Om Marius Enghs frembringelser tidligere har frustrert ved å suge næring fra et sofistikert rotsystem av skjulte referanser, er situasjonen tilsynelatende den motsatte i Eschscholzia Californica på Standard (Oslo). Romlig er utstillingen usedvanlig avklart og samtidig litt reservert. Derimot er en tjukk bok, som deler navn med utstillingen, gitt en prominent plass.
Gallery er tittelen på 18 identiske versjoner av et T-formet, grønnmalt bordplate i furu, hengende på geledd over tre vegger. Platene er visstnok replikaer av en modul fra en skytebane i Rustic Canyon i California – et sted som står sentralt i utstillingen (Eschscholzia Californica er for øvrig navnet på en blomst som er vanlig i regionen). En liten halvsirkel skåret ut fra kanten av bordplaten, ment å gi støtte til geværløpet om man vil sette våpenet fra seg på bakken, gir et subtilt hint om bordplatens opprinnelige funksjon. Den monotone rekken av like bokstavformer minner om stamming: «t-t-t-t-t-t-t-t…» Bildet av en låst ordstrøm, en stemme som ufrivillig står og hakker på én stavelse, presenterer en alternativ, patologisk forklaring på den fåmælte kunstens tilblivelse. Samtidig er det som om man hører den repetitive knatringen fra et automatvåpen.
Eschscholzia Californica inkluderer to smekre, horisontale bokhyller i lys eik med betongføtter (Zeitlin I & II) lastet med eksemplarer av utstillingens bok. Fotografier av tilgrodde, nedtaggede ruiner og andre etterlatenskaper som kunstneren har kommet over på sine ekspedisjoner, presenteres her side om side med kuriosa med tilknytning til Rustic Canyon: historiske fotografier, faksimiler av gamle dokumenter samt informasjonstekster om alt fra det lettantennelige Eukalyptustreet til fascist-organisasjonen Silver Legion of America. Engh trekker òg frem arkitektene som har satt sitt preg på området, deriblant den ikke ukjente Frank Lloyd Wright – som Engh har lånt designet til bokhyllene fra.
Boken er inndelt i kapitler, likevel virker organiseringen av materialet over de 400 sidene passe ad hoc – symbolsk speilet i de mange bildene av fallert arkitektur omkranset av viltvoksende vegetasjon. I bokens eneste egenskrevne tekst skildrer kunstneren en episode der han og kameraten i strid med ordensmaktens oppfordringer holder stø kurs innover i krattet. Hvordan den implisitte kritikken rommet i en slik normavvisende streifer-attityde best skal transponeres til gallerirommet, er et spørsmål som melder seg. Selv om Eschscholzia Californicas kjølige interiør-minimalisme er et reservoar av patente bilder på strukturell makt, er nok bokens ikke-diskriminerende prosedyre et nødvendig supplement for å forhindre at disse utsagnene stivner og innlemmes i strukturen de utfordrer.
