Einarssons pretensjon om å være subversiv er ikke alltid like overbevisende, men han lykkes samtidig i å bringe viktige problemstillinger inn i kunstrommet. Piknikbordene er høydepunktet på denne utstillingen.
Gardar Eide Einarssons kunst har i det siste blitt gjenstand for stor oppmerksomhet, ikke bare innenfor kunstverdenen – i form av utstillinger i museer og gallerier i Norge og internasjonalt, men også i massemedia gjennom portrettintervjuer og reportasjer. Sammen med Mathias Faldbakken og enkelte andre kunstnere – iblant omtalt som «nykonseptualister» – er han i ferd med å bli et slags fenomen på den unge norske kunstscenen. Selv om dette etter min oppfatning på ingen måte er ufortjent, kan man spørre seg om Einarsson egentlig når sine ambisiøse mål om å skape en kunst som både stiller seg på utsiden av, eller representerer et alternativ til, en kommersielt styrt kulturindustri, samtidig som den skaper en reell kritikk av et stadig mer instrumentalisert og tingliggjort samfunn (forutsatt at vi skal tro de mer pessimistiske analysene – og det er det kanskje grunn til).
Ett åpenbart problem i forhold til dette er at hans forsøk på å unnslippe og samtidig kritisere «kulturindustrien», på tross av gode hensikter kan komme til å underbygge og videreutvikle dette fenomenet. Dette til dels som en bieffekt av hypen omkring hans eget kunstnerskap og dessuten hypen han skaper omkring subkulturene han tematiserer i arbeidene sine. Et litt annet, men liknende spørsmål, er om prosjektet i utgangspunktet ikke er så politisk korrekt at det mer enn å vitne om sympati med, eller innlevelse i, marginaliserte gruppers livssituasjon, har preg av å være markedstilpasning innenfor et ekstremt elitistisk kunstsystem. Einarsson har i to år vært del av det prestisjetunge Whitney Independent Study Program i New York, og har gjennom dette blitt drillet i subversive kunstneriske strategier. For å sette det litt på spissen kan man spørre om det er mulig å være «in» og outsider samtidig? I verste fall kan et prosjekt som dette, som på et tematisk nivå handler om samfunnets såkalte tapere, men som allikevel er myntet på en relativt lukket kunstsfære, bare skape større avstand mellom etablissementet og reelle outsidere.
Slik jeg ser det kan Einarsson innkassere en foreløpig seier uansett, i det at han sammen med sine «kollegaer» (Faldbakken, Engh, etc.) har greid å sette engasjerende og viktige temaer på dagsorden, kanskje også utenfor de kretsene som har vært opptatt av disse i utgangspunktet. De har kanskje også bidratt til å skape en økt bevissthet, også i bredere lag av det kunstinteresserte publikum, om at kunst også kan handle om noe mer enn avsondret estetisk erfaring, noe som også er prisverdig.
Piknikbord
I utstillingen på UKS, hvor Einarsson viser tre nye verker, finner vi blant annet et arbeid bestående av tre grålakkerte stålbenker, kalt Untitled (Picnic Tables). Benkene er replikker i full størrelse av den typen benker man kan finne på enkelte rasteplasser eller andre offentlige steder i USA, og dessuten på offentlige institusjoner som skoler og fengsler. Ved siden av å tematisere livsvilkårene til sosiale utgrupper som arbeidsledige, kriminelle, eller fattige middelklasseungdommer, minner de overraskende nok, med sine enkle, rene flater, ikke så lite om minimalistiske skulpturer. Dette siste definerer arbeidene utvetydig som kunst, på tross av det hverdagslige preget disse arbeidene har ellers. De som er kjent med Einarssons kunstnerskap fra tidligere kommer, ovenfor disse arbeidene, raskt til å tenke på den typen «oversette» sosiale rom han ofte tematiserer, som på den ene siden vitner om fattigdom og isolasjon, men som samtidig kan fungere som arenaer for alternative bevegelser eller praksiser, som i sin tur kan skape motstand mot normalkulturen.
Motstykket til disse benkene kunne sånn sett på den ene siden være møterommet i et stort finanskonsern, hvor utviklingen i det kapitalistiske samfunnet bestemmes, i luksuriøse omgivelser. Men det kunne like mye være underholdningsindustrien, representert for eksempel ved kinosalen, (uten at jeg her vil stemple film som «spektakularitet») hvor individet passivt lar seg underholde i isolasjon, uten kontakt med medmennesker eller en faktisk virkelighet. Over piknikbordene til Einarsson er vi sånn sett tilbake på et slags nullpunkt, på godt og vondt, hvor vi verken er produsenter eller konsumenter, men samtidig, kanskje gjennom samtale med andre, kan komme på sporet av alternative livsformer. Nok en ting er at disse benkene, og dessuten andre «outsidersituasjoner» Einarsson tematiserer i andre sammenhenger, også kan sees på som bilder på den «alternative» kunstscenen – UKS kan i grunnen fungere som et godt eksempel på denne. Her finner vi verken overflod av penger eller et ønske om å underholde, i den litt nedsettende betydningen av dette ordet, og kanskje nettopp derfor kan den være et utgangspunkt for en mer reell meningsutveksling eller eventuelt et forum hvor man kan bearbeide erfaringer fra «normalkulturen» eller kulturindustrien. Sånn sett er ikke spranget fra rasteplassen til gallerirommet så stort i denne sammenhengen, allikevel.
Anti-estetikk
En av tingene som gjør disse arbeidene til noe mer enn bare objektifiserende representasjoner av outsidere eller outsidertilværelse (rent bortsett fra at Einarsson faktisk identifiserer seg med iallefall enkelte av disse miljøene), er at de umiddelbart fremstår som rene bruksgjenstander. Man kan få lyst til å sette seg ned på benkene, samtidig som merkelappen «kunst», signalisert gjennom de «minimalistiske» formene, isteden får en til å betrakte og reflektere over verket. Ved at Einarsson greier å engasjere betrakteren på denne måten, opplever jeg at Einarsson som kunstnerpersona trekker seg tilbake, og at oppmerksomheten rettes isteden mot både vårt eget forhold til verket i rommet, men også tematikken det bringer på bane. Sånn sett opplever jeg at Einarsson lykkes i å skape en mer dynamisk og deltagende kunstopplevelse , som kanskje har et større potensial til faktisk å engasjere betrakteren, enn en mer tradisjonell representasjon av et motiv ville være i stand til. Men samtidig virker det ikke som om Einarsson først og fremst er ute etter å skape kritisk konfrontasjon med kunstrommets konvensjoner, slik man gjerne tenker seg det i forbindelse med for eksempel «duchampske» ready-mades.
I lys av de litt designede formene i installasjonen, og den sobre grå tonaliteten i overflaten, virker det tvert i mot som om Einarsson har slått seg til ro med at kunstfeltet kan danne et relativt potent forum, hvorfra han kan rette sin polemiske samfunnskritikk. Han er med andre ord ikke så skeptisk til kulturell produksjon at han mener innlemmelsen av verkene i en kunstsammenheng vil ta fra dem et hvert kritisk potensial – slik for eksempel en viktig forgjenger for den type venstreradikal kulturkritikk Einarsson bedriver, nemlig den Situasjonistiske bevegelsen, hevdet for drøyt tretti år siden. At Einarsson i liten grad synes å problematisere eller undergrave lesninger av hans arbeider som «kunst» eller egen rolle som kunstner (også gjenspeilt ved at han velger å stille ut i gallerier), kan kobles til påstandene om at han har et litt enkelt forhold til hva det vil si å være på «utsiden» eller å være ”alternativ” – i forhold til en ellers nærmest altomsluttende kulturindustri. (Dette hevdes for eksempel i anmeldelsen her på Kunstkritikk.no av Einarssons utstilling på Fotogalleriet tidligere i år, og i Klassekampens anmeldelse av samme utstilling). Men samtidig kan man, som jeg allerede har vært inne på, gi Einarsson rett i at iallefall den delen av kunstfeltet han (foreløpig) assosierer seg med faktisk har en relativ autonomi i forhold til dette og i beste fall fungere som en arena for mot-kultur, ikke helt ulikt de marginale rommene han tematiserer i sine arbeider.
Hvis man vurderer denne utstillingen etter hvorvidt den motsetter seg en ren kulturell «varelogikk» eller «utstillingsverdi», tror jeg den iallfall et stykke på vei lykkes nettopp fordi trykket fra kulturindustrien er mindre her enn ellers (dette opplever jeg iallefall på UKS). Det at han for øvrig problematiserer kulturelt hegemoni, og outsiderroller, i en form som unngår en polarisering mellom «oss» og «dem» (ved selv å fremstå som outsider og ved at betrakteren blir delaktig), bidrar til å dempe effekten av fetisjering som lett kan finne sted i kunstrommet – enten av «den andre», av kunstobjektet eller kunstnersubjektet. Hva som blir den endelige dommen her er kanskje til syvende og sist avhengig av i hvilken grad man er pessimist på vegne av kunstfeltet mer generelt.
Høner som outsideremblemer
Et annet arbeid på utstillingen, Untitled (Chicken), består av et radioopptak, som i følge pressemeldingen er hentet fra en gratisradio som kun tar inn én kanal, distribuert av nyhetsselskapet til New Yorks borgermester, Michael Bloomberg. I opptaket kan vi høre en mannstemme som uavbrutt messer ut børsnyheter og underholdningsstoff. I tillegg til lydinstallasjonen består arbeidet av en video, som viser to høner på et fortau, mens de spiser avfall. Videoen er vist på en enkel, fjortentommers monitor, plassert på gulvet i gallerirommet. I og med at dette er den eneste lyskilden i rommet, kaller filmen på blikket med parole-aktig intensitet. I lys av Einarssons overgripende prosjekt, slik vi kjenner det fra tidligere sammenhenger og ser det eksemplifisert på denne utstillingen, er det nærliggende å se på hønene som bilder på den typen outsiderskikkelser han ellers beskjeftiger seg med mer eksplisitt, som for eksempel skatere eller middelklasseungdommer. Akkurat som disse, greier hønene i denne videoen å omdanne det som er til overs eller utelatt av normalkulturen, nemlig avfallet, som hønene spiser, til et utgangspunkt for et liv i periferien av normalsamfunnet.
Dette arbeidet fremstår som en multimedial, politisk ladet collage, hvor makteliten, og deres manipulative strategier, repesentert ved radiostemmen, blir stilt i kontrast til det som er på utsiden, her vist som høner. For dem som lett lar seg begeistre over at underholdningsindustrien, styrt av makteliten, blir fremstilt som kynisk hjernevask, er det kanskje mye å hente her. For andre tenderer nok dette verket mot parodisk «krøssklepping» i Kjetil Moslet-stil, ved dets sammenstilling av, etter mitt skjønn, nokså stereotypiske metaforer. De som er váre for effektmakeri og eller agiterende billed-retorikk à la Michael Moore, vil nok oppfatte dette som litt affektert parolekunst.
Flagg
Den samme innvendingen rammer også det siste verket på utstillingen, Come and Take It, slik jeg oppfatter det, som er et hvitt flagg på 2.5×1.5 meter, påmontert en sort kanon og en stjerne, i tillegg til ordene i tittelen. I og med at dette faktisk er et flagg, som til og med oppfordrer «come and take it» blir det agitatoriske satt på spissen. Flagget blir i følge kunstneren brukt som et symbol innenfor et outsidermiljø i USA, og man kan derfor også si at arbeidet tematiserer alternative identiteter og potensielle motkulturer som et alternativ til mainstreamkulturen, og på den måten bidrar til å sette en «kritisk» dagsorden. Nok et «subversivt» grep her er selvfølgelig at verket utfordrer mer tradisjonelle forestillinger om representasjon, i og med at det først og fremst fungerer som en slags bruksgjenstand, eller som ready-made. Hvis man responderer på dette arbeidet ut fra det, blir man til en viss grad stimulert til deltakelse og aktivitet, som tilfellet var med benkene. Men flaggets grafiske uttrykk, og at det minner om et maleri, får en kanskje til å mistenke Einarsson for i dette tilfelle å være mer opptatt av subkulturell estetikk, enn den faktiske praksisen den representerer.
De litt plakataktige, eller grafiske kontrastene vi finner særlig i dette siste arbeidet, men som vi kjenner fra andre arbeider av kunstneren, forbinder jeg med det man kanskje kunne kalle en «situasjonistisk estetikk», og kanskje også estetikken man knytter til punkbevegelsen som sprang ut av denne, for tyve-tredve år siden. Man kan innimellom savne, stilt overfor Einarssons arbeider, referanser til eller analyser av mer dagsaktuelle «kulturkamper», slik disse utkjempes på forskjellige fronter i vår egen tids medie- og underholdningssamfunn. Noen ganger kan man oppleve at han er mest opptatt av å posisjonere seg i et slags mytisk «utenfor», ved å omgi seg med allerede definerte outsidereffekter. Andre ganger treffer han bra. For meg var piknikbenkene høydepunktet på denne utstillingen.
