Sommeren kommer sent til Bergen i år, men i Marie Sjøvolds utstilling på Gyldenpris kunsthall i Bergen får man et nært og varmt frempek mot idyllen som nærmer seg med stormskritt: kråkeboller, bare føtter, sildrende fjellvann og bar, solbrunet hud. I Hvor mye stillhet tåler du? møter man stillbilder av mennesker i alle de situasjonene man typisk forbinder med hyttelivet i norsk natur.
Den luftige presentasjonen kler Sjøvolds snapshots idet den inviterer til en mer intim tilnærming til hvert enkelt bilde, som i seg selv er nære og varme fremstillinger av det det er nærliggende å tolke som en liten familie. Zoomer man ut, er det likevel noe fjernt og upersonlig over helheten. Personene er gjennomgående vendt bort fra kameraet, eller så faller ansiktene deres utenfor bildeutsnittet. Det personlige og nære i hud og hår lar seg slik lese som noe allment, nesten arketypisk: barnet blir «barnet», moren «moren», og faren «faren», som lever ut en idealisert hyttetilværelse ved sjøen – nesten for god til å være sann. Og idet jeg tenker nettopp det, blir jeg bevisst en flyktig kvalitet over motivene.
Står jeg overfor fragmenterte minner, tapte muligheter, eller kanskje en ønskedrøm? Opplevelsen av at det her er snakk om noe forgangent, er særlig sterk i møte med to sammenkrøllede foto i stort format som ligger henslengt på gulvet. De viser motiver fra samme sommerlige virkelighet, men presentasjonen lar meg ikke lese bildene som direkte øyeblikkskildringer på samme måte som de øvrige fotografiene. Grepet går igjen i utstillingens siste del, der små varianter av de krøllete fotoene er utstilt i en liten gruppe. Men her er de innglasset og opphøyet på pidestaller – som små, transparente oppbevaringsbokser for minner kunstneren ikke vil miste. Minneboksene innrammes på den ene siden av et vegghengt fotografi av en mann – kanskje er det bestefar? – som med vannet opp til knærne setter en miniatyrseilbåt på sjøen.
To bilder hengende i tråder fra taket, skiller seg ut. Det er hvite trykk fremstilt ved å 3D-printe fotografier og presse dem mot papir. Du må helt inntil for å kunne tyde motivene: en svømmende skikkelse og to hender som holder hverandre. Trykkene er det aller siste man møter og avrunder utstillingen med et vink om at nye historier er på vei. De svake sporene etter fotografiene som trykkene er remedieringer av, er en subtil problematisering av utstillingens øvrige, mer konvensjonelle motiver, idet det antydes en parallell mellom kameraets og erindringens prosesser. Hvor mye stillhet tåler du? rommer en påpekning av at minner er konstruerte bilder, og rokker ved grunnlaget for forestillingene om oss selv og verden rundt oss.
