Den danske kunstneren Hannah Heilmann kaster formelig en hestesko inn i det lille kunstnerdrevne galleriet Pachinko på Grønland. Utstillingen heter Horseshoe shaped point of no return, og tittelen hinter om et skjebnetungt vendepunkt – i all sin skrinne hverdagslighet. Lokalet galleriet disponerer er samtidig lett å tenke seg som en hestesko i skala, om enn ikke i form. Kapasiteten er likevel utnyttet til fulle. En hestesko hengt opp på veggen er i folkloren en billedlig måte å spikre fast en lykkelig fremtid på, selv om mange henger den feil vei, slik at alt hellet som skulle drysse over oss i stedet renner lukt ut.
Heilmann, som gjerne pirker borti konsumkultur og livsstilsmarkører, har på en bakgrunn av forlokkende rosa, hengt opp en kavalkade av små materialbilder i ulike høyder, nødtørftig satt sammen av å tilfeldige og slitte materialer, rester fra forbruk og muligens funn fra gaten. Over to vegger løper svarte klesplagg i påfallende animerte positurer. Hellmann synes lenge å ha vært opptatt av klær som megetsigende hylstre for identitet, tidsteft og aspirasjon. Hun har blant annet tidligere stilt ut sine egne brukte luftige Laura Ashley-kjoler med all deres småblomstrende nostalgi og volanger i et slags galleri-showroom som mimer konsumkulturens presentasjoner, med mannekenger og klesstativ (på Vestjyllands Kunstpavilion i 2019).
På Pachinko er det tekstile innslaget umiddelbart mer monokromt og nedskrellet, til tross for dramatiseringen. Svarte overdeler (gensere på vranga, en skjorte), svarte jeans og andre bukser som tomme og avlagte, smått fillete habitter er hengt opp ved hjelp av klesklyper og metallfester. Et kneparti holdes oppe, slik at nederste del av buksebeinet faller slapt, en genser ser ut til å blåse av gårde med oppstrakte ermer. Plaggene, både i voksen- og barnestørrelse, er fikserte, men likevel med en viss dramaturgisk fremdrift, liksom dansende. Her blandes vår tids vedvarende appetitt for uanstrengt og ordnet skandinavisk minimalisme med noe mer grumsete og opptrevlet. Det synes absolutt ikke å være en stilisert og konfronterende, eksistensiell grunge à la Anne Imhof som Heilmann spiller opp til her, mer noe i retning av slitasje etter jobb, lek og gjentatt sentrifugering i vaskekjelleren. Desillusjonerende hvordan klær slites, et tegn på tidens gnukkende effekter og anstrengt økonomi.
Generasjonene representert av plaggenes ulike størrelser, blir en slags tegneseriefigurer som interagerer på veggen, og de overlapper med hverandre i monteringen som ser ut til å illudere fritt fall. Det er et intimt mikrounivers vi ikke får innpass i, men en håndskrevet tekst distribuert i lokalet – og titlene på verkene – mer enn antyder en mor-barn-relasjon og oppdragelsens sosialisering av barnet, med tilhørende friksjon. Adhd er nevnt i én tittel, i andre nevnes fritidsaktiviteter og famileroller: Public pool (w. cousin), Minecraft mom. Den fritt drodlende teksten slår fast at: «our kid has not been well in the world». Omsorg og kjærlighetserklæringer hører også med, i kontekst av skolevegring og dager i senga.
I bildemontasjene tar hverdagen over på en annen måte. Alle arbeidene er bygget opp av grov sammenstilling av funnet materiale av mest forhutlet slag. Det er en formglede her, liksom tryllet fram av null og niks. For eksempel er emballasje til kontaktlinser hyppig brukt, men først og fremst plaststrimler med dato, slike hvite strips som snurper sammen poser med ferdigoppskåret brød, gjerne av den ultraprosesserte typen. De brukes som stråler i bildet, i likhet med biter av avklipte merkelapper på klær og sølvpapir, kanskje også linserelatert. De ulike datoene fester tiden for forbrukeren, som helst bør rekke utløpsdatoen, brødfø familien og bla seg gjennom skivene. For betrakteren oppfattes alle datohenvisningene også som en helt vilkårlig måte å måle tid på, en sammenlappet dagbok av mest surrete skuffe. Noen knuter av hyssingsstumper dukker opp mot en mørk bildeflate, som et meget henslengt ekko av Duchamps 3 Standard Stoppages (1913-14), hvor tre meterlengder av hyssing ble fiksert i den tilfeldige formen de falt ned på gulvet i – men her ribbet for enhver banebrytende aspirasjon.
Denne veldig bokstavelige bruken av hverdagen, som transformeres til eiendommelige og fengende komposisjoner, får meg noe overraskende til å tenke på de mest naivistiske, røffe og materialnære av assemblagene fra tidlig russisk konstruktivisme, med tunge, tomme rom øyensynlig inspirert av noe ruralt. Eller er det snarere Ilya Kabakovs søppelmuseum, med sirlig montert og privat katalogisert avfall som spøker i bakgrunnen? Uavhengig av de utallige mulige referansene er Heilmanns løse og uhøytidelige materialbilder av grovt tilhugde treplater, tekstilbiter, plast og papp, uansett tiltalende i sin uaffekterte skisseform, som utstillingen aldri prøver å bryte ut av. Horseshoe shaped point of no return tar hverken sikte på å overskride eller oppsummere. Den zoomer ikke ut, men roter manisk og ufortrødent videre i de hjemlige smulene.
