Om Stortinget i Oslo ble utstyrt med lávvomuorat, lavvostokker, på toppen av bygningen, ville dét bidra til forsoning for den samiske befolkningen i norden? Anders Sunnas foreslåtte verk Stortinget Lávvu er tenkt som en daglig påminnelse til makten om overgrepene de har begått, oger et av flere forslag til «forsonende» kunstverk i det offentlige rom som presenteres i den flerspråklige utgivelsen Relational Paths. Art Beyond Reconciliation. Ideas and Creations from Sápmi and Abya Yala. Boken har utkommet i kjølvannet av et større kollektivt forskningsprosjekt initiert av OCA – Office for Contemporary Art Norway, KORO – Kunst i offentlig rom og Sámiráđđi – Samisk råd, som sammen med det meksikanske forlaget Temblores Publicaciones står som utgivere.
Dette er bakgrunnen: I 2017 opprettet den norske staten Sannhets- og forsoningskommisjonen for å granske fornorskningspolitikk og urett begått mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner; kommisjonen leverte som kjent sin rapport seks år senere. På omtrent samme tid startet OCA, KORO og Sámiráđđi prosjektet «Art, Colonialism, Indigeneity. A Time for Truth and Reconciliation?» for å se på kunstens rolle i en forsoningsprosess. En åpen invitasjon henvendt til samiske kunstnere etterspurte forslag til et offentlig kunstverk plassert i Oslo, som skulle ta opp spørsmål om hvorvidt dagens norske samfunn forholder seg til – og anerkjenner – hvordan statens koloniale politikk både har ført til et tap av samisk kunnskap og kultur («epistemicide») og ødeleggende naturinngrep («ecocide»).
Som nevnt er Sunnas storgtingslavvo et av flere foreslåtte verk som får plass i Relational paths. I tillegg bygger boken på erfaringer fra seminar- og dialogsserien «Máhcaheapmi (Responses)», som tok opp spørsmål om kunst, autonomi og urfolkspraksiser og ble arrangert i et knippe byer i Sápmi og i Mexico over en periode på to år. Selv om bokens tyngdepunkt ligger i den samiske kunstverdenen, bidrar tekstene fra kunstnere som tilhører urfolk i Abya Yala (som betegner hele det amerikanske kontinentet) til erfaringsutveksling og et større perspektiv.
I utgivelsen, som først ble lansert på Riddu Riđđu-festivalen i Gáivuotna/Kåfjord i sommer og senere på et arrangement på Samisk hus i Oslo, knyttes prosjektet sammen utifra en tanke om «relasjonalitet». I likhet med mange urfolksteoretikere, mener redaktørene at «forsoning» ikke er et tilstrekkelig presist konsept i møte med uretten befolkningen i for eksempel Sápmi har erfart; forsoningspolitikken bygger på en idé om at det holder å si «unnskyld», når det som egentlig behøves er vilje til strukturelle endringer.
Hvor heldig det er å i stedet benytte «relasjonalitet» – et mye brukt begrep også ellers i kunstverdenen – kan nok diskuteres. Kanskje medfører det en i overkant teoretisk inngang. Men tekstene i boken preges ikke hovedsakelig av akademisk sjargong. Poenget er å gi et blikk på kunst, rettferdighet og forsoning som er forankret i ikke-vestlige verdenssyn, der nettopp måten du forholder deg til omgivelsene dine på er viktig. Stemmene som kommer til orde her, er ikke nødvendigvis enige om hva dette innebærer – og det er en styrke at utgivelsen målbærer ulike syn.
Flere av tekstene i boken er verksbeskrivelser innsendt til den nevnte utlysningen, med visuelle skisser av de planlagte verkene. Hvor utfyllende tekstene er, varierer; Máret Anne Saras tekst om verket Olmmožin eatnamis – to be human on earth (2025) er blant de mer omfattende. Verket ble faktisk produsert til Festspillene i Nord-Norge, og er utformet som en nødmanual av typen som ligger i setelommen på fly. Men Saras versjon retter seg mot den akutte økologiske krisen og skisserer samiske «leveregler». I tillegg til refleksjoner om kolonihistorien og bakgrunnen for verket, har Sara inkludert utdrag fra samtaler med ulike samiske kunnskapsbærere; i disse tekstene får leseren blant annetinnblikk i verdenssynet i reindrifta, slik det faktisk utspiller seg.
Jeg kan ikke huske å ha lest lignende beskrivelser i en slik sammenheng. At konsepter forankres i levd erfaring og landbasert kunnskap gir utgivelsen en avgjørende empirisk tyngde. Saras nødmanual skiller seg, i likhet med et annet, fortsatt urealisert prosjekt av Britta Marakatt-Labba, fra flere av de andre forslagene: Mens verk som Sunnas Stortingslavvo er eksplisitt konfronterende, plassert i maktens sentrum, søker Sara og Labba seg mot ivaretakende praksiser som er mer i tråd med tanken om at urfolk ikke bygger monumenter på storsamfunnets premisser, slik den blant annet har blitt fremført av Iver Jåks (1932-2007), som gjerne oppførte sine skulpturer i tre som skulle forvitre med tidens gang.
Her reiser boken en diskusjon om samisk tradisjon – og hvordan den kan utvides – som ikke kommenteres eksplisitt. Mellom prosjektbeskrivelsene finner man ellers flere gode og mer reflekterende tekster. Det meksikanske kuntnerkollektivet Colectivo Cherani bidrar med betraktninger rundt kunst og selvstyre, mens skoltesamiske Pauliina Feodoroff skriver åpent og nokså friskt om farene ved at samisk kultur blir oppfattet som attraktiv av folk som gjerne vil leve alternative liv.
I Sápmi pågår det for tiden en samtale om hva «samisk kritikk» kan være. Det nye tidsskriftet Gaskkas har for eksempel ønsket å sette spørsmålet om hvordan kritikk ser ut innenfor et samisk kunnskapssystem på dagsordenen. Kulturrådets tilskuddsordning for tidsskrift og kritikk hadde i høst en éngangssatsning på prosjekter «som utforsker og utvikler kritisk praksis, og/eller bygger arenaer for kritikk om og med det samiske».
På den ene siden er de øremerkede midlene selvsagt viktige; på den andre siden vil nok også ikke-samiske aktører søke på ordningen med en tanke om å for eksempel lage kurs for norske kritikere som vil lære seg å skrive om samiske uttrykk. Slike kurs kan ha sin berettigelse, men det absolutt viktigste er at midlene styrker infrastrukturen innad i det samiske feltet, slik at det ikke blir urfolks oppgave å utdanne majoriteten.Relational Paths befinner seg i kjernen av dette arbeidet. Fordi boken viser fram ulike urfolkskunstneres metodikk og verdenssyn, samt hvordan det henger direkte sammen med estetikken, bidrar den i praksis til å legge et fundament for urfolksskritikk.
