Noen av Kunstkritikks lesere vil huske en tegning av Olav Westphalen som ble publisert i tidsskriftet NU: Nordic Art Review i 1999. Tegningen viser en landsby i ruiner og, i forgrunnen, en stresset fyr som forteller et tv-team: «What our village needs now is a biennial!».
Også offentlig støttede kunstsentre og kunsthaller har en slik dobbel betydning: De er til for kunstlivet, samtidig som de også er en del av en overordnet idé om stedsutvikling og geopolitikk.
To nye kunstsentre som åpner i Oslo i dag aktualiserer denne tanken om kunstsenteret som et geopolitisk instrument. Men der slutter også likhetene mellom Coast Contemporary og Khartoum Contemporary Art Center (KCAC).
Coast Contemporary er «en møteplass og en kunstreise med Hurtigruten for kunstnere og det internasjonale og nasjonale kunstfeltet» initiert av Tanja Sæter, tidligere leder av Oslo Open. Arrangementet finner sted i september og første utgave er kuratert av frilanskuratoren Helga-Marie Nordby.
– Første utgave går fra nord til sør. Vi starter med Skulpturlandskap Nordland. Deretter får vi en presentasjon av LIAF Lofoten International Art Festival. Vi går ombord i Hurtigrutens skip MS Trollfjord i Svolvær, Lofoten og seiler ned kysten. Debatter, artist talks, foredrag, filmvisninger og presentasjoner foregår ombord. Ulike visningsrom som Stavanger Kunsthall, Entreé, Schloss og Rake kuraterer lugarer om bord. I Trondheim ser vi blant annet Rake visningsrom og Kunsthall Trondheim, og vi ender i Bergen for å besøke byens kunstscene og arrangerer siste debatt og avslutningsfest på Bergen Kunsthall og fest på Landmark, sier Tanja Sæter til Kunstkritikk.
Hun forteller at idéen er «å gi kunstfeltets representanter nok tid og rom på et isolert sted til å etablere skikkelig kontakt og å by på et tungt kunstfaglig program».
Coast Contemporary har mottatt støtte av KORO, Kulturrådet og Utenriksdepartementet. Stor oppslutning, med andre ord, om et prosjekt som ligger tett på idéen om kulturpolitikk som regionpolitikk.
– Jeg etablerte Coast i 2015 og mottok da uvurderlig støtte fra Kulturrådet. Siden den tid har det blitt mye mer snakk om distriktspolitisk tilpassing, men det er ikke mitt mål. Jeg ser det som å få jobbe i en skattkiste å jobbe med kunstfeltet på nasjonalt nivå, sier Sæter.
Det andre kunstsenteret som presenterer seg i Oslo i kveld har også en tydelig artikulert stedspolitikk. Men for Khartoum Contemporary Art Center har støtten fra det offentlige uteblitt. KCAC er en bar med et galleri eller et galleri med en bar på Oslos østkant, pusset opp på dugnad av initiativtakerne Karin Erixon og Fadlabi med venner. Erixon er opprinnelig svensk og Fadlabi er opprinnelig fra Sudan, og målsettingen er å skape et møtested for kunst og kulturuttrykk fra Afrika og Midtøsten, og, på sikt, se om det kunne bli mulig å flytte virksomheten til Sudans hovedstad.
– I dag ville det ikke være mulig å drive et kunstsenter i Sudan. Landet er fortsatt styrt av et muslimsk brorskap, og vi ville ha blitt møtt med sensur hele tiden. Nakenhet, religion og politikk blir sensurert, og hva er det egentlig som står igjen da? Ingenting, sier Erixon og Fadlabi til Kunstkritikk.
Khartoum Contemporary Art Center har fått avslag på søknader om støtte fra Norsk kulturråd og Fritt Ord.
– Vi har kanskje ikke vært flinke nok til å skrive søknader, eller så har potensielle støttespillere reagert på at vi har en bar. Men håpet er jo at dette stedet skal være selvfinansierende på sikt. Forhåpentligvis finner Norsk kulturråd og Fritt Ord anledning til å støtte oss når vi har kommet i gang, sier Erixon og Fadlabi.
De føyer til at de faktisk har fått støtte fra Office for Contemporary Art Norway til å delta på kunstmessen Cosmoscowi Moskva i september, der de skal vise Paris-baserte Hassan Musa og Beirut-baserte Ahmad Ghossein.
På tross av avslagene åpner Khartoum Contemporary Art Center ambisiøst i kveld med en performance av den canadiske musikeren og kunstneren Gabriel Dharmoo. Han er verken fra Afrika eller Midtøsten, men ifølge Erixon og Fadlabi er han den perfekte kunstneren å åpne med:
– Det finnes hvit reggae-musikk, så hvorfor skal det ikke finnes hvit afrikansk kunst? Gabriel Dharmoos prosjekt Imaginære Antropologier er en kritikk av den kolonialistiske sosialantropologien og går rett til kjernen av hva vi ønsker å si med Khartoum Contemporary Art Center.
Gabriel Dharmoo kaller selv sin performance en «satirisk sosial kritikk», og forteller at verket handler om forskjeller:
– Imaginære Antropologier består av elleve stemmebaserte portretter av tenkte kulturer. I tillegg viser jeg en «mockumentary», der antropologer kommenterer disse kulturelle uttrykkene. Det handler om forskjeller og om å kunne forestille seg hvem som er «den andre» og hvem som er «majoriteten». Verket kan ses som et argument mot kulturell standardisering.
Khartoum Contemporary Art Center er todelt. En gulmalt bar er dekorert med veggmalerier av initiativtakerne selv. I tillegg rommer lokalene et hvitmalt galleri. Der vises den første utstillingen i mai, med den Berlin- og Jerusalem-baserte Jumana Manna.
Gabriel Dharmoo, Imaginære Antropologier, 2014-2017.
