Selvrealisering på samlebånd

Et snedig borrelåssystem lar publikum tre inn i rollen som livsstilsindustriens lakeier i Aurora Sanders utstilling på Billedhoggerforeningen.

Aurora Sander, Hjelp, vi flytter!, 2018. Foto: Istvan Virag.

Idet følget og jeg trasker gjennom hagen som omgir nyoppussede Villa Furulund – bygningen som huser Billedhoggerforeningen like ved Carl Berner i Oslo – blir vi møtt av en liten gutt som insisterer på at vi må trekke frem peisen i et av rommene. Hvis ikke, kan vi visstnok risikere å gå glipp av en hemmelighet.

Vel inne i utstillingen til kunstnerduoen Aurora Sander (Ellinor Aurora Aasgaard og Bror Sander Berg Størseth) med den åttitallskomedie-klingende tittelen Hjelp, vi flytter!, slår det meg at huset kjennes like mye innredet med kunsten som fylt med den. Flertallet av skulpturene har et møbelpreg (speil, rammer, benk og kabinett) som står i stil med arkitekturen – de er utført i muntre farger og med forenklede klassiske referanser som skaper en uanstrengt og leken stemning.

Det er ikke bare den nevnte peisskulpturen – utstyrt med falske glør i plast og utført i en blanding av skumgummi-mursteiner og flisbelagt treverk – som kan beveges på. Kropper i livaktig størrelse står på rullende pidestaller og er dekket med fargede striper og punkter av borrelås. Publikum står fritt til å feste for eksempel en golfkølle, Starbucks-kopp, kaktus, caps, VR-briller, vannmelon eller iPhone på borrelåsene. Rekvisittene er modellert i skumgummi, papp og gips og dekket med farget kontaktpapir.

Aurora Sander, Hjelp, vi flytter!, 2018. Foto: Istvan Virag.

Jeg flytter en rekvisitt fra den ene dukken til den andre, for så å trekke opp en ny gjenstand fra en av flyttekassene på gulvet, men opplever ikke at å endre på verkene gjør at jeg kjenner meg nevneverdig aktivert eller delaktig. I stedet blir jeg minnet om at å bare se ikke nødvendigvis trenger være en passiv aktivitet. De begrensede interaksjonsmulighetene kan være et poeng i seg selv, knyttet til hvordan stil og livsstil følger begrensede skjemaer – det til enhver tid overhengende motebildet, for eksempel. Assosiasjonen forsterkes av bomullstekstilen på overflaten til skulpturene, som gjør at de minner om Stockman-dukker, sånne som klesdesignere draperer kreasjonene sine på.

Gjenstandene som lar seg feste til skulpturene er knyttet til livsstil; Starbucks-koppen og MacBooken vitner om en kafébundet frilanstilværelse, fjellreven-sekken er en indikator på en (veldig skandinavisk) urban-sporty og ikke-alt-for-moteriktig praktikalitet. Sammen skaper de et typologisk karaktergalleri, som viser til en misoppfatning de fleste av oss (undertegnede sannsynligvis inkludert) deler: at vi på en eller annen måte er unike, at tingene vi omgir oss med, klærne vi går med og livsstilen vi lever, er et resultat av vår egenrådige og svært individuelle smak, kreativitet og skaperkraft.

Hemmeligheten bak peisen viser seg å være et overvåknings- og sikkerhetsrom, komplett med kikkhull og flere bakbelyste tegninger som etterligner skjermer. Overvåkningssituasjonen gir assosiasjoner til veldet av servere, informasjonskapsler og algoritmer som styrer hva som dukker opp i Instagram-feeden og derfor påvirker begjæret vårt. Utstillingen tar for seg kontaktflaten mellom informasjonsovervåkning, konsum og selvrealisering mer som en selvfølgelighet enn en årsak til alarm. Den tilbakelente attityden gir seg også til kjenne i en serie flygeblad som parodierer IKEA-instruksjoner ved å illustrere hvordan de ulike objektene skal festes på dukkene. IKEA, som for tiden reklamerer for et Snøhetta-samarbeid under rubrikken «Er stuen din egentlig deg?», er et kroneksempel på standardisert og masseprodusert design som markedsføres som individualiserende og aspirasjonsoppfyllende.

Aurora Sander, Hjelp, vi flytter!, 2018. Foto: Istvan Virag.

Aurora Sander er langt fra de eneste unge norske samtidskunstnerne som har arbeidet med spørsmål knyttet til stil, smak og livsstil i de senere årene. Lignende tematikk var å spore i gruppeutstillingen Repeat.Forward på F15 i Moss tidligere i år og i soloutstillingen til kunstnere med såpass ulike utrykk som Nora Joung, Mikael Brkic og Azar Alsharif, bare for å nevne noen. Grepet med kunst-som-innredning er på ingen måte unikt for Aurora Sander. En åpenbar forgjenger er Elmgreen & Dragsets kuratering av den nordiske paviljongen til Venezia biennalen i 2009. Men der Elmgreen & Dragset lente seg på sammenstillingen av møbelklassikere og kanoniserte samtidskunstnere, ligger særegenheten i Aurora Sanders metode i bruk av trompe l’oeil-effekter som gir hverdagsmaterialer et skinn av å være mer luksuriøse enn de egentlig er. Resultatet er at Aurora Sanders skulpturer fremstår som lite høytidelige, langt mindre opptatt av å iscenesette «riktig» smak. Hangen til materialimitasjoner, antiluksus og remixer av design-troper hos Aurora Sander kan like gjerne være beslektet med moteskapere som Martin Margiela eller Demna Gvasalia (under merkenavnet Vetements) som forgjengere i samtidskunsten.

Norge er det landet i Europa hvor det brukes mest penger på oppussing, og Aurora Sanders ekspressive inngripen i Villa Furulund er på mange måter antitesen til den fargeløse, kalde sakligheten som uttrykkes i flertallet av norske leiligheter. I Skandinavia er det å eie og pusse opp knyttet til en form for selvrealisering og økonomisk fornuftstenkning – boligpriser skal (helst) oppover og det gjelder å treffe valg som gjør boligen så omsettelig som mulig. I kunsten er det derimot rom for å gi fantasien frislipp og erstatte rasjonalitet med lek, ikke helt ulikt hvordan klærne i en motevisning kan være blottet for ethvert praktisk hensyn. I Hjelp, vi flytter! møter forhåndsprogrammert begjær fantasier om friheten til å «skape seg selv».

Aurora Sander, Hjelp, vi flytter!, 2018. Foto: Istvan Virag.

Diskussion