Norge som nasjonalstat er i hverdagen en selvfølgelighet, men i historisk perspektiv en nyhet. Det minnes man på, om man tar til venstre når man kommer opp trappen i grunnlovsutstillingen til Museet for samtidskunst, og starter rundturen med videobilder fra afrikanske koloniers selvstendighetsfeiring i Flag Moments. Stemningen som fastholdes i Jihan El-Tahris videoverk er imidlertid en begeistring med bismak, etter hvert som flaggheising, dansende menneskemengder og marsjerende soldater klippes sammen med rytmisk presisjon verdig Eisensteins attraksjonsmontasje. Det er litt for lystig, og på samme måte som Jumana Manna og Sille Storihles videoessay The Goodness Regime, som vises ved siden av, nesten litt flaut. Ikke så mye på grunn av den truende klamheten i fellesskapsdyrkingen, men fordi vi påminnes denne begeistringens blindsoner av maktkamper og undertrykkelse. Og der alle nasjoner er manifestert i ekskludering og monopolisering av vold, er dekonstruksjonen av norske nasjonalhelter og fortellingene om norske særegenheter i The Goodness Regime i tillegg et stikk til den nasjonale selvfølelsens godhetskompleks.
En slik underspilt sarkasme preger mange av verkene som er valgt ut når Nasjonalmuseet reflekterer rundt frihetsbegrepet i anledning Grunnlovens etter hvert solid markerte jubileum. Og mens ideen om en grunnlov for mange vil representere frihet gjennom beskyttelse, trer også nasjonalstaten frem som en problematisert størrelse, med tidvis sviktende evne til å ivareta den (vestlige) ideen om individets verdighet og universelle rettigheter. Her fungerer Marianne Heiers nyanserte installasjon Kjære venner (i høst premiert med Lorck Schives legat) poengterende. Mens rommet er fylt av en demontert Moelven-brakke, arbeidsimmigrantens ydmyke losji, høres kunstnerens stemme i resitasjon over høyttalere. Med frasene «Vi vil ha kontroll over de som kommer til Norge» og «Ikke bare den norske modellen, men naiviteten står i veien for fornuften», er dette ikke veldig vanskelig å identifisere som Siv Jensen-retorikk. Heiers modulering av Jensens tale, som er fra Frps landsmøte før stortingsvalget i fjor, gjør det patosfylte i argumentasjonen mer påfallende, samtidig tilfører kunstnerens gjentakelse, som er fri for moralisering, en tvetydighet. Det er likevel noe tvetydig i å møte dette innholdet akkurat på denne måten, i den grad kunstnerens repetisjon er en nøytral gjentakelse, fri for moralisering. Det handler ikke bare om frykt som et effektivt våpen i politisk agitering, men og om hvordan behovet for trygghet brukes til å legitimere frihetsberøvelse.
Også Phil Collins berører forholdet mellom kontroll og trygghet, om enn i en mer forrykket balanse, der grenser ikke bare trues av porøsitet, men av sin potensielle midlertidighet. Få andre stater har blitt så forbundet med ideologisk indoktrinering som Øst-Tyskland, og i Marxism Today intervjuer han blant annet marxist-leninismens «reproduksjonsorganer», lærerne, som ved murens fall ikke bare fikk sin praktiske virkelighet, men også dens ideologiske grunnlag revet vekk omtrent over natten. Det er en interessant beretning om DDR som handler mer om individuell idealisme enn tankekontroll. Collins’ nøytrale intervjuer følges av arkivklipp fra turnoppvisninger som demonstrerer den disiplinerte legemliggjøringen av nasjonen – igjen det sentimentale løftet om å være del av noe stort og edelt, som like under overflaten skjuler en antihumanistisk homogenisering.
Utstillingen inkluderer flere kjente verker, som Jeremy Dellers English Magic fra Venezia-biennalen i fjor, og Susan Hillers jukebox De Gedanken sindt Frei fra forrige Documenta, begge på hvert sitt vis mektige verk som ikke minst tematiserer musikkens rolle som samlende og fellesskapsdyrkende. Stort sett gir kombinasjonen mellom opplagte verker og mindre overraskelser en behagelig rusletur i de for anledningen godt designede salene i andreetasjen. Spesielt er videoverkene fint installert, skjult bak tekstilportaler i ulike farger. Formidlingstekstene på veggene, en vanskelig sjanger, demonstrerer pedagogisk talent uten å banalisere.
Det er likevel verd å spørre seg om Grip friheten! er den mest ideelle tittelen på en utstilling som ikke i nevneverdig grad tar opp den kontroversielle kunsten og grensen for hvor mye ytringsfrihet et samfunn kan romme. Her får Pussy Riot og Ai Weiwei stå som representanter for de forfulgte kunstnerne, en brutal påminner om at kunstnerisk aksjonisme kan innebære store offer, samtidig som nødvendigheten av å ta denne risikoen kommer i skyggen av utstillingens for øvrig analytiske anlagte blikk.
Derfor fremstår Matias Faldbakkens langfinger som langt mer effektiv enn den Ai Weiwei i serien Study of Perspective demonstrativt holder opp mot all verdens ikoniske maktbygg. Faldbakken har hentet skulpturer fra museets samling og stroppet dem sammen til to nye verk – en bokstavelig dialog med den norske kulturarven som er både voldsom og skånsom på samme tid. Blant annet er en Adolph Tidemand-byste bundet sammen med Homer og plassert liggende på en plastpall, delvis beskyttet i skumplast. Faldbakken demonstrerer kunstnerens ikonoklasme som en behersket frihet, en kjærlig trussel om detronisering, der (det homerske) spørsmålet om opphav ikke er en strikk som kan tøyes, men en betinget forhandling. Her blir frihet altså eksplisitt bundet til problematiseringen av den romantiske kunstnerrollen og dens potensial for originalitet.
Faldbakkens kalkulerte provokasjon er kanskje i virkeligheten ikke mer kalkulert enn Pussy Riots «punk prayer», men demonstrerer kunstens autonomi som en historisk betinget situasjon. De ulike samfunnsmessige betingelsene for den kunstneriske friheten så vel som potensen i den kunstneriske provokasjonen, kunne kanskje vært tildelt mer oppmerksomhet i Nasjonalmuseets grunnlovsmarkering, som likevel oppleves som mindre forsert enn et slikt oppdrag lett kunne blitt. Paradoksalt nok står jo Nasjonalmuseet selv overfor en betinget frihet, når det utfører sitt oppdrag om nasjonal fortelling på statens befaling.