Kuratoriske programerklæringer og kunstnerlister til større internasjonale kunstbiennaler lanseres gjerne en måned eller to i forkant av åpningen, strategisk utporsjonert for å øke spenningskurven. Men få dager før Documenta 14 åpner i Aten er det fortsatt lite som er kjent om hva utstillingen kommer til å inneholde. I et intervju med det tyske kulturmagasinet Monopol i begynnelsen av mars begrunnet kunstnerisk direktør Adam Szymczyk stillheten med at en utstilling etter hans smak bør være en opplevelse uten forhåndsprogrammerte forventninger. Lanseringer av kunstnerlister liker han ganske enkelt ikke.
Nå har kunstverdenen riktignok hatt flere år på å bygge opp forventningene til utstillingen, som har hatt arbeidstittelen Learning from Athens. Szymczyk annonserte sin radikale avgjørelse om å dele Documenta 14 mellom Kassel, der utstillingen normalt avholdes, og Aten allerede i 2014. Utstillingen i Aten åpner 8. april og varer til 16. juli, mens den tyske delen står fra 10. juni til 17. september. Todelingen har vakt harme i begge byer. Mens handelsstanden i Kassel har fryktet at den innbringende kunstturismen – med nærmere 900.000 besøkende i 2012 – vil minimeres som følge av utflaggingen til Hellas, kan man lese den stensilerte beskjeden «Dear Documenta: I refuse to exotisize myself to increase your cultural capital. Sincerely, the natives», på atenske murvegger. Tidligere finansminister i Hellas Yanis Varoufakis har kalt Documentas utenlandsopphold for «en slags kriseturisme».
Men disse utgytelsene ser foreløpig ut til å være unntakene. Den tyske tv-stasjonen Deutsche Welle melder at det ikke har vært nevneverdig interesse for Documenta fra greske medier. Den eneste debatten har så langt omhandlet Documentas offentlige program, Parliament of Bodies, som har foregått på det kommunale kunstsenteret i Parko Eleftherias siden september 2016. Kunstsenteret holder til i en bygning som ble brukt som hovedkvarter for militærpolitiet under militærdiktaturet fra 1967 til 1974, noe som i seg selv har vært kontroversielt. At høstens forelesningsserie 34 Excercices of Freedom i tillegg ga stemme til politiske og kunstneriske praksiser som blant annet tok for seg «ecosex, queer-indigenism, and radical performativity», ble for mye for kommentatorene i den konservative greske avisen Kathimerini, som kritiserte Documenta for å basere seg på «hysterisk ensidige», «militante» ideer.
Flere samiske kunstnere
Ved siden av høstens seminarer og forelesninger i Parko Eleftherias har det greske tidsskriftet South as a state of mind vært den viktigste plattformen for det internasjonale kuratorteamets idemyldring. South har siden 2015 fungert som Documenta 14s offisielle tidsskrift, med poeten og kritikeren Quinn Latimer som redaktør. Hysterisk ensidig eller ikke, ideene som har sirkulert i disse foraene har vært så mangfoldige at det er vanskelig å peke på mer enn overordnede tendenser. Flyktningpolitikk, gjeld, og debatten om tilbakelevering av kulturgjenstander fra etnografiske og arkeologiske samlinger var for eksempel sentrale spørsmål i de to første utgavene. Alle er tema som vedrører forholdet mellom Hellas og de nord-europeiske landene, især Tyskland, men som også knytter Documenta 14s Aten-Kassel-akse til større postkoloniale utfordringer.
– Avgjørelsen om å arrangere utstillingen i Kassel og Aten er kun ment som en energiutløser; den iverksetter og generer nye betydninger som kan diskuteres og stedfestes utenfor tvedelingen mellom de to byene, sa Szymczyk da Kunstkritikk møtte ham i Karasjok i fjor høst.
Urfolkspolitikk vil etter alt å dømme vil få en fremtredende plass i Documenta 14. Vinterens internasjonale engasjement rundt Standing Rock Sioux-stammens lokale protester mot byggingen av oljerørledningen Dakota Access Pipeline, viste tydelig at kampen for urfolks rettigheter har potensial til å bli førstelinje for en større bevegelse som forener miljøaktivisme, antikapitalistisk politikk og jordbunden spiritualitet. Den første dagen av 34 Excercices of Freedom i Aten i september var i så måte talende. Programmet bød på foredrag av den samiske journalisten og Altavassdrag-aktivisten Niillas Somby og den italienske venstreradikale filosofen Antonio Negri, og ble åpnet med en seremoni av Linnea Dick fra den vest-kanadiske Kawakwaka’wakw-stammen, som takket moder jord og jaget bort ond energi.
Documentas interesse for spørsmål knyttet til urfolk har også ført til at flere nordiske kunstnere har blitt invitert til å stille ut. I høst var Documenta-teamet på en lengre studiereise i Sápmi i regi av Office for Contemporary Art Norway, og etter det Kunstkritikk kjenner til skal verk av følgende samiske kunstnere vises i Aten og Kassel: John Savio (1902-1938), Iver Jåks (1932-2007), Joar Nango, Máret Ánne Sara, Hans Ragnar Mathisen, Britta Marakatt-Labba og Synnøve Persen. De tre siste var med på å danne Masi-gruppen som fornyet samisk kunst på 1970-tallet. Blant de aktuelle verkene er Persens utkast til det første samiske flagget, som hun laget som kunststudent på slutten av 1970 -tallet. Sara skal lage en større installasjon med reinsdyrskaller, i forlengelse av hennes Pile o´Sápmi som var plassert utenfor Indre-Finnmark tingrett under hennes brors søksmål mot staten i 2016, en sak som omhandlet begrensninger på reindrift. Nango, som arbeider med nomadisk arkitektur, har vært i Aten i flere måneder og har jobbet på en skrotplass mellom flyktningleiren Eleonas og en rom-leir som nylig ble fjernet av myndighetene. Det ferdige verket skal vises ved et utendørs atrium tilknyttet Atens Odeion-konservatorium, og blir performativt og prosessuelt, mens Kassel-arbeidet får en mer skulpturell karakter.
En ydmyk gjest
Det kommunale kunstsenteret i Parko Eleftherias er et av flere atenske offentlige institusjoner som tas i bruk av Documenta. Andre visningssteder er Athens School of Fine Arts, det kulturhistoriske Benaki-museet, Isadora & Raymond Duncan Dance Research Centre og Atens Numismatiske Museum, for å nevne noen få. Documentas filmprogram, med filmer av blant andre Jonas Mekas og Claire Denis, vises på den greske tv-kanalen ERT2 i ordinær sendetid. I fjorårets intervju med Kunstkritikk fremhevet Szymczyk betydningen av å synliggjøre eksisterende offentlige institusjoner, som har vært under sterkt press som følge av nedgangen i gresk økonomi de siste årene. Å innlosjere seg som en ydmyk gjest i etablerte greske kulturinstitusjoner har utvilsomt også vært en nøye planlagt strategi for å demme opp for den uunngåelige kritikken av Documenta som en ferierende tysk gigantutstilling med imperialistiske ambisjoner.
Documentas hovedarena i Aten blir Nasjonalmuseet for Samtidskunst (EMST), en av de greske kulturinstitusjonene som har vært hardest rammet av gjeldskrisen. EMST har vært uten driftsmidler siden det sto ferdig i 2014, og kun en liten del av bygningen var tilgjengelig da museet åpnet i fjor høst. Mens Documentas kunstnere inntar museet, skal over 200 verk fra EMSTs samling av gresk og internasjonal kunst sendes til Kassels Fridericianum – hvilket ironisk nok vil være første gang denne samlingen blir sett av publikum.
Åpningsarrangementet i Aten blir en hesteparade som vil sirkle Akropolis før den ender opp foran det greske parlamentet. Den er ment å gjenskape Partenon-frisen, en av de mange antikke kulturminnene som endte opp i nord-europeiske kolonimakters historiske museer.
Søknaden om å gjennomføre paraden i de historiske bydelene ble innvilget av Det greske arkeologiske sentralbyrået, som imidlertid avviste Documentas ønske om å bruke greske skirosponnier – arkeologene insisterte på at hestene som er avbildet på frisen er i normalstørrelse. Paraden markerer også starten på en 100-dagers reise i regi av den skotske kunstneren Ross Birrell, som skal krysse landene på Balkan på vei fra Hellas til Tyskland, en reise som symbolsk følger en av flyktningerutene fra Middelhavet til Nord-Europa. Besøkende som skal få med seg begge utstillingene i den overlappende perioden i juni og juli har en mindre omstendelig reisevei: Aegean Airlines har satt opp et eget Documenta-fly mellom Aten og Kassel, visstnok Kassels første internasjonale flyavgang.
Szymczyk har fortalt at de omlag 150 deltagende kunstnerne først ble invitert til å besøke Aten og Kassel, og deretter kom med forslag til verk i begge byer. De fikk valget mellom å vise et verk som var delt mellom Aten og Kassel, eller forskjellige verk hver av stedene – et gammelt verk i én by og ett nytt i den andre.
Noen av de planlagte verkene i Aten er allerede annonsert. Blant dem kan vi nevne kroatiske Sanja Iveković nytolkning av Ludwig Mies van der Rohe’s Monument til Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht fra 1926, som skal oppføres på Avdi-plassen. Fransk-maliske Aboubakar Fofana skal plassere femtifire indigofargede lam, ett for hvert av de afrikanske landene, i en hage ved den tradisjonelle «hellige veien» Iera Odos. Tyske Maria Eichhorns verk på Amerikis-plassen tar angivelig sikte på å beskytte området fra eiendomsspekulasjon og gentrifisering. I hagen til Det Bysantinske og Kristne Museet vil man kunne høre en «sonisk grafitti» av froskelyder av den nylig avdøde Fluxus-kunstneren Benjamin Patterson. På Filapappos-fjellet skal anishinaabe-kanadiske Rebecca Belmore plassere et håndlaget marmortelt, og den kommunale kinoen Stella kommer til å vise Douglas Gordons I had nowhere to go, basert på Jonas Mekas’ dagbøker. Mekas vil også delta i eget navn, med fotografier han tok som flyktning i etterkrigsårene.
Foreløpig har Documentas pressekontor vært tilbakeholdne med informasjon om hva som venter i Kassel når utstillingen åpner der i juni. Tyske medier har meldt at en 16 meter høy obelisk er under konstruksjon på Königsplatz, men Documenta vil ikke ut med navnet på kunstneren bak monumentet. Szymczyk har imidlertid sagt at de aller fleste museene i Kassel skal tas i bruk. Det skal også flere av byens torg, samt et treningsstudio som ligger i et tidligere postkontor i utkanten av byen. Et av de mer iøynefallende verkene i Kassel kommer til å være gjenoppføringen av den argentinske kunstneren Marta Minujíns De forbudte bøkers Partenon. Det opprinnelige tolv meter høye verket, formet som et gresk tempel, ble vist på en plass i Buenos Aires i 1983, og besto av 20.000 bøker som hadde vært forbudt under det argentinske militærdiktaturet. Den nye versjonen skal stå på Friedrichsplatz, et av åstedene for nazistenes bokbål på 1930-tallet, og vil bestå av nærmere 100.000 forbudte bøker fra hele verden, donert av publikum.
– Det er et i stor grad ubenyttet potensial når mange mennesker kommer sammen i en stor utstilling, et politisk potensial, sa Szymczyk til Metropol. Documenta har understreket at utstillingene skal invitere til publikums medvirkning, og at de skal være mer enn bare betraktere. Når åpningen nærmer seg er det knyttet stor spenning til om også den atenske befolkningen blir en del av dette publikumet, og hvorvidt arbeidstittelen Learning from Athens har vært mer enn en retorisk øvelse.