Det er lite som tyder på at det har vært noen stor progresjon i Josh Smiths kunstnerskap i de fire årene som har gått siden hans forrige utstilling på Standard (Oslo). Den gang viste Smith en serie malerier der palmer tegnet silhuetter mot tropiske solnedganger malt med brede, buktende og upresise strøk. De hjelpeløse maleriene lignet noe en mindre begavet Edvard Munch kunne ha begått dersom han hadde fått i oppdrag å dekorere en bar på Tenerife.
Man finner de samme fargerike himlene i flere av Smiths nye malerier i utstillingen You Walk On Ahead, Go As Fast As You Want. I’ll Follow Along Slowly. I know The Road Well. Denne gang er palmene imidlertid byttet ut med den kappekledde «Mannen med ljåen». Som for å understrekke det forslitte ved denne personifiseringen av døden har Smith gjentatt motivet elleve ganger. Omkring de enkle tablåene har han malt border av grovt stensilerte blomster, fugler og galopperende hester.
Standards pressetekst referer til den klassiske sjakkscenen mellom Max von Sydow og Døden i Ingmar Bergmans Det syvende segl, men Smiths versjon trekker heller tankene mot figurens langt mer trivielle opptreden i Monty Pythons Meaning of Life, der Døden blir stående på trappen som en simpel dørselger. På Standard henger et av maleriene uhellsvangert over kontorplassen til galleriassistenten, men maleriene er så platte, plumpe og skjødesløst utført at man tar seg i å lure på om de ikke først og fremst bærer bud om sin egen livløshet.
Smiths arbeider fremprovoserer ofte aggressivt avfeiende skuldertrekk. «Studiously inept», kalte kritikeren Peter Malone ham for et par år siden. Mest kjent er Smith for sine utallige varianter av malerier med hans eget navnetrekk skriblet over lerretet. Her tas ideen om en kunstners gjenkjennelige og markedsvennlige signature style så bokstavelig at det bikker over i parodien. Samtidig er denne lettfattelige one-lineren også en signatur, og parodien på kunstnerisk branding blir selv en treffsikker brand. Siden begynnelsen av 2000-tallet har Smith gjort karriere av slike selvrefleksive vittigheter: I samme periode som signatur-maleriene stilte han ut serien Palette Paintings, pastose abstraksjoner som rett og slett var hans egne brukte paletter. I flere utstillinger har maleriene vært forstørrede versjoner av utstillingsplakatene, og da han skulle fylle samleren Peter Brants digre kunsthall i 2011, tilpasset han motivvalget – dinosaurer – etter størrelsen på lerretene.
Her opererer Smith som en taktiker som manøvrerer seg gjennom kunstmarkedets konvensjoner og forventninger, men med en langt mer affirmativ, lavkomisk løssluppenhet enn hos mer antagonistiske og cerebrale kolleger som Michael Krebber eller Merlin Carpenter. I de nyere maleriene, som de Smith nå viser på Standard, er de konseptuelle strategiene mindre transparente, og arbeidene er nesten smertelig intensjonsløse. Smith ser ut til å legge til rette for en uforfalsket, amatøraktig spontanitet, samtidig som han tapper verkene for autentisitet ved å velge de mest forterskede motivene og repetere dem i det uendelige, som for å sørge for at det ekspressive potensialet er tilnærmet null. Humoren har alltid vært Smiths sterkeste kort. Den er fortsatt til stede, men fremfor å bruke maleriet til å levere vittige punchlines, setter Smith seg nå i en tilsynelatende umulig, tragikomisk – og mer interessant – posisjon ved å innta rollen som søndagsmaleren lenket til samlebåndet. Det ominøse motivet er en påminnelse om at det er en risikabel strategi.
