Paired Weight: Jimmie Durham and Jone Kvie på OSL contemporary i Oslo presenterer de to mangeårige samarbeidspartnerne i en skulpturell duoutstilling. Jone Kvies arbeider er lange og tynne bronseskulpturer eller mer firkantede metallstenger, som er støpt i et betongfundament. Amerikanske Jimmie Durhams (1940-2021) verk er mindre skulpturer som baserer seg på hele stykker av tre som enten er skåret ut til figurer eller satt sammen med andre materialer – alle utenom én plassert på overdimensjonerte, svarte sokler. Kvies støping av alminnelige objekter i bronse snakker til en minimalistisk tradisjon. Durhams arbeider fremstår med sin avslappede humor mindre selvbevisst referende, men han òg har en fot i den nære kunsthistorien. Tross sprikende uttrykk og den historiske forankringen, forenes de i et prinsipp om intuitiv samhandling med materialet de har for hånden.
Tidligere i årtusenet pekte Kvies skulpturer forundret ut mot kosmos ved å refere romfart, meteoritter, satelitter og utenomjordiske overflater. Menneskets søken etter å oppdage, sette i system og forstå massive og ukontrollerbare fenomener innfanges i figurer som den knelende astronauten i skulpturen Untitled (Carrier) (2006). I senere år har undringen hans tilsynelatende skiftet til nærere ting. Bronseskulpturene på OSL, produsert mellom 2016 og 2022, ligner tilforlaterlige objekter som rør og gjerdestolper, eller som i Here, here IV (2020), en gren med en metallvaier snodd rundt seg, som Kvie etter sigende observerte flytende i vannkanten. En gang designet med et praktisk formål, har tidens tann fordreid disse objektene og gjort dem estetisk interessante. Når Kvie reproduserer de vilkårlig oppståtte formene, toner han ned sin rolle som formgiver ved å overdra sentrale deler av det kreative arbeidet til krefter som virker forut for kunstnerens inntreden i prosessen.
Gjennom et langt liv var Durham sentral i å bryte ned skiller innen vestlig kunst som moderne og folkelig, senter og periferi. Praksisen hans bevegde seg uanstrengt mellom tekst, tegning, performance og en eklektisk assemblage som blander naturlige materialer som hodeskaller, lær, fjær, stein og tre med industrielle objekter og slik snur på stereotype forventninger til urfolkskunst og krav om autentisitet. Møtet med Kvie demper denne intstitusjonskritiske dimensjonen; begge bearbeider funnede objekter på en måte som toner ned tingenes opprinnelige sammenheng og betydning og for i stedet å ledes av en tett dialog med materialets iboende egenskaper.
Disse egenskapene tillater visse endringer og forhindrer andre. Eksempelvis kan man tenke seg at treklossen som ble til Durhams lille skulptur Like an Element for an Operatic Set (2016) har bedt om å bli beskåret for å tydeligere ligne en figur med noe som kan minne om to bein, en kropp og et slags ansikt eller en munn. Andre av Durhams verk er vilkårlige kombinasjoner av materialer: Apparatus for Red Glass (2016) består av to trebiter montert i 90-graders vinkel med en bit stein innfelt i en ramme i toppen, mens et bøyd stålrør holder oppe en rund bit av rødt glass. I Paint on Would (2016) er en bit av en trestamme malt i farger som ligner lyst tre og to runde metallbiter er plassert i to hull i stammen. Selv om Durham tydelig er mer delaktig i formgivningen enn Kvie, ivaretar også hans verk noe av objektenes egenart på måter som skaper uklarheter knyttet til den formmessige opprinnelsen.
I et kunstfelt som stadig tilskriver objekter agens og problematiserer ideen om et aktivt subjekt og et passivt objekt, figurerer det suverene kunstnersubjektet likevel ofte i bakgrunnen som en autoritativ designer av pedagogiske situasjoner som utfordrer denne antroposentriske antagelsen. Durham og Kvie angriper problemet med mer tradisjonelle midler. I stedet for å forsøke å temme materialene, åpner den intuitive prosessen for at «objektet» gjennom sine egenskaper aktivt kan medvirke i frembringelsen av verket. Estetisk produksjon forstås her som en prosess styrt av muligheter og restriksjoner latent i materialene. Selv med en skulptur som er såpass formalt konservativ at den fortsatt trives på sokkelen, vitner Durhams og Kvies synliggjøring av formgivningens forhandlende natur om at verket ikke trenger å være showcase for observerbart liv for å gjøre materialet levende.
