Hvilken vei har egentlig Vibeke Tandbergs kunstnerskap tatt? Mange stiller seg dette spørsmålet etter at hun de siste årene har jobbet mest med tekst. Flere jeg har diskutert Tandberg med har lengtet nostalgisk etter de toneangivende fotoarbeidene som var med på å definere det norske nittitallet, f.eks. den identitetsproblematiserende serien Living Together og de mange undersøkelsene av kropp og kjønn rundt årtusenskiftet, deriblant Old Man going Up and Down a Staircase (2003).
Med tekstbaserte utstillinger som Mumbles på NoPlace i 2011 har Tandberg beveget seg bort fra mennesket som motiv og over mot språk og tegn på et Beckett-aktig vis. Hun befinner seg nå ofte, som dramatikeren Beckett, på grensen av kommunikasjonens sammenbrudd. Det er en selvrefleksiv grunntone i disse arbeidene som beveger seg vekk fra det formidlende og klare, mot komplikasjon og forvanskning. Tandberg har flere ganger selv også understreket sin nyervervede interesse for Beckett og verkene fra de siste par årene har i stor grad handlet om et truet subjekt. Dette er en posisjon som også undersøkes på denne utstillingen, særlig i maleriene.
Malerienes motiv er en utbokstavering av deres titler: Oblivion, Absence, Disaster, Assumption og Delirium (alle verker 2013). Bokstavene er malt oppå hverandre slik at ordene blir uleselige. Grepet er ikke ukjent, vi ser tilsvarende ideer i Matias Faldbakkens mange tape-malerier, hvor setninger er presset sammen til uleselige, abstrakte figurer. Men slike vridninger i perspektiv har en lang historie, faktisk lar de seg spore tilbake til de mange anamorfe grepene i europeisk maleri siden tidlig renessanse. Dette var verker hvor en forvridd del av motivet måtte betraktes fra en uvant vinkel eller gjennom et speil for å komme til syne.
Men der de anamorfe grepene ofte var knyttet til en memento mori-tematikk, er det mediet selv som er sentrum hos Faldbakken og Tandberg. Språket og maleriet. Og det finnes ikke noe på forhånd gitt perspektiv hvor alt blir forståelig. Det er snarere snakk om å gjøre ting uklart for å tvinge oss til å tenke på nytt, på et generelt nivå. I Tandbergs malerier er uleseligheten en motpol til ordets sedvanlige oppbygning: det leses fra venstre mot høyre. I disse verkene ser vi ordene som bilde eller, like gjerne, som et tegn på grensen til ideografiske språk, som kinesisk. Eller som kalligrafiske skisser.
Maleriene knyttes til dias-installasjonen New York & Assumption, hvor New York og Assumption faktisk er personer. Gjennom enkle tekstfragmenter forteller en serie projeksjoner en historie om denne duoens hyrdestund på et fly før flyet styrter og de omkommer. Verket er fikst og baserer seg på glidninger i betydning, blant annet mellom byen og personen «New York». Morsomt nok, men det blir på mange måter en uangripelig ordlek. At litteraturteoretikeren Maurice Blanchot skal ha vært en inspirasjonskilde, som vi kan lese på galleriets hjemmesider, gjør ikke ting klarere. Maleriene står seg bedre – de er også ordleker, men deres pedagogiske poeng er klart og legitimt. De skal bidra til avlæring.
De mest interessante verkene på utstillingen er likevel den visuelt rudimentære fotoserien Wrist scans. Som tittelen antyder er dette kunstnerens håndledd scannet på en fotokopieringsmaskin. Resultatet er overraskende skarpt og klart, teknikken tatt i betraktning. Men det som slår meg mest er hvordan et slikt utsnitt av kroppen har en kulturhistorisk resonans. Det viser til en blottlegging av kroppen og fotografiets mest fundamentale egenskaper: det registrerer sitt objekt, mekanisk. Verket trekker også tankene mot selvskadere, men mest av alt mot innskrivingen av numre på underarmene i tyske konsentrasjonsleire. Dette utsnittet – av tatoverte underarmer – er utvilsomt det mest dominerende underarmsmotivet i moderne tid. Men her er det kunstnerens underarmer det er snakk om og de er ikke tatoverte.
Det aner meg at Tandberg også her vil tilbakestille vår oppmerksomhet. Underarmene er fristilt fra historien og konsentrasjonsleire i disse fotografiene: vi kunne si at de blir et bilde på nødvendigheten av å ikke bindes av et skjema for hvordan man skal se noe – ikke for å benekte holocaust, selvsagt, men for å begynne på nytt, fra scratch. Men den kjølige volden er der likevel, mekanikken i fotoapparatet resonnerer med den industrialiseringen av drap vi så i konsentrasjonsleirene. Kompleksiteten i dette bildet fascinerer meg – er det en jomfruelighet i forhold til motivet vi nærmer oss her? I disse bildene åpnes et rom å tenke i som gjør dem til de sterkeste i denne utstillingen. Dette kroppslige temaet inviterer også til et tilbakeblikk på den tidlige fasen i Tandbergs kunstnerskap.
