Kunstnere i komfortsonen

Oppmerksomheten rundt avgangsutstillingene har de siste årene økt betraktelig. En av årsakene til dette kan være at de utgjør et diskusjonsgrunnlag for hva kunstutdannelsen er og hva den bør være. Kun ett av bidragene under årets Masterutstilling i Trondheim kan sies å virkeliggjøre et slikt scenario.

I den fyldige katalogen til utstillingen, som ikke bærer annet navn enn Masterutstillingen 2011, sammenligner kuratorene, Karolin Tampere og Åse Løvgren i kunstnerduoen Rakett, den kunstneriske prosessen med ping pong: gjennom et pingpongdiplomati mildnes forholdet mellom to parter idet ballen slås frem og tilbake. Det gis en forståelse av at kunstneren er i dialog med sine omgivelser og at diskusjonen går frem og tilbake på dialektisk og demokratisk vis. Dette kommer til uttrykk ved at avgangsutstillingen, lokalisert ved Trondheim Kunstmuseums paviljong for samtidskunst, Gråmølna, ikke er samlet etter kunstner, men i stedet blandet for å skape dialog. Dette er et grep som bidrar til dynamikk og sterk kollektiv følelse i en ellers individualistisk utstilling.

Sentralt i paviljongens hovedrom befinner jeg meg først ovenfor et hypervirkelig fotografi av en bergformasjon av størknet lavamasse. Fotografiet av Eirik Friis Reitan er montert direkte på veggen og virker i utsnitt og størrelse å være identisk med den faktiske lavamassen man kan finne ved koordinasjonspunktene angitt som tittel. Verket utfordrer vår oppfatning av hva som er fotografisk realisme og hva som er digitalt generert og etablerer en spenning mellom det fysiske rommet og det virtuelle billedrommet. I et øyeblikk har jeg glemt at jeg befinner meg inne i gallerirommet og får et voldsomt ønske om å berøre steinmassen. Reitan har dermed lyktes i å gjenskape en opplevelse med sanselige moment.

En annen søken som viser seg i utstillingen er ønsket om å sanseliggjøre tiden. Når Rina Lindgren dveler ved tiden brytes den opp og minnene smelter vekk. To små modellerte hus i henholdsvis leire og voks er plassert ulike steder i lokalet. Husene illuderer en smelting og gradvis oppløsning og forsvinning. Et tapet smuldrer fra veggen og står igjen som et spor av tiden som har gått, og bringer samtidig fortiden nærmere. Tiden forsøker også å etterligne rommet der formen tar en romlig utstrekning, og selv om tiden ikke har noen sansbar kvalitet infiltrerer den likevel alle våre sanser.

Det er i denne ånd Tian Miller i sitt videoverk forsøker å bringe det forhenværende tilbake. Gjennom en samling lydopptak, fotografier og gamle gjenstander, viser Miller et ønske om å gjenopplive minner fra sine besteforeldres sæter på Østlandet. Prosjektet samsvarer med hennes ønske om å blåse liv i gamle håndverkstradisjoner og balanserer mellom det poetiske og det sentimentale. Dessverre uten å bli noe mer enn en personlig søken etter å bringe fortiden nærmere.

I likhet med Lindgren benytter også Tore Reich huset som metafor, men i en ganske annen skala. Verket begynner med en skisse i galleriet, men fortsetter ute i høyskoleparken, på plenen fremfor Gløshaugens ærverdige gamle hovedbygg. Verket er en massiv arkitektonisk struktur i betong: et laftet 1700-talls hustak er plassert slik at det illuderer en nedsenkning i jorden, der veldige betongkrystaller, som minner om skyskrapere, har sprengt seg ut gjennom taket. Det monumentale er lagt i ruiner av en større monumentalitet. Verket refererer både til en «autentisk» nasjonalromantikk i inngangsportalens avstøpninger etter ornamentale treskjæringer, òg til modernismens betongstrukturer. Verket kan vitne om historiske skifter, der en storhetsperiode avløser den neste, og kan tolkes som en utforskning av det ustabile, ambivalente og temporale, og hvordan det forholder seg til den hjemløsheten og tapet av lokale verdier som kan sies å prege vår tid.

Tilbake i gallerirommet oppstår et samlende tema gjennom kunstnernes bruk av portrettsjangeren. Serien So, our faces av Charlotte Rostad benytter størrelse som konfrontasjon. En serie på tre tegnede portretter i dimensjonene 244 x 244 cm, viser det triumferende i et konfronterende blikk – jeg synes, altså er jeg! En annen form for portrettering er å finne i Kamilla Skrindes fotografi. I sin dempede og avmålte lyssetting og komposisjon virker bildene nærmest maleriske. I katalogens omtale skrevet av professor ved KiT, Florian Schneider, stilles det spørsmål ved fotografiets fortetting av øyeblikket: «det er en vanlig oppfattning at i fotografiet står tiden stille, frosset […] men hva hvis vi leste fotografiet på en helt annen måte? Hva om det dreide seg om å gjøre øyeblikket flytende, ikke frosset?». I likhet med Lindgrens og Millers prosjekt innebærer dette en nostalgisk erfaring av forgjengelighet. Skrindes fotografi makter til en viss grad å fristille seg fra tiden, på linje med for eksempel videoens slow motion, noe som er en liten, men ikke helt ubetydelig oppnåelse. Cathrine Ruud arbeider også ut fra en dokumentasjon av noe som har vært gjennom fotografi av det tidligere kommunale kontorbygget i Holtermannsveien 1. Fotografiske utsnitt av interiøret, samt fragmenter som glassplater fra eksteriøret, utgjør til sammen en formalt utforskende helhet som transformerer historien til noe dekorativt.

Anne Grefstad bringer også frem minnene om noe som var gjennom collager av barn tegnet i sort-hvitt, plassert i et kaotisk fargesprakende pop-art univers. Verkene gir samtidig en nærhet og distanse: collagene smelter sammen med tegnsamfunnets distanserte tilnærmelse til det personlige. De psykologiske portrettene gjenkaller små glimt av barndommens ikke utelukkende sorgløse tid, samtidig som de viser en motstand mot å bli en del av massekulturen. En annen av studentene som vil unndrar seg den distanserte tilnærmelsen er Christina Jensen som søker visualisering av egen oppfattelse av nye og andre virkeligheter i hverdagen. Det er små virkeligheter som her utforskes, og dette ender også som et generelt forsøk å danne mulige universer.

Det er altså ikke alt for pretensiøse prosjekt som i år blir fremvist. Utforskning av det personlige og til dels sentimentale er en klar tendens, og skiller seg på mange måter fra dominerende holdninger i samtidskunstfeltet for øvrig. Spørsmålet er om dette gir Kunstakademiet i Trondheim et interessant særpreg, eller om det er det sørgelige resultatet av at avgangselevene er uvillige til å forholde seg til samtidens vesentlige estetiske og sosiale spørsmål.

Ingen av verkene, med unntak av ett, er eksplisitt politisk eller samfunnskritisk. Det er sjelden et verk på en avgangsutstilling utmerker seg så til de grader som det Kristin Tårnes video Why, where, how?. Som del av en sosiologisk undersøkelse spør Tårnes et utvalg kunstnere fra Norge og Mexico City om hvordan de oppfatter sin egen situasjon som kunstnere, og hva de ønsker å oppnå som aktører i kunstfeltet. Svaret er entydig: Kunstnerne i Mexico arbeider ut fra eksisterende politisk situasjon, mens flere av de norske kunstnerne står i en passiviserende takknemlighetsgjeld ovenfor sosialdemokratiet. Det påpekes at det er vanskelig å arbeide i et friksjonsfritt samfunn, men jeg stiller meg undrende til hvem som skal skape friksjon om det ikke er kunstnerne. Er det slik at kunstnerne i Norge har havnet i en komfortsone der flertallet utforsker egne mulige avpolitiserte verdener som et resultat av velferdsstatens totale frihet?

Ønsket om å kartlegge kunstnerrollen aktualiserer også hva kunstutdannelsen i dag er og bør være. Da jeg trådte inn i gallerirommet føltes det som om jeg forlot samfunnet utenfor. Det vil si inntil jeg så Kristin Tårnes’ videoverk. Jeg synes det er en skummel tendens at majoriteten av avgangselevene lar det personlige og sentimentale overskygge et estetisk og politisk engeasjement. Det må i så fall være velferdsstatens dunkleste skyggeside.