Selv om Sveinn Fannar Jóhannssons praksis er forankret i fotografiet, nærmer han seg gjerne mediet via konseptuelle omveier. Det er derfor ingen stor overraskelse at utstillingen Person of Interest på Podium i Oslo er befridd for fysiske bilder. Tre portable høyttalere henger i et svart nylonrep strukket gjennom utstillingsrommet i en enkel, symmetrisk formasjon. I tillegg har kunstneren satt opp en provisorisk gipsvegg som dekker for galleriets vinduer og skaper en klaustrofobisk stemning (It Doesn’t Look Like a Roof).
«Hva ser du i dette bildet? Kan du beskrive det for meg?», spør en stemme. «Jeg ser flamingoer, men jeg ser også at personen som tok fotografiet har mye negativ energi», er svaret. Jóhannsson har tatt med seg fire bilder han har funnet på gata til såkalt klarsynte og tatt opp samtalene. Opptakene er deretter blitt transkribert og lest inn på nytt av fire ulike personer; han selv er en av dem. Seansene innledes med at Jóhannsson spør hva det medbrakte bildet betyr, hva de ser, eller bare sier at han er interessert i å vite mer om bildet. Det er en tidkrevende affære å lytte gjennom verkene; tre av dem varer i overkant av tredve minutter, mens et er på rundt kvarteret.
Man gis aldri en fullstendig beskrivelse av motivene, men får vite nok til å konstatere at det dreier seg om henholdsvis en dame på en strand, flamingoer ved et vann, et kjellerrom, og en jente foran noen bygninger. Den begrensede informasjonen og fraværet av kontekst gjør fortolkningen til en utfordrende oppgave for de klarsynte, som tar i bruk astrologi, krystaller og intuisjon i forsøket på å hjelpe å gi mening til det funnede bildet. De kommer med generaliteter som at den avbildede ser litt ut som Mona Lisa, eller at fotografen ønsket å vise frem stedet bildet er tatt, men analysens kjerne dreier seg om de portretterte og Fannar Jóhannsson selv. Gjennom fotografiene får han råd om fremtiden, karrieren og personlig utvikling, i tillegg til å få sine indre egenskaper beskrevet for seg.
Det er en dypereliggende årsak til hvorfor bildene har kommet til nettopp han, som nå trenger spirituell veiledning. I They All Mean Something to Somebody antyder den synske at bildets kreative kraft vil hjelpe frem hans kunstneriske sider; han er for kommersiell nå. I It’s Connected by a Thin Thread blir Fannar Jóhannsson oppfordret til å nøste opp i historien og problemene til kvinnen på bildet. De har nemlig hatt en tilknytning i et tidligere liv, og han preges av en negativ energi fordi han vil lide samme skjebne som henne. Slik fortsetter i stor grad samtalene, med tidvise avsporinger til andre emner, som spekulasjoner rundt hva slags type kamera som er benyttet, hvorfor de klarsynte aldri har samarbeidet med politiet, eller om det stemmer at verkene hans ofte blir misforstått.
Dette er ikke første gang Jóhannsson benytter funnede fotografier, eller overdrar fotografrollen til en annen: I boken Portraits by Waiters (2013) lot han seg portrettertere av tilfeldige kelnere; i Untitled (Newspaper) (2016) tok han bilder fra nettaviser og trykket dem i avisformat; og i Some Los Angeles Apartments (2013) er Ed Ruschas velkjente artist’s book med dokumentasjon av byens fasader gjenskapt med bilder hentet fra Google Street View. En lignende utforskning av fotografiske bilders produksjon og omløp finnes òg i Person of Interest, men her rettes fokuset eksplisitt mot fortolkningsprosessen.
De komiske samtalene gir assosiasjoner til det søkende og vage språket en finner i kunstens omgivelser. Men mer interessant er hvordan Jóhannsson, ved å overlate fortolkningen til klarsynte, dramatiserer fotografiets uklare stilling i dagens billedkultur. Ikke bare blir dets dokumentære troverdighet stadig svekket av tilveksten av nye former for digital manipulasjon, det sirkulerer også ofte fjernt fra sin opprinnelige kontekst, samtidig som den affektive relasjonen til bildet er erstattet med med rasjonelle og automatiserte prosesser som klassifisering, datautvinning og mønstergjenkjenning.
De klarsyntes påståelige, men vaklende omgang med de funnede bildene i Person of Interest minner om en tid der fortolkning av bilder var et utelukkende menneskelig domene, før datamaskiner evnet å overgå oss i hastighet og – til mindre kompliserte analyser – presisjon. Men også maskinell bildeanalyse bygger på menneskelige fordommer. Systemene som benyttes baserer seg på verdier som gjenspeiler formålet til de som har utviklet dem, være seg forsikringsselskaper, militæret, eller annonsører. Denne koalisjonen av mennesker, informasjon og algoritmer er det som utgjør vår tids virkelig klarsynte.
