10. desember – Stian Gabrielsen

Kunstkritikks egne skribenter og inviterte gjester velger det mest interessante fra kunståret 2013. Hver dag fra 1. til 24. desember kommer et nytt bidrag. I dag: Stian Gabrielsen.

Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2013? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret. Den tiende i rekken er Stian Gabrielsen, som bor i Oslo, er kunstner og skriver for Kunstkritikk.

UTSTILLINGER/EVENTS

 
Kjell Bjørgeengen, Kunstnerforbundet. Foto: Thomas Tveter.
Kjell Bjørgeengen, Kunstnerforbundet. Foto: Thomas Tveter.

 

  Kjell Bjørgeengen, Kunstnerforbundet, Oslo.

Flimmeret som ble presentert over rekken av stramt monterte flatskjermer på Kunstnerforbundet for snart et år siden er fortsatt fastbrent på netthinnene mine. Eller, «fastbrent på netthinnene» er nettopp hva det ikke er, da det ville forutsatt en helt annen type, mer statisk, motiv. Bjørgeengens videoer demonstrerer en kreativ fastholdelse av signalet som definisjonsløs støy, altså før det krystalliserer seg en konsumerbar mening i bildet. Denne presise, perseptuelle volden er så langt blant de mer utfordrende og prosessuelt interessante arbeidene jeg har sett.

       
 
z(oo)m +- boka i bevegelse, Blaker gamle meieri. Foto: Silje Schild.
z(oo)m +- boka i bevegelse, Blaker gamle meieri. Foto: Silje Schild.
  Gutenberggalaksen ligger på Blaker, Guttorm Guttormsgaard og Ellef Prestsæter, Blaker gamle meieri.

Siden jeg var der utenom åpningstidene og derfor var avhengig av kurator Ellef Prestsæters nøkkelknippe for å få sett utstillingen med den hakkete tittelen: z(oo)m + – boka i bevegelse – den første av en rekke planlagte utstillinger av Guttormsgaards arkiv med kunstneren og Prestsæter ved spakene – falt det seg naturlig at kuratoren (og etter hvert også Guttormsgaard selv) guidet meg gjennom rommene i det gamle meieriet på Blaker. Arkitekturen, med utstillingsrom, verksteder, bibliotek, atelier og til slutt Guttormsgaards egen leilighet, gled sømløst sammen. Likeså prosjektene som fylte disse rommene: arbeidet med dokumenteringen av arkivet for web, Prestsæter og Guttormsgaards utstilling, ymse utdrag fra selve arkivet, Guttormsgaards egne prosjekter osv. Man gjenfant liksom i denne naturlige glidningen fra rom til rom, fra situasjon til situasjon og objekt til objekt, en slags parallell til arkivets nivelleringer – som om formidlingen var tenkt som en performativ forlengelse av arkivets virkemåte, tenker jeg nå. Der og da var jeg mer opptatt av å bla i fem hundre år gamle japanske trykksaker. I det hele tatt en uventet generøs åpning inn mot Guttormsgaards arkiv og dets bevegelse inn i en ny fase som digitalisert database.

       
 
Victor Boullet, NO SEX NO FACE NO NOSE,  Galleri Kurant, 2013. Foto: Victor Boullet.
Victor Boullet, NO SEX NO FACE NO NOSE, Galleri Kurant, 2013. Foto: Victor Boullet.
  Victor Boullet, NO SEX NO FACE NO NOSE, Kurant, Tromsø.

Kunstneren Victor Boullet inviterte meg, under dekke av at jeg skulle «jobbe med boken vår» – en slags føljetong som publiseres parallelt med Victors utstillinger – til å være med ham til Tromsø hvor han skulle stille ut på Kurant. Jeg ble først forespeilet hotellrom og arbeidsro, men disse premissene ble raskt endret (av Victor) til at vi i stedet skulle bo på galleriet, med samtlige vinduer dekket av sort plast i fire dager. Her skulle vi også innta alle våre måltider kun bestående av kylling og hvitt brød. Det virket heller ikke, når det kom til stykket, som at det var meningen jeg skulle få skrevet noe særlig. Plassert ved en skrivepult midt i utstillingsrommet, etter hvert nokså blek og uvel som følge av dietten, tjente jeg mest av alt som en slags apatisk kritiker-proxy, mistenker jeg, som Victor, rastløs, usikker, selvransakende, fikk lov til å blottstille seg for (metaforisk) og slik ufarliggjøre, der han maste rundt i det klamme, rå lokalet og hang ting på veggene mens han pratet. Slik var utstillingen hans på mange måter overstått, ihjeldiskutert, tømt, allerede før den åpnet, med meg som eneste vitne.

       
 
David Lieske, Déformation Professionelle (Festival de Cannes 1997) # II, 2013. Fra VI,VIIs første utstilling i Oslogate.
David Lieske, Déformation Professionelle (Festival de Cannes 1997) # II, 2013. Fra VI,VIIs første utstilling i Oslogate.
  VI, VIIs flytting.

Galleriets bevegelse opp av kjelleren på Grønland hvor de har holdt til siden oppstarten i fjor høst, og inn i nye lokaler i Oslogate (i samme kvartal som den nå nedlagte restauranten «Newroz»). De utvider, med andre ord. Det er et godt tegn.

       
 
Fra tv-serien Breaking Bad.
Fra tv-serien Breaking Bad.
  Sesongfinale Breaking Bad.

Uvanlig dynamisk TV-serie: Ikke bare formes karakterene i Breaking Bad faktisk av traumene de opplever (et forholdsvis uprøvd premiss i amerikanske tv-serier), men dramaseriens sjangerform endres også gjennom de fem sesongene og ender – i takt med at presset på den kreftsyke og etter hvert stormannsgale («I’m in the empire business!») kjemiprofessoren og meth-kokken Walter White nærmer seg et crescendo – som noe i nærheten av ren action-underholdning. Handlinger bør ha konsekvenser, som seriens bakmann Vince Gilligan er opptatt av å påpeke i intervjuer. I og med sjangerdreiningen virker den nesten banalt heroiske finalen der Walter kjører, døende av kreft, fra sitt eksil i Alaska til New Mexico og i løpet av noen ganske få timer tvinger et vennepar til å opprette et millionfond til sønnen hans, forgifter en tidligere kollega, tar farvel med den fremmedgjorte kona si og hevner seg på en gjeng onde nazister ved hjelp av et macgyver-modifisert kjøretøy før han dør, tilfreds, også helt på sin plass. Samtidig er seriens gradvise dreining av fokus fra karakterer over mot plot også et symptom på at TV-seriens mye omtalte gullalder – der dramaturgisk desperate grep som å avslutte episoder med cliffhangers var ansett for kunstnerisk lavmål – går mot en slutt.

 

PUBLIKASJONER

  imgres   R. Scott Bakker, The Last Magic Show: A Blind Brain Theory of the Appearance of Consciousness.

R. Scott Bakkers Blind Brain Theory argumenterer blant annet for at vår opplevelse av å ha et «selv» skyldes informasjonsmangel. Vi siler bombardementet av sanseinformasjon til det fremstår for oss som noe sammenhengende og stabilt. Samtidig er vi intuitivt «blinde» for denne silingsprosessen i vår egen kognitive funksjonsmåte og slutter derfor at kontinuiteten i vår opplevelse av verden er representativ for verden. Bakker sammenligner dette informasjonsunderskuddet med det tryllekunstnere kaller en «informasjonshorisont». Biomekanisk forklart har altså bevisstheten vår strukturelle likheter med et magisk triks. Sosialt, eksistensielt, politisk, osv., står de ubehagelige implikasjonene i kø. Selv om han ikke er den første til å filosofere i forlengelsen av hjerneforskning, er likevel Bakkers varsling om en nært forestående «semantic apocalypse» blant de dystrere prognosene sjangeren tilbyr. Ryktene sier at en utvidet versjon av Bakkers opprinnelige essay (som kan leses her) er planlagt utgitt under tittelen Through the Brain Darkly: The Blind Brain Theory of R. Scott Bakker.

       
  0752891510.02.LZZZZZZZ[1]   R. Scott Bakker, Neuropath.

Bakker har også forfattet en mer populærvitenskapelig versjon av teorien sin i form av en psykologisk thriller – Neuropath (2008) – om en nevrokirurg som begynner å drille seg inn i hodet til folk og trikse med hjernen deres for å overbevise bestevennen sin, psykologen Thomas Bible, om at selvet er en illusjon. Kanskje i overkant mye nevro-psykologisk eksposisjon innimellom sadismen til thriller å være – men lest som populærvitenskap i spekulativ fiksjonsdrakt fungerer det utmerket.

       
  whiteluckwarriorcanada[1]   R. Scott Bakker, The Aspect-Emperor – The Unholy Consult (2014).

Og når vi først er inne på sjangerlitteratur, er det ikke på tide at fantasylitteraturen slipper inn i varmen?  En metafysikk-skeptisk hobbyfilosof er selvfølgelig også forfatter av to trilogier med «epic fantasy» – den eneste litterære sjangeren som i følge ham selv: «dares go full retard». Så, om du tåler vold i eksess, replikker på oppdiktede språk, mektige trollmenn svevende over slagmarken, og setningen: «and death came swirling down», gjentatt på hver side, alt fortalt i en gravalvorlig prosa med en forestående apokalypse som bakteppe, håndterer Bakkers epos sjangeren virtuost og originalt.

10

Diskussion