Blant etterlatenskapene etter min farfar Aasmund finnes noen få telegrammer som han fant det verdt å spare på. Disse inkluderer meldingen han mottok den 8. mai 1945 kl. 17:00 GMT etter fem år som krigsseiler, om at tyskerne hadde overgitt seg betingelsesløst og at det ble innført våpenhvile fra kl. 22:01. Farfar var yngre enn jeg er nå da han døde, og jeg fikk aldri møtt ham, men jeg vet at arbeidet hans som telegrafist på uteflåten under krigen betydde mange søvnløse netter på vakt, klar for å ta i mot eller sende livsviktige beskjeder.
Også på fiskebåter i fredstid mistet mange livet på sjøen, på grunn av uvær, og nettopp behovet for sikkerhet til sjøs trekkes frem som en av årsakene til at det nordnorske øysamfunnet Lofoten i 1906 var nummer to i verden – etter Italia – til å etablere en trådløs telegrafistasjon, en såkalt gnistsenderstasjon. I Gnistsambandet, årets utgave av Lofoten internasjonale kunstfestival (LIAF), tar kurator Kjersti Solbakken – som også er nylig påtroppet direktør for Bergen Kunsthall – utgangspunkt i denne lokale kommunikasjonsteknologiske historien, som til daglig forvaltes av Sørvågan museum. Et lite utvalg bilder og oppslag fra museet er lånt inn for anledningen og presentert på en vegg i Nordnorsk kunstnersenter, som er festivalens organisatoriske hovedsete. Telegrafihistorien utgjør imidlertid ikke noen egentlig tematisk ramme, men illustrerer snarere den følsomheten og interessen for det lokale, og ønsket om å legge til rette for internasjonale forbindelser, som preger biennalen som helhet.
Utenom kunstsenteret er den nomadiske biennalen i år spredt på et knippe andre visningssteder i Svolvær, med satellitter i Bodø, Harstad og Sørvågan – og på nettet, i form av et samarbeid med tidsskriftet Metode. Med sin beliggenhet i en region med relativt få etablerte visningsrom for kunst, har LIAF tradisjon for å ta i bruk ulike lokaler som står tomme, og den tilsynelatende stadige tilgangen på slike lokaler gir inntrykk av et samfunn i endring. I år er store deler av utstillingen lokalisert på Kraftholmen, et gammelt verksted som skal bygges om til kontorlokaler.
Det er en viss overvekt av lokale – norske og samiske – prosjekter, og biennalen løfter både frem yngre kunstnere og vier en liten soloutstilling i Svolvær kunstforening til den relativt ukjente norske tekstilkunstneren Birgit Hagen (1912-2004). Til gjengjeld er flere av de internasjonale bidragene resultat av samarbeid over tid som involverer mange deltakere. Blant disse er den New York/Hong Kong-baserte kunstneren Wong Kit Yis samfunnsskritiske karaoke-såpeopera Made for Telefishion (2024), inspirert av et residencyopphold i Sørvågen Radio og en samproduksjon mellom The Kitchen i New York og Nordnorsk kunstnersenter. Dessuten presenteres kollektive produksjoner i samarbeid med det japanske kollektivet SIAF LAB og You Nakai, og med en gruppe kunstnere som representerer Livingstone Office for Contemporary Art (LoCA) i Zambia.
Den sistnevnte kunstnergruppen, som inkluderer Anawana Haloba, Kabila Kyowa Stéphane, Banji Chona, Bwanga «Benny Blow» Kapumpa og Listening at Pungwe (Memory Biwa & Robert Machiri), viser en installasjon som går i dialog med omgivelsene på Kraftholmen. I Minner om den uhemmede elven (2024) minimeres avstanden mellom Livingstone og Lofoten – som er mer enn 9 600 kilometer i luftlinje – dels med et lydverk, dels ved hjelp av små videoskjermer installert midt på fire vindusruter med utsikt til havnen og fjorden. Det minner om den samtidigheten som vi er vant til med lag på lag med vinduer på en digital skjerm. Men utsikten som omgir videoene er tredimensjonal, høyst virkelig og endrer seg med været, tidspunktet på døgnet og livet på stedet. De fleste filmene er arkivmateriale som handler om oppdemmingen av Zambezielven og etableringen av den kunstige innsjøen Kariba på 1950-tallet, for å etablere et vannkraftverk som fortsatt står for størstedelen av Zambias (utilstrekkelige) produksjon av elektrisitet. En av filmene viser en aksjon hvor en del av dyrene i området som ble lagt under vann, ble reddet fra å drukne. I en kunstnersamtale med LoCA-gruppen sammenliknet Banji Chona Karibaanlegget med Altavassdraget, som to eksempler på hydrokolonialisme med tilsvarende konsekvenser for urbefolkning og natur.
En av de fire videoene skiller seg ut – det er en kort svarthvitt film som viser et kaliloze-våpen som er i Livingstone museums eie. Det likner et skytevåpen, er delvis fremstilt av knokler, men er uten kuler og krutt, og i følge folketroen kan det brukes av en ng’ara (sjaman) som et spirituelt og potensielt dødelig våpen, særlig som beskyttelse mot hekser. I LoCAs spøkefulle presentasjon – hvor besøkende inviteres til å donere kroppen sin til fremstilling av kaliloze – fremmes også en idé om å ta i bruk kaliloze som våpen i en (formodentlig antikolonial) revolusjon.
Også i videoverket Sáhtána Álbmot / Djevelens folk (2024) av joiker og musiker Victor Bomstad og kunstner Magnus Holmen approprieres ideen om folkelig spiritualitet som noe potensielt truende. I den suggererende og mørkt humoristiske videoen tar de ironisk eierskap til forestillingen som tidligere tiders prester hadde om at samisk spiritualitet var uttrykk for djeveldyrkelse og hekseri. Under åpningen fremførte de en kraftfull liveversjon av verket i en gammel verkstedhall, for anledningen omgjort til en romslig, høyloftet, men litt vel kald festivalarena.
Blant festivalens samiske deltakere er ikke minst nestoren Hans Ragnar Mathisen, som nylig ble tildelt Kulturrådets ærespris. Han er kanskje mest kjent for sine forseggjorte kart over Sápmi med samiske stedsnavn – og uten nasjonale landegrenser. Mathisen, som også går under navnene Elle-Hánsa og Keviselie, viser et knippe tresnitt og et par bilder skåret ut av garvet reinskinn fra perioden 1973-2003, hovedsakelig mindre arbeider som tar utgangspunkt i samiske symboler. Verket Ratkin IV / Reinskilling IV (1983) er spesielt interessant, med sine mange og til dels humoristiske detaljer – blant annet sees et reinsdyr som er i ferd med å kaste et menneske i en gryte. For de av oss som kjenner til kunstnerskapet fra før, er det fint å få tilgang på disse verkene, som alle er lånt inn fra samlingen til det samiske museet Árran Julevsáme guovdásj på Hamarøy, men som et eventuelt første møte, yter ikke dette utvalget av eldre arbeider den fortsatt aktive kunstneren helt rettferdighet.
Hans Ragnar Mathisen, Ratkin IV / Reinskilling IV, 1983. Foto: Kjell Ove Storvik.
Mens opprettelsen av telegrafen fremstilles som en udelt positiv nyvinning for sin tid, er det ellers lite teknologioptimisme å spore på LIAF. Flere verk, som de dokumentariske arbeidene til norske Astrid Ardagh og Elisabeth Brun, handler om problematiske sider ved teknologisk utvikling. I filmessayet Big Tech Blues (2024) tar Brun for seg konflikten som oppsto da Elon Musk kjøpte opp lokalene til hennes gamle barneskole i den nordnorske bygda Strengelvåg for å bruke dem i sitt SpaceX Starlink-program. I filmen kontrasteres Bruns kornete barndomsminner og SpaceX’ blankpussede visjoner for en stadig ekspanderende virksomhet ute i verdensrommet, og fungerer som ytterpoler som representerer vidt ulike syn på hva som er viktig i livet. Det fremgår ikke i filmen, men lokalbefolkningen vant faktisk kampen mot det støyende og potensielt radioaktive senteret, og fikk satt en aldri så liten kjepp i teknologimillionærens store hjul.
Astrid Ardaghs film Ishavsringen (2024) tar for seg den moderne kommunikasjonsteknologiens sårbarhet og fremstiller kunnskap om og tilgang til eldre teknologi som et sikkerhetsnett. 24. februar 2022, samme dag som Russland innledet sin fullskala krig mot Ukraina, rammet et russisk cyberangrep Nord-Europa, hvor blant annet satellittforbindelsen til de meteorologiske stasjonene Bjørnøya og Hopen på Svalbard ble brutt i to uker. To radioamatører fra «Ishavsringen», en gruppe pensjonerte telegrafister som har holdt kontakt med hverdagslig småprat ved hjelp av radio- og morsesignaler i 30 år, opprettet et krisesamband slik at det isolerte lokalsamfunnet på Svalbard kunne kommunisere med omverdenen.
Ordet telegrafi kommer fra gresk og betyr «å skrive på avstand», og i flere av prosjektene som vises står skriften sentralt. Det gjelder ikke minst for den amerikanske poeten Cuthwulf Eileen Myles, som deltar med tekstinstallasjonen Cuthwulf Eileen Myles betrakter diktet som en liten institusjon (2024). I tillegg hadde de daglige opplesninger den første uken etter åpning. De utstilte tekstene, skriblet ned for hånd, fremstår som et arbeid i prosess, med dagsferske poetiske notater, til stor del respons på det pågående folkemordet i Palestina. Mer enn «fullendte» dikt fremstår det som utsnitt fra et aktivt skrivende og kjempende liv.
Biennalens eneste oljemaleri står norske Ilija Wyller for. Verket tidevannstangenter – refleksive soldistraksjoner (2024) er laget spesielt for den nedlagte lille Metodistkirken i Svolvær sentrum, og har tatt posisjonen til altertavlen. Maleriet tar opp i seg flere av fargene fra interiøret – burgunderrødt, lyseblått og brunt – og man kan lett få inntrykk av at det alltid har hengt der, så godt passer det inn i omgivelsene. Motivet er et abstrahert landskap som ser ut til å være i bevegelse, strebende oppover. I kirken fant også den oslobaserte amerikanske kunstneren Elise Macmillans eksperimentelle, men gripende konsert og lydinstallasjon Overrasket hver gang (2024) sted, hvor hun kombinerte lyd fra egenkonstruerte buer av kassettbånd med innslag av folkemusikkinspirert hardingfelespill.
Industribygg eller ei, så er det på ingen måte arkitekturen som trekker turister til Svolvær, men snarere Lofotens spektakulære natur: sjøen og fjellene. Som tilreisende kunstfestivalpublikum i Lofoten kan man lett føle seg litt fanget innendørs, og slik sett var det en lettelse å komme ut til en del av Svinøya som er fri for bebyggelse, for å oppleve en versjon av det femti år gamle verket Island Eye Island Ear, laget i samarbeid med det tidligere nevnte SIAF LAB-kollektivet og You Nakai. Fremføringen tok utgangspunkt i et konsept signert komponisten David Tudor (1926-1996) som opprinnelig var tiltenkt en øy i Stockholms skjærgård, men aldri ble realisert i hans levetid.
Installasjonen besto dels av et lydverk: rundt omkring i landskapet sto enslige høyttalere som spilte lyder som det var vanskelig å skille fra stedets egne – jeg kunne blant annet identifisere høylytt fuglekvitter og og noe som hørtes ut som lyder fra skip. Det var som om stedets lyder ble reflektert og forsterket. Tilsvarende lå det biter av speil rundt i landskapet som reflekterte stedets visualitet. Til verket hører også en rekke drager med lange haler, som det ikke var vind nok til å fly med da jeg var der. Samtidig som det skaper et intensivert nærvær, representerer Island Eye Island Ear en forbindelse til en annen tid, og på Nordnorsk kunstnersenter kan man se en historisk presentasjon av verket, fra i 1974 til i dag. En versjon ble også vist under Sapparo International Art Festival i Hokkaido i Japan tidligere i år.
Det er også noen samarbeid som peker fremover på årets LIAF, og da tenker jeg særlig på nevnte LoCA fra Zambia. Det har lenge vært en litt spesiell forbindelse mellom norske og zambiske kunstnere, mye på grunn av prosjektet Art Academy Without Walls (1996-2006), som var et samarbeid mellom Kunstakademiet i Oslo og The Visual Arts Council of Zambia, og også takket være zambiske kunstnere som har utdannet og etablert seg i Norge, blant dem Victor Mutelekesha som i 2023 åpnet kunstsenteret og residencyprogrammet Lusaka Contemporary Art Center, og Anawana Haloba som var med på å starte LoCA. Flere kunstnere basert i Norge og Norden har allerede vært på residency i Lusaka, og i og med LoCAs deltakelse på LIAF forsterkes denne forbindelsen ytterligere. Kunstnergruppens besøk i Lofoten inngår også i forberedelsene til en festival i Livingstone – eller Maramba, som de foretrekker å kalle byen – som de planlegger å åpne i 2026.
Om Gnistsambandet kan fremstå litt famlende og nostalgisk i møte med en uviss fremtid, så virker årets LIAF som et godt argument for behovet for internasjonale forbindelser, og særlig forbindelser utenom internasjonale maktsentra. Dagens kriser og utfordringer er globale, og det er kanskje ikke en altfor stor overdrivelse å si at like livsviktig som tidligere tiders telegrafkontakt til sjøs, er det at lokalsamfunn som Lofoten og kunstlivet i allmennhet ikke forfaller til sneversynt proteksjonisme.
