Overfladisk gjennomsiktighet

Guggenheimstiftelsen leverte denne uken sin bestilte rapport hvor det konkluderes med at et Guggenheimmuseum vil være fordelaktig for Helsinkis ambisjoner om å bli et kulturelt sentrum. Det anslås at museet vil trekke i overkant av en halv million besøkende per år, hvorav 300 000 vil være finske.

At stiftelsen nå vil åpne museum i Helsingfors innebærer og åpningen av et helt nytt segment i det nordiske kunstfeltet. Å opprette et Guggenheimmuseum krever at man betaler en lisens på 30 millioner dollar til R. Salomon Guggenheim Foundation. I tillegg skal stiftelsen ha to millioner Euro per år for «de tjenester de tilbyr.» Museet er planlagt å legges til Södra hamnens sjøside, på en tomt eid av byen, for på den måten å utvikle et urbant, kreativt havneområde, slik alle byer i dag ser på som en sikker investering. Prislappen på selve byggeprosjektet, inkludert design, vil være på circa 140 millioner Euro.

Guggenheimstiftelsen selger først og fremst rettighetene til å benytte navnet «Guggenheim» fordi det å kunne vise til et slikt museum er verdt pengene på grunn av økt turisme og gode synergieffekter i samarbeidet mellom kunstfeltet og næringslivet. Det er en type «corporate» ideologi som her trer frem på sitt tydeligste. «Corporate» i betydningen at det Helsinki kjøper seg inn i er en større, privateid selskapssfære hvor aura utgjør en ikke ubetydelig del av produktet.

Aldri før har et lignende prosjekt funnet sted i noen av de nordiske landene. Dette er noe vi forbinder mer med områder i prekære politiske omstendigheter, eller land med stor økonomisk kapital og aspirasjoner om å omsette denne i kulturell kapital. Det store spørsmålet blir hvilken arkitektonisk stil Guggenheim i Helsinki vil oppføres i. Byen er allerede preget av mye monumental arkitektur, og de andre museene i Guggenheims portfolio er kjent for en stor vilje til eksperimentering. På den annen side vil utvilsomt det mest naturlige i et nordisk land i dag være en moderne, gjennomsiktig glassbygning av den typen som symboliserer det moderne demokratiet.

Riksdagsbygningen i Berlin er det mest kjente eksempelet på hvordan arkitektonisk gjennomsiktighet er blitt symbolet på hvilken type makt moderne og liberale demokratier er tuftet på. Borte er de klassisistiske søylene som skulle få en til å assosiere styresmaktene med antikke idealer, og borte er snart også den brutalistiske betongarkitekturen som preget 60-tallets mer venstreorienterte sosialdemokrati. At maktstrukturene som dominerer et samfunn fremdeles tar form i arkitekturen som bygges er imidlertid hevet over enhver tvil.

Problemet med glassarkitekturen, særlig slik den eventuelt ville komme til uttrykk i form av et Guggenheimmuseum i Helsinki, er nettopp at gjennomsiktighet på overflaten ikke er i tråd med hvordan samspillet mellom offentlige og private organer fungerer. Bystyret i Helsinki skal behandle saken i løpet av de neste ukene, og en avgjørelse skal fattes i løpet av februar. At dette blir en åpen og transparent prosess er det ingen grunn til å tvile på, men det er likevel betimelig å peke på hvilke utfordringer som ligger i et samarbeid mellom det offentlige og det private på et så dyptgripende nivå som dette. I byer som New York og Berlin er Guggenheim kun én blant mange aktører, men i en by som Helsinki vil museet, på samme måte som i Bilbao, raskt bli en dominerende aktør. Helsinkis lokale politikere har et lokalt og nasjonalt ansvar for å sikre et variert kunstfelt på høyt nivå. Det er derfor et problem hvis Guggenheimmuseet tiltrekker seg all tilgjengelig oppmerksomhet og majoriteten av tilgjengelige midler. Museets legitimitet vil stå og falle på hvorvidt det i tilstrekkelig grad bidrar til å frigjøre annen lokal energi.

Derfor er kanskje idealet en arkitektur nærmere det langt ærligere museet i New York. Den svimmelheten som oppstår innenfor den fra utsiden lukkede betongspiralen på Fifth Avenue uttrykker langt klarere de økonomiske og ideologiske maktstrukturene som ligger til grunn for hvordan et museum som dette fungerer.