I øyenhøyde når man går inn i Anders Holens utstilling Null på Billedhoggerforeningen i Oslo, henger det en funksjonalistisk utformet lampe med to runde skjermer i glass og en del av en vindeltrapp innkapslet øverst. I en behagelig rytme pulserer den langsomt mellom mørke og full lysstyrke, før tempoet plutselig øker og lampen begynner å blinke. Utstillingsteksten opplyser om at flimringen i Fruit Pyramid with Descending Staircase (alle verk 2022) benyttes til fjerning av «mørk materie» i hjernen, en betegnelse på klyngene med inaktive nerveceller som kjennetegner nedbrytningen av hjernen hos pasienter med Alzheimer. Ved å innlemme denne medisinske funksjonen i lampen, leder Holen tankene over på mennesket som biologisk system og temaer som hjerne, minne og forvitring.
Tre små skulpturer, 0 (Memory) #1, #2 og #3, stikker ut fra veggen og ser ut som ergonomiske nakkeputer. Det viskoelastiske skummet de er laget av, som former seg etter kroppen, brukes ofte i madrasser og puter. Ved å støpe dette «minneskummet» i bioplast har Holen gjort avtrykket statisk, og forhindret materialet i å finne tilbake til sin opprinnelige form. Interessen for støping og avtrykk er kjennetegnenende for kunstnerskapet. Med utgangspunkt i tradisjonelle støpeteknikker lager Holen ofte hybride sammensetninger av materialer eller menneskekropper, som i rekombineringen av klassiske skulpturer vist i gruppeutstillingen Sol og vår i januar på Astrup Fearnley i 2019. Andre ganger trekkes koblinger mellom det klassiske, liksom elementære mennesket og inntoget av digitale teknologier, som i sidestillingen av bronsestøpte hverdagsgjenstander med futuristiske utseende vifter brukt i datamaskiner, eller som i en skulptur vist på Kristiansand Kunsthall i 2017: en liten øgle med bevegelige øyne drevet av et solcellepanel bygget inn i den liggende kvinneskulpturen øglen hviler på.
Denne komparative designen, der verket bringer motsatte referanser i dialog med hverandre, dominerer også i Null. Skulpturene 0 (Ventricles) og 0 (Fornix) er plassert på hver sin store, runde lampe.De er laget i blåst glass formet og bøyd til avanserte konstruksjoner som ligner noe mellom brettede ballonger, horn og altere fra en okkult sivilisasjon. I realiteten er de modellert etter deler av hjernen: ventrikler er hulrom fylt med hjernevæske, mens fornix er en fiberstruktur som overfører informasjon til og fra hippocampus, som er sentral for læring og hukommelse. Hjernedelene er plassert side om side med vegghengte skulpturer komponert av kjøleribber (0 (Heatsink #1) og 0 (Heatsink #2-#5)), slike som overfører varme fra elektroniske eller mekaniske komponenter – som prosessorer og andre elementer i datamaskiner – til luft eller væske.
Holen antyder en kobling mellom komponenter i datamaskiner og menneskelige organer; også ventriklene har en nedkjølende effekt på hjernen. Menneskekroppen kan forstås som en maskin satt sammen av bestanddeler som opererer på input i form av stimuli. Den kan lagre informasjon, og, lignende en prosessor, bruker hjernen elektriske signaler til å sende beskjeder som fører til handlinger. Parallellen mellom biologisk kognisjon og dataprosesser er imidlertid også noe misvisende, eller iallfall reduktiv, idet den overfører mekanikkens statiske egenskaper på et system som også har evnen til å forme seg selv, slik menneskehjernen har. Analogien står i fare for å reprodusere den noe trøtte biologismen som ressurs for selvfortolkningen, uavhengig av hva hensikten her er.
Blant de kjølige og kliniske skulpturene er en liggende kvinnefigur i tre deler, støpt i henholdsvis leire, bronse og gips, plassert på forskjellig steder i utstillingen. Titlene indikerer at det dreier seg om en morsfigur: 0 II (MO), 0 III (TH) og 0 I (ER). Basert på erfaringer med sin egen bestemor som led av Alzheimer, lanserte Catherine Malabou i The New Wounded: From Neurosis to Brain Damage (utgitt på engelsk i 2012) begrepet «destruktiv plastisitet». Det radikale identitetsbruddet slike nevrologiske sykdommer og andre traumatiske hendelser kan føre til, har også et skapende aspekt: Gjennom destruksjonen og forvitringen formes en ny person, som løsrives fra den lineære identiteten bygget opp gjennom et liv, med plutselig andre minner, følelser og fantasier.
Holens tredelte skulptur har noe trist og forvirret over seg, men tar samtidig på seg nye og uventede former. I skulpturene er det støpt inn en rekke ord som alle kan kobles på «mother»: «step», «god», «ship» og «hood», blant annet. Dette blir et språklig bilde på identiteten som et resultat av skiftende konstellasjoner, altså dens prinsipielle formbarhet. Ideen om nedbrytningens transformative potensiale er et mer ansporende motiv enn den noe utslitte sammenligningen av kognisjon og informasjonsprosessering eller selve hjerneformens estetiske potensiale, som utforskes andre steder i utstillingen. Man kunne si at den oppstykkede kvinnen internaliserer den transformative prosessen som Holens tidligere menneskefigurer bare er passive gjenstander for, der de på oppskriftsmessig vis oppstår gjennom omrokering og kombinering av kjente elementer. En modell som fokuserer på endringens interne, kognitive dimensjon skaper et mer forsiktig, men kanskje også et mer utfyllende bilde av kreftene som innvirker på individets forfatning.
