Mellom skapet og sengen

Daisuke Kosugis sterke sykdomsportrett på Fotogalleriet i Oslo åpner for en betimelig refleksjon over det moderne menneskets behov for å kontrollere den egne kroppen.

Daisuke Kosugi, En falsk tyngde, 2019, stillbilde fra video.

Med stive ben og rykkvise bevegelser navigerer den eldre mannen den smale passasjen mellom skapet og sengen i en trang hvit boks av en leilighet i Tokyo. Med en viss mangel på kontroll dumper han ned på sengen og begynner å kneppe opp skjorten. Det tar ett minutt, det tar to minutter, og min utålmodighet med den eldre mannens keitete bevegelser speiles i konas tilbud om hjelp: «Skal jeg hjelpe deg?». «Nei, jeg gjør det selv», svarer han, litt irritert. «Vi har god tid».

Høsten 2017 ble Masanori Kosugi, faren til den japanskfødte, norske kunstneren Daisuke Kosugi, diagnosiert med en uvanlig og uhelbredelig hjernesykdom som påvirker kroppens bevegelse- og balansesenter. Med tiden vil den også hemme talen og de kognitive evnene hans. Denne sykdomshistorien ligger til grunn for sønnens 48 minutter lange film En falsk tyngde (2019), som vises samtidig ved Fotogalleriet i Oslo og Jeu de Paume i Paris. Filmen følger karakteren Tadashi gjennom tre scener hvor han fremfører en koreografi basert på Masanoris daglige rutiner på tre stadier av sykdomsforløpet.

Tadashi er spilt av butoh-danseren Toru Iwashita. Butoh er en form for danseteater basert på naturlige positurer og bevegelsesmønstre. I forbindelse med filmen har Toru jobbet tett med Masanori for å få kjennskap til opplevelsene hans av egen kropp, for å kunne spille ut detaljene i bevegelsene hans så korrekt som mulig. Navnet «Tadashi» betyr «troverdig» eller «korrekt», men tross bestrebelsen på identisk repetisjon skaper Iwashitas estetiserende dobling av farens bevegelser en produktiv distanse til de virkelige hendelsene som ligger til grunn for filmen. Slik unngås sentimentaliteten som kunne vært en følge av filmens sterke utgangspunkt. Det statiske kameraet har en tilsvarende effekt. Kunstneren faller aldri for fristelsen til å gå tett på Tadashis ansikt, eller til å vende kameraet i samme retning som blikket hans. Dette abstraherende grepet oppmuntrer til refleksjon over endringen som skjer over filmens tre deler, snarere enn til innlevelse i den sykes nå.

En falsk tyngde gir assosiasjoner til Chantal Akermans tilsvarende tredelte film Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles (1975), som sporer en kvinnes gradvise tap av kontroll over eget liv ved å følge hennes rutiner over tre dager. Kontrolltapet hennes kommer til uttrykk i en serie mikrohendelser ved kjøkkenbenken. Blant annet overkoker hun potetene hun tilbereder og mister en nyvasket skje på gulvet. Disse hendelsene speiles i En falsk tyngde, der Tadashi brenner et stykke kjøtt i ovnen og mister et par spisepinner på gulvet. Det sentrale temaet i Kosugis film er også et gradvis tap av kontroll; i dette tilfellet av kontroll over egen kropp.

Som tidligere arkitekt og byggingeniør, har Masanori levd etter moderne rasjonelle og konstruktive ideer om kontroll og effektivitet, som han også fikk utløp for fysisk ved å trene som bodybuilder (Kosugi har blant annet inkorporert en filmsnutt som viser kunstnerens far som bodybuilder). Tilsynelatende er det denne moderne måten å tenke om menneskelivet på som er premisset for filmens narrativ, slik også den ledsagende skulpturen Recliner (2019)antyder. Recliner er en slags bambusversjon av Charlotte Perriand og Le Corbusiers ikoniske modernistiske liggestol CL4, som ble utviklet for å følge kroppens former. Ved å erstatte de industrielle stålrørene i stolen med organisk bambus setter Kosugi spørsmålstegn ved den universelle og uforanderlige kroppen liggestolen er tilpasset – den samme kroppen som den tilsynelatende praktiske leiligheten i filmen er bygget for.

Daisuke Kosugi, Recliner, 2019. Foto: Julie Hrncirova.

Butoh oppsto på 1950-tallet som en reaksjon på opplevelsen av at moderniteten og vestlig innflytelse og kontroll hadde fremmedgjort den japanske dansen fra den opprinnelige japanske kroppen. Butoh er et forsøk på å finne tilbake til denne opprinnelige kroppen, forstått som en organisme i ukontrollert endring, som naturen selv. Som en følge av dette utgangspunktet, er forholdet mellom det kontrollerte og det ukontrollerte sentralt i mange butohøvelser. Danseren Torus gjengivelse av Masanoris sykdom spiller ut en tilsvarende spenning mellom kontroll og ikke-kontroll.

Innledningsvis utfører Tadashi rutinene sine lett og effektivt. Men etter hvert som sykdommen begynner å ta tak blir plutselig en terskel vanskelig å forsere, den trange gulvplassen mellom skapet og sengen krevende å snu seg på, og selv den praktiske fleecejakken anstrengende å ta av seg. I den tredje og siste delen av filmen blir det påtagelig hvordan den syke motsetter seg dette gradvise tapet av kontroll ved å ta i bruk praktiske hjelpemidler som gåstol, stokk og rullestol, og ved å spise sunt og innta vitamintilskudd, og ved å helle i seg proteindrikke for å restituere etter trening og fysioterapi.

Dagens bølge av selvhjelpslitteratur, transhumanistiske idéer, treningshysteri og dietter etablerer et bilde av kroppen som noe man selv kontrollerer og former. I lys av denne typen tenkning blir det å dø – satt på spissen – en kilde til dårlig samvittighet, all den tid døden beviser at man ikke har trent nok, spist sunt nok, eller i det store og hele tenkt positivt nok. Den økende utålmodigheten jeg betrakter Tadashi med, mens han utfører sine daglige gjøremål i et stadig langsommere tempo, fremtvinger en refleksjon over denne konstruktivistiske måten å tenke menneskelivet på, og dens forhold til en mer prosessorientert forestilling om liv og død.

Daisuke Kosugi, En falsk tyngde, 2019, stillbilde fra video.

Diskussion