«You are no more than your material, although this enables you to display the whole depth of the world’s knowledge on your surface», skriver den østerrikske kunstneren Titania Seidl. Spenningen mellom flathet og dybde, beholder og innhold, er en god inngang til den referanserike utstillingen Like a tightly knotted ball of thread, refusing to unravel på Destiny’s atelier i Oslo – kunstnerens første i Skandinavia. Seidl har base i Wien, hvor hun blant annet er med å drive visningsstedet MAUVE.
I Oslo viser Seidl et utvalg malerier og skulpturer, ledsaget av teksten sitert innledningsvis, printet ut på kopiark og presentert i en bunke i utstillingsrommet. Felles for alle motivene er at de er beholdere, om enn i noe utvidet forstand: vaser, klesplagg, et åpent landskap, menneskekroppen. Utstillingen til Seidl synes å «oppbevare» hele den vestlige kunsthistorien, fra antikke krukker, via renessansemalere og impresjonismen, til samtiden. Bildeflaten hennes fungerer som oppstykkede arkiv for denne billedarven, hvor uventede møter mellom tidsepoker og malere oppstår. Slik føyer også maleriet seg inn i rekken av beholdere.
Ti malerier på plate i A4-størrelse er montert på fremsiden av dype trerammer og hengt på rekke innerst i høyre hjørne av utstillingsrommet. Komposisjonene likner små collager og avslører få spor etter penselen. Objekter fra middelklasse-hverdagen er møysommelig gjengitt i slørete lag eller side om side. En delikat småmønstret genser på en kleshenger har fått skarpt omriss, som om den er klippet ut av et magasin. En hanske likeså. De omkranses av draperi, ornamenter, blomstermotiv og små nikk til motebildet. Den oppstykkede, lagvise komponeringen i kombinasjon med motivkretsen sender tankene til Lucy McKenzie, for eksempel, eller, om vi skal holde oss i hjemlige trakter, Mikael Lo Presti – som forøvrig er aktuell med en utstilling på Standard (Oslo).
Utover gulvet er det spredd et antall leirskulpturer. De er på størrelse med en hånd og pigmenter er knadd inn i leiren slik at det oppstår en marmoreringseffekt. Samtlige forestiller sammenbyltede klesplagg: en skjorte, en genser, jeans. Et par joggebukser sitter i vinduskarmen med bena krysset. Skalaen er påtakelig; plaggene er liksom alt for små og blir dermed mer symboler eller avatarer, enn minner lagt igjen etter kroppene de kunne ha tilhørt.
På baksiden av Seidls tekst er det trykket en tegning inspirert av historien om Bartolomeus, en av Jesu disipler som ble flådd levende for å ha konvertert kongen av Armenia til kristendommen. I det sixtinske kapell er Bartolomeus avbildet med sitt eget skinn hengende som en slapp våtdrakt fra den knugende hånden. Tegningen til Seidl viser en slik «huddrakt», en slags strømpebukse og en lang hanske, drapert rundt en usynlig, oval figur. Men der avbildningen av Bartolomeus’ hud i det sixtinske kapell er påmalt ansiktet til Michelangelo, har Seidls tegning hverken ansikt eller andre identitetsmerker.
I Mary Cassat’s three mirrors (2018) står en person med bøyd hode foran et speil. Heller ikke her finnes noe ansikt. Speilbildet flyter som et anonymt avtrykk på maleriets overflate – kanskje et annet bilde skjuler seg bak den sandaktige fargen? To mørke ovaler oppleves som huller ned til et slikt mulig «begravet» maleri. Subjektet må kanskje vike for materien her – personens identitet er mindre viktig enn den monokrome overmalingen – men Seidl maner også frem et dyp i bildet som undergraver antagelsen om at hun etterstreber flatness. I teksten sin subjektiverer hun i stedet maleriet, ved å henvende seg til det i andreperson.
Den brasilianske antropologen Eduardo Viveiros de Castro forteller hvordan ordet «kropp» blant noen av urbefolkningene i Nord- og Sør-Amerika er ensbetydende med «omslag», og brukes om alt fra mennesker og dyr til ting som hus, klær, krukker, kurver osv. I disse tradisjonene vil det å kle seg i dyreskinn, for eksempel, gi deg dyrets egenskaper. Det finnes med andre ord ingen indre essens som er mer ekte enn beholderen, slik som med den kristne ideen om sjelen. Man kunne tenke tilsvarende om Seidls animerte bildeobjekter. Distinksjonen mellom overflate og dybde, ytre og indre, viskes ut.
Maleriet, skriver Seidl, er liksom en membran mellom drøm og våken tilstand. En grense hun synes å ville strekke ut, selv om hun tar forbehold om at den hvert øyeblikk kan gå i oppløsning. Det ligger en drømmende, tenårings-aktig kjedsomhet på lur i titler som: nothing is more ridiculous than the fashions of yesterday, how handsome he is and how little it moves me, not the person he’d imagined himself to be (alle 2018) og like a middle-class maiden (flower still life no. 1) (2017). Den ultimate middelklassedrømmen presenteres her som et friere, vakrere og mer kultivert liv. Tittelen på utstillingen antyder kanskje et ønske om å få holde fast på alt et ungt, vestlig middelklassemenneske består av, uten å måtte se nøyere etter hva det er. Men nøstet er òg en metafor for den dypere kjensgjerningen at alt, fra innerst til ytterst, er del av samme tråd.
