I dag ble det offentliggjort at Norge, Sverige og Finland skal gjenoppta samarbeidet om utstillingene i Den nordiske paviljongen på Venezia-biennalen fra og med 2017. Det blir første felles nordiske utstilling siden 2009, da kunstnerduoen Elmgreen & Dragset kuraterte utstillingen The Collectors. Siden 2010 har Sverre Fehns paviljong gått på rundgang mellom landene. Svenske Moderna Museet, finske FRAME – Finnish Fund for Art Exchange og norske Office for Contemporary Art Norway (OCA), evaluerte de siste seks årenes ordning før jul, og har altså kommet fram til at det er hensiktsmessig å gå sammen om utstillingene de neste tre biennalene.
Landene vil bytte på det kuratoriske ansvaret, slik praksisen var før 2010. Først ut er Moderna Museet, som har utnevnt Mats Stjernstedt som kurator.
– Vi er svært glade for å ha Mats Stjernstedt som kurator for den nordiske paviljongen i 2017. Han er kjent for å være en fremragende kurator med inngående kunnskap om samtidskunst, især i den nordiske regionen, uttaler Moderna Museets Ann-Sofi Noring i en pressemelding.
Mats Stjernstedt har vært kunstnerisk leder for Kunstnernes Hus i Oslo siden 2011. Han er født i Gävle i 1968, og er utdannet kunsthistoriker ved Lunds Universitet. Stjernstedt var leder for Index – The Swedish Contemporary Art Foundation i Stockholm fra 2001 til 2009, og har bakgrunn som kritiker blant annet for Aftonbladet og Artforum.
– Det er fantastisk spennende å bli tilbudt denne jobben. Jeg har hatt møter med Moderna Museet allerede, og jeg tror vi har gode muligheter for å få et bra samarbeid. Alle parter er nysgjerrige på hva det innebærer å lage en nordisk paviljong i dag. Foreløpig er det et svært åpent utgangspunkt, noe som er attraktivt for min del, sier Stjernstedt til Kunstkritikk.
Han fortsetter i stillingen på Kunstnernes Hus, men belager seg på å måtte reise mye omkring i Norden og Europa de kommende månedene, før han skal presentere et utstillingskonsept for de tre nordiske organisasjonene.
– Det er veldig positivt at de tre landene nok en gang samarbeider om Den nordiske paviljongen, men jeg er uinteressert i den eldre modellen med tre kunstnere som hver representerer sine land. Tanken er ganske enkelt at jeg skal gjøre en annen type utstilling.
FELLES UTSTILLING MED FELLES FINANSIERING
Norge, Sverige og Finland gikk sammen om en nordisk paviljong med felles utstillinger i 1962. I de første tiårene valgte landene sine respektive kunstnere selv, men fra og med utstillingen i 1986 gikk det kuratoriske ansvaret på rundgang. Da man i 2010 brøt med denne formen ved å gi paviljongen til ett enkelt land av gangen, var det begrunnet med ønsker om større fleksibilitet i valg av kunstnere, arbeider og utstillingsformat. Avgjørelsen kom imidlertid også etter flere år med konflikter mellom landene, noe som fikk sitt tydeligste uttrykk da den finske kunstneren Laura Horelli trakk seg fra utstillingen i 2005. Sverige hadde Den nordiske paviljongen i 2011 med Fia Backström og Andreas Eriksson som utstillere. I 2013 resulterte ordningen med nasjonalt eneansvar i at Finland var representert med to paviljonger i Giardini. Kuratorkollektivet Gruppo 111 presenterte utstillinger av kunstnerne Terike Haapoja i Den nordiske paviljongen og Antti Laitinen i den finske Alvar Aalto-paviljongen. Den foreløpig siste nasjonale utstillingen ble fjorårets Rapture med Camille Norment, arrangert av OCA.
– For Norges del har det vært en veldig positiv erfaring å jobbe individuelt med paviljongen. På den annen side er det en rekke grunner som har ført oss til avgjørelsen om å gjenoppta samarbeidet, pragmatiske årsaker som har å gjøre med utgifter og med administrative forpliktelser. Men ønsket om å undersøke hva det betyr å jobbe på tvers av regionen har også vært avgjørende, sier OCAs direktør Katya García-Antón til Kunstkritikk.
Da ordningen ble omgjort i 2010 var reaksjonene blandet. Enkelte mente at regionale samarbeid hadde utspilt sin rolle i en global verden. På spørsmål om hun tror at holdningene til regional politikk har endret seg, svarer García-Antón at de samme diskusjonene om hvordan en kunstner kan representere et helt samfunn vil oppstå enten det dreier seg om en regional eller nasjonal paviljong.
– Det som har forandret seg er at folk var mye mer bokstavelige i sin behandling av regionale spørsmål for 10 – 15 år siden. I dag har vi en mer kompleks og kritisk tilnærming, ikke bare til regionale problemstillinger, men også til nasjonalitet. Det er fra dette utgangspunktet vi setter i gang det nye samarbeidet.
Hvordan er avtalen om det kuratoriske arbeidet? Er kuratorene underlagt noen bestemte modeller?
– Vi har forsøkt å gjøre ordningen så fleksibel som mulig for kuratorene, slik at vi kan bringe nytenkning til prosessen. Men det er ett vilkår, nemlig at kunstnere fra hvert av de tre landene må være representert i prosjektet. Det som ikke er fastsatt er hvorvidt kuratoren må komme fra et nordisk land. På et tidspunkt kan det være mulig å invitere en kurator fra en annen del av verden til å se på den nordiske regionen, svarer García-Antón.
I 2011 og 2013 ble de norske bidragene arrangert utenfor biennalens hovedområde Giardini. Forelesningsprogrammet The State of Things ble avholdt på forskjellige undervisningsinstitusjoner i Venezia i 2011. Samme år organiserte Bjarne Melgaard utstillingen Baton Sinister i samarbeid med masterstudenter ved programmet for visuell kunst på Università luav di Venezia. I 2013 fant utstillingen Se opp for den hellige hore med Edvard Munch og Lene Berg sted i en bygning ved Markusplassen. OCA hadde så store problemer med å finansiere deltakelsen i denne perioden at tidligere direktør Marta Kuzma tok til orde for en revurdering av den roterende ordningen allerede i 2012. I fjor ble Camille Norments biennale-utstilling reddet takket være bidrag på 1,1 million kroner fra det private næringslivet. For OCAs del er det derfor avgjørende med en mer stabil og robust økonomisk ordning for biennale-deltakelsen.
Hvordan skal en felles nordisk paviljong finansieres i de kommende årene?
– Vi har kommet frem til en avtale der hvert land forplikter seg til å sette av en halv million kroner årlig som går inn i en felles pott. Når Sverige er ansvarlig for paviljongen i 2017 vil de betale inn minimum én million kroner. Det samme gjelder for de andre landene når de har det kuratoriske ansvaret, forklarer García-Antón.
Det kuratoriske ansvaret for de kommende tre biennalene vil som sagt gå på rundgang, med Moderna Museet, altså Sverige, først ut i 2017. I 2019 står Frame Visual Art Finland for tur, og deretter, i 2021, Office for Contemporary Art Norway (OCA).
