Naeun Kang, Checking In, Centralbanken Oslo
I høst viste Naeun Kang tre nye oljemalerier på Centralbanken som ga det naivistiske maleriet som har herjet Oslo de seneste årene en ny omdreining. Kangs tynne laseringer og tørre pensel gir flaten en utpreget porøs tekstur. Figuren er både hårfint registrert og i ferd med å forsvinne i maleriets bleke og skimrende stoff, som et indre bilde som glir bort mens hun prøver å fastholde og artikulere det. Ved å kombinere ekspressiv rendring av emosjonelle tilstander med et oversanselig, metaforisk språk, skaper Kang en finstilt blanding av materialitet og tegn, rene øyeblikksbildene fra kunstnerens munnhule!
Arbeidstittel: The Workers, Haugar kunstmuseum, Tønsberg
Kurator Erlend Hammers overskuddspregede og smått hevngjerrige utstilling på Haugar kunstmuseum før sommeren skal ha honnør, ikke minst fordi den satte fingeren på et problem som kunsthistoriker Ina Blom også berørte i sitt foredrag under museumskonferansen i Tromsø i år. Her kritiserte hun det hun mener er en særnorsk forestilling, nemlig at et godt ledet kunstmuseum er ett med minst mulig kunstfaglig kompetanse i ledergruppen. Mens vi drukner i festtaleaktige kommunikeer fra våre største utstillingsprodusenter, som høres ut som noe de har funnet i papirkurven til kommunikasjons- og rådgivningsselskapet First House sent en fredag kveld, er det betryggende at noen museer ennå tør å ta risiko for å fremme sine fagansattes ideer og intuisjoner.
Institutt for Degenerert Kunst, Landschaft, Kunsthandler Christian Torp, Oslo
Om du stirret inn i «linsen» på det som lignet en prosjektor, men som i virkeligheten var en fontenepumpe, i den etterlengtede comeback-utstillingen til stormende Duchamp-forelskede Institutt for Degenerert Kunst hos Kunsthandler Christian Torp tidligere i høst, ble du møtt av blikket til en liten tregnom med nisselue og røde kinn, stirrende lengselsfullt på kakeboksen som hang på veggen vis-à-vis, det søte innholdet strødd utover gulvet. I retrospekt ligner denne scenen et hjertelig «god jul!», som i ånden kan dateres til sånn anslagsvis 2010, en tid da kunsten fortsatt, i sine beste øyeblikk, var et muntert spill med betydningsdannelsen og verkets intensjon en uløselig gåte.
