Det tok ti år å komme i mål, men torsdag 20. oktober åpner Kunsthall Trondheim endelig dørene i permanente lokaler. Kunsthallen har riktignok vært i drift siden 2013, med Helena Holmberg først som prosjektleder, og fra 2015 som direktør, og har hatt et internasjonalt utstillingsprogram med kunstnere som svenske Lina Selander og belgiske Sven Augustiijnen. Men med sine 128 kvadratmeter i en forhenværende frisørsalong, har det vært en kunsthall først og fremst i navnet. Det 1000 kvadratmeter store nye lokalet, som befinner seg i en tidligere brannstasjon, er dermed en betydelig oppgradering.
Veien frem til en kunsthall i byen har vært kronglete. Trondheim kommune tok initiativ til å utrede muligheten for en kunsthall allerede i 2005. På samme tid mottok kommunen midler fra den statlige etaten for arkiv, bibliotek og museum, ABM-utvikling. Kunsthall-utredningen falt derfor innenfor det toårige ABM-prosjektet Kultimathule, som i sin sluttrapport i 2010 anbefalte å samlokalisere kulturarv og samtidskunst i et felles senter. Det var en konklusjon som ble sterkt kritisert i det lokale kunstmiljøet. En rapport året etter fra en ny arbeidsgruppe anbefalte i stedet å etablere en frittstående kunsthall.
I 2013, etter at Holmberg var hentet inn, ble det vedtatt å flytte inn i brannstasjonen i sentrum av byen. Det skulle imidlertid ikke gå mer enn et halvt år før Sør-Trøndelag fylkeskommune fikk kalde føtter, og mente det likevel ikke fantes penger. Enda en snuoperasjon måtte til før Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune endelig opprettet Kunsthall Trondheim AS.
Svenske Helena Holmberg var tidligere leder for Xposeptember – biennale for fotografisk og bevegende bilde, og jobbet i mange år som kurator for Index – The Swedish Contemporary Art Foundation i Stockholm, der hun også var konstituert leder etter at Mats Stjernstedt ble ansatt på Kunstnernes Hus i Oslo i 2011.
Med åpningsutstillingen this is a political (painting), om kroppen og dens plass i samfunnet, har Holmberg villet presentere et tema som publikum kan relatere seg til ut ifra egne erfaringer. Tittelen er hentet fra et verk av norske AK Dolven som er dekket av kunstnerens fingeravtrykk, og som snakker om «kroppens nærvær, utsatthet og følsomhet, samtidig som det kan kobles til identitet og språk», forteller Holmberg til Kunstkritikk. Dolven deltar sammen med østerrikske VALIE EXPORT, rumenske Alexandra Pirici, det franske kunstnerkollektivet Claire Fontaine og svenske Kajsa Dahlberg.
Gratulerer med åpning på torsdag. Programmet de siste årene har selvsagt vært preget av beskjedne forutsetninger. Har dere likevel etablert en retning for programmeringen? Hva ser du for deg at Kunsthall Trondheims identitet skal være, ikke bare lokalt, men også i en nordisk kontekst?
En identitet synes jeg egentlig er noe som skapes gjennom valgene man gjør, ikke gjennom hva man sier. Men i våre vedtekter står det at vi skal være en institusjon som virker både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Samtidig skal vi arbeide for å nå et bredt publikum og bli et sosialt samlingspunkt og en diskusjonsarena. Hva gjelder mine valg for det vi presenterer, har jeg en sterk interesse for det som kombinerer høyt kunstnerisk nivå med samfunnsdiskusjon. Kunsten kan være kompleks, politisk og poetisk på én gang. Kunsten er en slags grunnforskning der man arbeider uten et forhåndsgitt mål, et visuelt tankearbeid som i seg selv er en motstand mot alt som er slapt og slurvete tenkt og formulert. Kunsten handler om våre vilkår som mennesker – det lyder alvorlig, og det kan det godt få være. Også det er en politisk sak.
Det kan synes som den langvarige prosessen med å etablere Kunsthall Trondheim blant annet har skyldtes forskjellige formeninger om hva en kunsthall er, og hvordan de skiller seg fra andre visningssteder for kunst. Når dere nå har kommet forbi utfordringene ved opprettelsen av kunsthallen, hva er de største utfordringene rundt det å drive en kunsthall i dag?
Trondheim er Norges tredje største by, med et betydelig universitet og et kunstakademi. Det er naturlig at man nå får en ordentlig kunsthall. Kommunen og fylket har et langsiktig engasjement, og Kulturrådet har støttet prosessen hele veien. Det er store forhåpninger til kunsthallen, en nysgjerrighet på kunsten og hva dette stedet kan tilby. Utfordringen er å leve opp til alt dette. Vi er nødt til å fungere på et nivå hvor vi kan være en interessant samarbeidspartner for andre institusjoner, og vi må fylle kunsthallen med alt det som publikum venter seg. Det er et stort arbeide som må gjøres, og med det følger det kostnader. Nå har vi et fantastisk lokale og skal ha en stor fest den 20. oktober, men det er hva som hender etter åpningen som er avgjørende for hvilken rolle vi kan spille. Vi venter spent på driftsbudsjettet for 2017.
Det har vært mye engasjement rundt kunsthallen i Trondheim. Byens kunstmiljø har vært pådrivere for å få kunsthallen i gang, men har også vært svært kritiske til hvordan planleggingen og opprettelsen har blitt håndtert. Hva er Kunsthall Trondheims status i byen etter tre års virksomhet? Har kunstscenen omfavnet dere, og hva slags publikum har dere hatt så langt?
Da jeg kom inn i mars 2013, var det utenfra, og jeg har aldri vært involvert i noen konflikter omkring etableringen. Da vi presenterte vår visjon høsten 2013, og bystyret med overveldende majoritet stemte for planen, så møttes dette med entusiasme ikke bare fra kunstscenen. Så hadde vi i 2014 en periode da fylkeskommunen fikk dårligere økonomi og ble usikre på sitt bidrag til kunsthallen. Under denne prosessen hadde vi en grundig diskusjon rundt kunsthallens rolle og forhold til andre aktører. I denne sammenheng fikk vi stor støtte fra alle de andre aktørene i kunstfeltet, som henvendte seg direkte til fylkeskommunen med uttalt støtte til kunsthallen. Det hele endte med at situasjonen nå er klarere og mer gjennomarbeidet. Når det kommer inn en relativt sett stor aktør i et etablert felt, er alle nødt til å tenke over sine tidligere posisjoner. Men mitt inntrykk er at dette har vært en god ting. Jeg tror faktisk også at det har vært godt for oss med en første fase i en mindre skala. Virksomheten i det midlertidige lokalet nådde best ut til kunstscenen, til studenter og utøvere. I tillegg har vi fått et internasjonalt publikum som har satt pris på virksomheten fra avstand – det har vært en god oppmuntring.
Kan du si noe om det videre programmet? Hva slags aktiviteter kommer dere til å fylle de 1000 kvadratmeterne med?
Vi kommer til å tilby aktiviteter både i sammenheng med utstillingene og som egne arrangementer. Kunsthallen skal være en arena for litteratur, filmvisninger og diskusjoner. Det første som skjer etter åpningsprogrammet er en konsert med Jenny Hval. Gjennom våren 2017 presenterer vi prosjekter med nederlandske Aimée Zito Lema og slovenske Marjetica Potrč. Det store samiske jubiléet i 2017 [hundreårsjubiléet for det første samiske landsmøtet. journ. anm.] kommer også til å sette preg på programmet, blant annet i sommerens samiske utstilling der Iver Jåks vises sammen med unge samiske kunstnere.
Du var mangeårig kurator ved Index i Stockholm. Hvilke erfaringer har du har tatt med deg derfra til Kunsthall Trondheim?
Jeg er veldig glad for årene på Index, som tilbød en åpen og fleksibel situasjon å arbeide innenfor. Vi skapte en struktur som ble en plattform for mange yngre kunstnere, og som introduserte flere viktige internasjonale kunstnerskap. Jeg fikk gjennomføre mange utstillingsprosjekter som var viktige for meg. Til tross for at Index er en mindre institusjon med et veldig lite personal og begrensede midler, laget vi et interessant program på et høyt nivå, som ble satt pris på av mange. Jeg tror det skyldtes at vi var engasjert i hver minste detalj, og at alle valgene våre var konsekvente. Alt spiller en rolle, fra valget av kunstnere og samarbeidspartnere, den grafiske designen, hvordan rommene møter besøkeren, til hvordan man jobber internt. For å bli gode må alt henge sammen. Kvalitet handler om innhold og konsekvens. Jeg har alltid jobbet tett med kunstnerne, og vi var glade for at så mange interessante kunstnere ønsket å arbeide med oss. I Trondheim har jeg egentlig hatt den samme erfaringen.
Hva er kunsthallens viktigste funksjon i en by som Trondheim?
Nå skal vi gå fra det lille til det store formatet, og møte et større publikum. Det blir spennende. Kunsthallen kommer til å skape et mer utviklet økosystem for kunstscenen ved å tilføre en type arena som ikke fantes her tidligere. Jeg håper vi blir et sted man kommer etter jobb – vi har åpent til 20 – og se noe man ikke visste fantes, delta i en interessant samtale, og ta et glass i baren etterpå.
