Forestill deg to virtuelle assistenter som synger en duett om økonomisk skjevfordeling i den digitale tidsalder. Kombiner dette med en pulserende koreografi spilt ut i et mørklagt rom, så har du et bilde av Song Sing Soil, som ble presentert på Østre i Bergen onsdag 15. februar.
Performancen er et samarbeid mellom Eglė Budvytytė & Marija Olšauskaitė, arrangert av Volt (Marie Nerland). Var du innom hovedutstillingen Milk of Dreams på fjorårets Veneziabiennale, ville du nok gjenkjent duoens særegne lydbilde, som er det mest dominerende aspektet ved Song Sing Soil. To robotstemmer messer i en hypnotisk rytme som kan minne om en slags sørgesang eller bønn. Messingen akkompagneres av en ambientkomposisjon, med en tidvis kraftig bass som fader inn og ut gjentatte ganger i løpet av den halvtimelange forestillingen.
Kun brokker av teksten er mulig å tyde gjennom den digitale støyen, men man hører nok til å få med seg at det synges om økonomisk ulikhet og tech-imperialismens skade på fjerne og nære omgivelser. Hvordan kan vi leve sammen og samtidig ivareta moder jord? Måtte månen beholde sin autonomi.
Koreografien ligner et religiøst vekkelsesrituale. Den starter som en kollektiv blomstring fra liggende stilling på scenen midt i rommet. Fra sammenkrøkede posisjoner beveger de tre utøverne seg forsiktig ut fra rommets kjerne, mot publikum som omkranser dem. Scenen liksom trekker dansernes kropper til seg, og presser dem sammen jo nærmere de befinner seg den. Jo lengre ut i rommet de beveger seg, jo større og friere er bevegelsene. Gradvis er det som om det etableres en kollektiv motkraft som lar dem utfordre scenens makt over dem, og det er ikke lenger tydelig hvem som er sterkest.
Timingen er upåklagelig når robotvokalistene begynner å repetere: «fuck the norm in the ass» samtidig som bassen skrus opp. Trioen bryter ut av scenens magnetfelt og drar seg nærmere publikum, hvor de finner felles rytme. «May Elon Musk become insignificant», mener jeg å plukke opp. Sammen med en håndfull tilsvarende utrop repeteres denne bønnen mens musikken gradvis flyter ut i en ambient bakgrunnsstøy.
Til tross den noe overtydelige symbolikken, oppleves Song Sing Soil som et samlende rituale som fanger publikum gjennom hele performancen. Duoen Budvytytė & Olšauskaitė viser oss et håpefullt glimt av en måte å sameksistere på, i harmoni med planeten og hverandre – og der Silicon Valley-moguler har mindre makt over livene våre.
