Jimmy Young utfordrer tilskuerens forhold til fiksjon og virkelighet. Vi må velge mellom vår sult etter det autentiske, etter real-life, og tryggheten som følger med teaterfiksjonen.
I 1994 skapte skuespiller Torbjørn Davidsen og filmskaper Joachim Hamou den karakter- og kjerneløse figuren Jimmy Young. En figur som ikke skulle ha en egen identitet eller egne personlighetstrekk, men som i stedet skulle endre seg etter omgivelsene. Dette blanke lerretet av en figur tok de så med på det de kaller en «omvendt dannelsesreise», en reise som skulle komme til å vare i ti år og gå gjennom tre kontinenter. Målet med My name is Jimmy Young var å speile samfunnet uten moralske hindringer, og prosjektet var ment å ende i en helaftens spillefilm.
Karakteren Jimmy Young danner også utgangspunktet for de Utvalgtes nye oppsetning med samme navn som for tiden spilles på Black Box Teater. I løpet av den drøye timen den TV-showlignende forestillingen varer, introduserer Torbjørn Davidsen oss for det strandede filmprosjektet. Talkshow-vert Jørgen Langhelle intervjuer Davidsen, og vi får se klipp fra den ti år lange reisen. Davidsen og Langhelle sitter i hver sin stol foran tre filmlerret plassert i en bue, og på lerretet vises klipp fra filmprosjektet, samt tidvis direkteoverført filming av Davidsen og Langhelle.
Iscenesettelse av selvet
Iscenesettelse av selvet kan sies å være en annen form for selvbevissthet. Vi endrer alle vår egen framferd etter omgivelsene for å passe bedre inn, for å oppnå noe, for å lære noe, for… vi vet ikke alltid hvorfor, vi bare gjør det. Jimmy Young utforsker grensene mellom fiksjon og virkelighet, mellom identitet og rolle, i forsøket på å løsrive seg fra de moralske forpliktelsene som vanligvis følger med enhver handling.
I forestillingen hevder Davidsen at prosjektet delvis har rot i et ønske fra ungdommen om å bli sett, en lek hvor man later som om man blir filmet i hverdagen. Gjennom et innbilt kamera får man et innbilt publikum, noe som fører til at man spiller seg selv framfor å bare være seg selv. Livet blir som på film, og gjennom fiksjonen oppleves alt sterkere og mer tiltrekkende enn vanlig. Det er en litt klein innrømmelse, men jeg kan fremdeles kjenne meg igjen i denne leken, eller snarere følelsen. Følelsen av å leve som på film universaliserer på en måte livet, og en blir en del av noe større. Eller i hvert fall noe annet enn den litt grå hverdagen. Når vi tar på oss andre roller kan vi leve ut andre sider av oss selv, og siden grensene er så hårfine er det vanskelig å si hvor iscenesettelsen av selvet slutter og det «egentlige» selvet overtar.
Here’s Jimmy!
 |
| Foto: Joachim Hamou |
Åpningssekvensen gir sterke assosiasjoner til actionfilm og amerikanske talkshow. Høy musikk over høyttaleranlegget og tittelen «Jimmy Young» fyller filmlerretene på scenen. Bak lerretene poserer skuespillerne, og danner et skyggespill oppå overskriften til forestillingen. Davidsen poserer med en pistol, mens Langhelle poserer i seksuelle stillinger med Randi Rommetveit. Så begynner showet.
I tillegg til rollen som talkshow-vert, opptrer Langhelle også som Davidsens barndomsvenn. Grensene mellom dokumentasjon og drama blir i dette forholdet, som med resten av Jimmy Young, vanskelig å skille fra hverandre. Langhelle stiller seg riktignok kritisk til en del aspekter ved prosjektet, men tidvis oppstår det tvil om hvorfor. Umerkelig utvikler intervjuet seg også til å bli et oppgjør mellom venner, men det skjer så gradvis at det er vanskelig å si når det ene slutter og det andre begynner.
Store deler av innholdet i videoklippene er svært provoserende. Young som deltar ved filmfestivalen i Cannes, greit nok. Young som glir like lett inn i pornofilmfestivalen i Cannes (som går parallelt med førstnevnte), også greit. Young som uten nevneverdige problemer glir inn hos den religiøse gruppen koptere i Egypt, ikke lenger helt greit. Selvom jeg ikke selv er religiøs, opplever jeg at jeg blir provosert. Davidsen innrømmer selv å ha funnet denne situasjonen problematisk, men det var fordi han opplevde at de religiøse ritualene var helt tomme. For meg virker det rett og slett for enkelt, for lettvint bare å seile inn uten forutsetningene til å se situasjonen slik kopterne gjør det, og likevel forkaste noe som for dem oppleves som hellig. Muligens henger noe av min barnetro igjen, og forkastelsen av ritualene og troen skaper en lignende reaksjon som avskrivelsen av julenissen gjorde første gangen.
Fraskrivelse av moralsk ansvar
For tilskueren kan flere av situasjonene oppleves som problematiske, fordi de tøyer grensene for hvilke temaer vi aksepterer at det lekes med og ironiseres over. Samtidig gjør forestillingen det svært komfortabelt for tilskueren. I tilskuerrollen ligger ansvarsfraskrivelse. Vi overlater kontrollen til utøverne på scenen, der vi som Jimmy Young kan se verden speilet for oss uten moralske hindringer. Vi deltar ikke i handlingen, og dessuten er det bare fiksjon. Er det ikke?
Hvordan skal vi forholde oss til det som skjer hvis det viser seg ikke å være fiksjon? Når Davidsen forteller at han forsøkte å overtale en inuitt til å ta på seg sitt folks lidelse, når han tilbyr henne en slags offerrolle og hun avslår og Davidsen skjenker henne full og voldtar henne – hvordan reagerer vi på det? Hvordan kan vi vite hvorvidt dette er tilfelle eller ikke, og hvordan skal vi forholde oss til at en voldtektshistorie blir underholdning? Eller kunst?
Som tilskuer er vi bundet av visse konvensjoner som vanskeliggjør den spontane reaksjonen, fordi vi vanligvis forholder oss til en avgrenset fiksjon. Når grensene mellom fiksjon og virkelighet er så tåkelagt som her, blir det ekstra vanskelig å vite hvordan man skal reagere. Skal jeg lene meg tilbake, humre litt for meg selv og beholde avstanden til fiksjonen, eller skal jeg snarere agere på impuls: reise meg, rope «nei, vet du hva, nå får det være nok! Behandle folk på den måten!? Først fornedre dem, for så gjemme seg bak en unnskyldning om at du gjorde det til deres eget beste!? Nei, det der gidder jeg ikke høre på!» og trampe ut av salen? Jeg blir selvfølgelig sittende høflig stille og håpe at denne historien er en del av et fiktivt lag i forestillingen, uten rot i virkeligheten.
For vi vet ikke hvilke deler av forestillingen som bunner i virkelighet, og hva som er fiksjon. Og mest sannsynlig vil ulike deler av forestillingen røre, underholde og provosere ulike deler av publikum. Kvinnesynet som glimtvis dukker opp er frastøtende. Kvinnene i filmsnuttene, i likhet med Rommetveits rolle i selve forestillingen, er underlagt mennenes og som regel opptrer de i en seksualisert setting. Fraskrivelsen av moralsk ansvar er provoserende. Og når spørsmålet stilles om hvorvidt det er en menneskerett å kunne velge om man vil leve eller dø, treffer det meg. Jeg røres på et personlig plan og kan ikke lenger forholde meg objektivt til det som skjer i forestillingen. Det gjør virkelig vondt, for i tillegg til fiksjonen forholder jeg meg til mine egne referanser som trekkes inn når et slikt universelt spørsmål stilles.
Spørsmålene er mange i forestillingen, og som regel stilles de i klartekst. Som om hvor grensen mellom kunsten og privatlivet går. Davidsen hevder at det finnes prosjekter man inngår i som voksen som blir uforenlige med å ha barn. Kan man som privatperson stilles ansvarlig for gjerninger man har utført i kunstens navn? Selvfølgelig, vil de fleste av oss svare. Hos oss finnes det ikke noe reelt skille. Ikke har vi ni-til-fire-jobber og ikke kan vi dele oss i ulike individer etter som situasjonene endrer seg.
Gjennom filmingen av Davidsen og Langhelle på scenen og den videre fordreiningen av disse bildene, oppstår det enda et lag med iscenesettelse, der selve diskusjonen dem imellom underliggjøres og latterliggjøres. Dermed slipper tilskueren å forholde seg til samtalens moralske karakter, akkurat slik Young har villet slippe det moralske ansvaret som følger ved å speile andres oppførsel. Vi tilbys en trygg havn, en distansert posisjon hvor vi slipper å ta stilling til spørsmålet omkring fiksjonen, og eventuelle konsekvenser denne måtte ha. Vi er på teater og vi lar oss underholde.
Autonomitetshungeren versus fiksjonstryggheten
 |
| Foto: Knut Woll |
Vi iscenesetter alle egen hverdag, og i likhet med karakteren Jimmy Young er vi alle til en viss grad sosiale kameleoner. Men vi kan ikke påberope oss en form for akutt schizofreni som fullstendig skiller disse ulike utgavene av oss selv. Slik blir det også med Davidsen-Young. Davidsen innrømmer at han ikke vet hvor grensen mellom Jimmy Young og Torbjørn Davidsen går. Han har skapt en karakter for å kunne speile samfunnet rundt seg, og det vi ser er en verden dominert av vold og sex.
Men dette er et utsnitt av verden som De Utvalgte har valgt å speile for oss. Vi er vant med ikke lenger å forholde oss til et lukket fiksjonsunivers i teatret, men autensiteten som trenger inn i fiksjonen er likevel kontrollert. Utøveren vet hvor grensene mellom de ulike fiksjonslagene går, noe som gir vedkommende en kontroll over situasjonen som tilskueren ikke har.
I møte med en forestilling som Jimmy Young blir vi konfrontert med vår egen ansvarsfraskrivelse. Vi ønsker å se noe som er sant, noe virkelig, samtidig som vi ikke er helt innstilt på å gi slipp på tryggheten som følger med fiksjonen. Jimmy Young utfordrer tilskuerens forhold til fiksjon og virkelighet like mye som den utfordrer skuespillernes forhold til dette. Vi må velge mellom vår sult etter det autentiske, etter real-life, og vårt trygge hjørne i utkanten av fiksjonen. Jeg er fremdeles litt usikker på hvilke deler av forestillingen jeg velger å tro er fiktive, og hvilke jeg da må forholde meg til som ikke-fiktive, nettopp fordi dette får konsekvenser for min egen moralske samvittighet.
Torbjørn. Du lyver!
Tilskueranmeldelse? (Dette har jeg lyst å skrive) I stedet for å sette opp Peer Gynt i Ibsen-året har De Utvalgte tatt for seg Joachim Hanou og Torbjørn Davidsens bruk av Peer Gynt-programmet siden 1994. Jeg tror de har vært seg dette bevisst siden med Jimmy Young ble til. Det er går en linje som forbinder Jimmy Young og fiksjonen-løgnen-løken: figuren ’den vestlige hvite protestantiske mannen’ “ Peer Gynt. Ibsen muliggjør trollmenn. Og trollkvinner? Forestillingen fungerer som en renselse for meg. Jeg håper det. Marlon Random, fra Internett, påpekte, at han ser Peer Gynt som et renselsesprogram. At det er Ibsens omprogrammering av renselsen. Apropos Ibsen og Naturalismen, Darwin og Stanislawski. Marlon Random ser Peer-Gynt maskinen han jobber med. Eller er det et spøkelse. Jeg ser Jimmy Young prosjektet som et forsøk på å iverksette et vaskeprogrammet. Jeg kan se Jimmy Young forestillingen som De Utvalgtes skittentøyvask. Det er en kollasje av indre og ytre reiser, fiktive reiser, usanne skrøner og virkelige situasjoner, montert og skrudd sammen til en ny reise, til nye fortellinger som oppstår i teaterforestillingens mulighet for møte. Jeg merker at Jimmy Young-skitten og vaskeprogrammet de bruker kommer fra mange kilder. Det er en flerstemt forestilling. Regissør Kari Holtan lar ting skje som innebærer en risiko som få andre regissører tør ta. Noe som gjør at kanskje flere begynner å få øynene opp for verdien av kontinuitet i ensemblearbeid. Hvis Teaterkritikerne er seg sine roller bevisst. Og hvis de også er kunstnere… De utvalgte er en av Norges eldste teaterensembler som fremdeles lever. Skulle gjerne hørt hva Tommy Olsson hadde å si? Jeg leser inn i kritikernes kritikker at De Utvalgtes trollspeil fungerer. Kritikerne skriver om seg selv. Internaliseringen av Patriarkatet hos feministene, for eksempel. Kritikken på denne siden her derimot, er bokstavlig talt et annet sted i skogen. Her lekker kritikerens menneskelighet gjennom, og en får inntrykk av at forestillingen er noe hun har vært vitne til som menneske i like stor grad som i kraft av sin rolle. Forestillingen virker fremdeles nytt når jeg leser denne anmeldelsen..”Det jeg skriver her er ikke bare min oppfatning”. Det er også litt min ønskedrøm. Jeg ønsker meg kritikere som er faktisk konstruktive for de prodkusjonene som er underveis. Jeg ønsker meg en mer åpen bruk av kildekodene. Hvorfor funker ting som de gjør? Kritikernes roller bør ikke undervurderes. De er med i så å si hver produksjon. Som parasitter eller kreative virus I W. Burroughs sjamanistiske ånd? At forestillingen Jimmy Young skal funke er forutsatt at De Utvalgte befinner seg i en sjamanistisk forbindelse med hverandre og vitnene til seansene… De Utvalgte har med forestillingen Jimmy Young lagt lista svært høyt. Så høyt at de selv påberoper sin praksis som sjamanistisk. Eller oppfatter publikum det? Er det bare kødd? Alt sammen? Jeg tviler på at det er noen som går utfra forestillingen, eller seansen, talk-show seansen?
Jeg har sett forestillingen syv ganger og har fulgt Jimmy-prosjektet i ti år. Og tror mer seriøs kødding er på sin plass. For meg blir forestillingen en reise i fortid, gjenom oppgjør, oppturer og nedturer, og gjennom kriser som har forvandlet grunnleggende verdisystemer og forestillinger om hva som er opp og ned, ut og inn – fiksjon og virkelighet. Jeg satt i en stol ovenfor en annen stol foran en peis med ild i, ikke ulikt på settingen i forestillingen, og gjorde noen notater om denne forestillingen. Jeg hørte på NRK P2 på en liten reiseradio. Jeg skrev om kritikere:
– De utgir seg for å være kunstkritikere, eller teateranmeldere. Men, de lyver. De er tilskuerkritikere. De er skolert til å fortelle det konsumerende, (u-)dannede publikum om hvilke referanser en som tilskuer burde ha – om en skal kunne delta i diskursene – dannelsens tankekart. Jeg satt alvorlig og lurte på om teaterkritikk virkelig må bedømmes som et skalkeskjul. Jeg syntes noe burde avsløres. Så dukket Tommy Olsson opp på radion. Han snakket også om kritikernes rolle. Han snakket om flerfoldiggjøring av elitismer som dekonstruksjon av en rådende fascistisk elitisme. Han er bevisst at han spiller en rolle som kritiker. Han er i møte med noen. Nå Kulturnytt? Media. Maria Magdalena! Er ei hore! Hvorfor er Randi Rommetveit så grei med Torbjørn (på scenen, altså), men spiller Hore med Jørgen Mefistoles? Tommy Olsson blander roller, sjarlatan og trollmann. Stor åndelig personlighet og lite krek. Det neste på programmet, på radioen var en reise i munnharpens kulturhistorie. Torbjørn Davidsen spiller munnharpe fra Tuva hvor sjamanismen er blitt statsreligion. Ehm.. Kulturnytt? En venn, skribent og skuespillerkollega fortalte meg noen dager tidligere at Tommy Olsson anser Torbjørn som sin elev. Vel, tenkte jeg. Er jeg elev av Torbjørn da? Nå skal jeg innrømme at jeg har ansett Torbjørn Davidsen som en mester i skuespillerhåndverket i en årrekke. I skuespillertradisjonen vet vi jo at mesterlærer-prinsippet ikke har forsvunnet helt. Likefullt var det Teatergruppa De Utvalgte sin oppsetsighet mot denne “dyrkelsen” som utfordret, provoserte og tente meg når jeg oppdaget dem, for godt og vel ti år siden. I teatergruppa De Utvalgte finner jeg ingen mesterhjerne, ingen rådende dominerende røst. Forestillingene deres har sjelden noen sentral tematikk, et poengtert budskap. Hvis en som kritiker hadde gått montasjen etter i sømmene, på profesjonelt vis, ville en neppe funnet et gitt gjennomgående (dramaturgisk) mønster som kunnet avsløre preferanser for noen rangorden i hva som styrer og driver scenene. Kompleksiteten i forestillingens vev/tekst antyder en flat struktur i tilvirkningsprosessen. Det vil si, jeg er enig i Marlon Random fra Internett, i at De Utvalgt godt kunne turt å kjede mer. Det er mulig en kan se spor av en overordnet idé om at det skal være ‘driv’ i forestillingen. Forestillingen er over på en time og ti minutter. Den kunne vart lenger, gitt enda mer rom for sonen mellom tilskuer og scene, begynnelse og slutt, der hvor tilskueren kan la seg forvandle til vitne. Sjarlataneri eller sjamanisme? Det går vel ut på ett? Løgn og skuespilleri som trollspeil.
Arnt Christian Teigen