I sitt svar på min kommentar Snillvasking, forteller kunstner Anna Ihle at hun har følt seg godt i ivaretatt av kuratorene for to av utstillingene jeg tar for meg, gruppeutstillingen To Break Up With Forms på Nitja og Nasjonalmuseets åpningsutstilling Jeg kaller det kunst. Det er bra at Ihle har hatt en positiv opplevelse med disse utstillingene, og at hun i begge tilfeller har blitt møtt med ryddig kommunikasjon og gode økonomiske premisser. Det tror jeg de fleste i kunstfeltet, uavhengig av rolle, mener at bare skulle mangle. Poenget mitt var imidlertid ikke å betvile at kuratorer flest har gode intensjoner, men å spørre seg hva som skjer når de gode intensjonene skrives frem som selve rammen for utstillingen, slik det ble gjort på Nitja. Er det for eksempel interessant å forholde seg til for publikum? Ikke minst virket det betimelig å spørre hvorfor denne tendensen har oppstått. Det vil si å drøfte hvilke endringer i kunstfeltet lokalt og internasjonalt som kan ha medvirket til den.
I teksten min hevder jeg at de nevnte utstillingene fremstår som forsøk å myke opp i kunstfeltets formelle hierarkier. Videre spekulerer jeg i om ikke denne tendensen kan komme av at norske kuratorer forsøker å skape formater hvor relasjonene til kunstnere er «mer varige og mindre utskiftbare». Kanskje er dette en kuratorfaglig motreaksjon til det brautende kuratoridealet som dominerer i det globaliserte toppsjiktet av kunsten, hvor stjernekuratoren hopper fra ett hett tema til neste og hvor både kunstnere og kunsten blir utskiftbare brikker. Når Ihle hevder at jeg ikke «virker ikke å være bevisst på hvordan de ulike kunstinstitusjonene er bygd opp internt», virker det rimelig å forvente at hun kommer med en beskrivelse av nettopp dette. Men i stedet for å vise hvordan jeg tar feil, kommer en lengre utgreing om hvor fint det har vært å samarbeide med Nitjas kurator Martina Petrelli.
Ihle hevder at jeg «glemmer det usynlige arbeidet kuratoren gjør». Men den seriøse kritikken forholder seg til enkeltverk og utstillinger i samband med hvordan de formidles. Ikke minst henvender kritikken seg primært til leseren – den er ikke til for å dekke kunstneren, kuratoren eller institusjonens behov for oppmerksomhet, slik Ihle virker å tro. Jeg er overbevist om at dersom man skal ha en interessant diskusjon om maktstrukturer og trender i det norske kunstfeltet – hvordan de påvirker hva som vises og hvordan – så er man nødt til å se på hva ulike utstillinger får til. Det nytter ikke – slik Ihle gjør – å pøse på med subjektive erindringer om hvorvidt den ene eller andre kuratoren er slem eller snill. Om det er der man legger listen, blir diskusjonen ikke bare voldsomt intern, men også provinsiell. Uinteressant for andre enn de som er direkte involvert i å lage en gitt utstilling.
