsiden ser man et performancefoto av Montreal-baserte Dayna Danger og teksten «On Turtle Island» oversatt til cree og skrevet i Syllabics. At Canadian Art her overlater sin definisjonsmakt til en gruppe urfolkskvinner med redaktør Lyndsay Nixon i spissen, syns jeg fremstår som et spenstig og konstruktivt grep.
Eve Tuck og K. Wayne Yang, «Decolonization is not a metaphor», Decolonization: Indigeneity, Education & Society Vol. 1, No. 1, 2012
November måned var jeg på en residency ved the Banff Centre for Visual Arts i Alberta. Her kom jeg over teksten «Decolonization is not a metaphor». Artikkelen dannet grunnlaget for gode diskusjoner mellom kunstnerne som deltok på residensprogrammet jeg ledet. Forfatterne av teksten er Eve Tuck og K. Wayne Yang. Teksten kikker nærmere på begrepet dekolonisering og måten det brukes til å usynliggjøre og glatte over problemer som har oppstått som en følge av kolonialismen. Spesielt spennende er teksten idet den identifiserer «the settlers move to innocent», hvor Tuck og Wayne Yang dissekerer den hvite manns ubevisste og nedarvede handlingsmønster som tillater ham å fremstå som «skyldfri» i relasjon til sitt kolonialistiske verdensbilde. Teksten er interessant og jeg tror alle av europeisk herkomst kan ha godt av å lese denne.
Den canadiske paviljongen i Venezia 2019: Isuma Tv
Helt til slutt vil jeg dele min entusiasme over en pressemelding jeg kom over på internett nylig. Det viser seg at det canadiske Venezia-bidraget i 2019 blir det inuittiske produksjonsselskapet Isuma Tv fra Igloolik helt nord i Nunavut i Canada. I tillegg til å ha laget Atanarjuat – en av mine all-time favorittfilmer – har Zacharias Kunuk, som er en av bakmennene for selskapet, jobbet utrolig interessant med lokalsamfunnet i Igloolik. I Atanarjuat er kostymer laget lokalt og de fleste av skuespillerne har tilhørighet på det lille stedet. Isuma Tv har skapt en interessant modell for en kunst- og kulturproduksjon som skaper lokale, autonome plattformer. Samtidig inneholder deres produksjoner mange komplekse lag, som inviterer utenforstående inn i verket for en unik kunstnerisk opplevelse de kan få eie selv.
Diskussion