Hvert år, i forbindelse med Tromsø internasjonale filmfestival, arrangerer Tromsø Kunstforening en festivalutstilling som vektlegger film- og videokunst. I år viser den irske, londonbaserte kunstneren og filmskaperen Michelle Deignan. Filmen hennes On Common Ground (alle verk 2024) – et gjennomført kostymedrama satt til året 1837 – utgjør hovedverket i Deignans utstilling Alternating Rutes, som også inkluderer tre mindre videoarbeider og et inkjet trykk av et bearbeidet kart. Utstillingen finner sted i kunstforeningens midlertidige lokaler i et nedlagt, visstnok også hjemsøkt, sykehjem.
Om noe hjemsøker Deignans utstilling, er det glemt historie eller historier som er omfortalt nok ganger til at de får nytt innhold. Nederst i gangen, på vei inn til rommet der On Common Ground vises, er det montert to skjermer vertikalt på en vindusrekke (Always and Forever Summer). De to skjermene viser hver sin side av en sti flankert av lange skjeggete trær, og man får fornemmelsen av å bevege seg innover i det dataanimerte landskapet. Vinduet mellom skjermene fremstår som en slags utvidet sti som tilsynelatende leder inn mot det nedlagte sykehusets mørklagte bakgård. Den ordløse og konsise vignetten leser jeg som et hint om at ambisjonen i utstillingen er å følge avsporinger i et materiale som kan lede en fortelling bort fra opptrådte stier.
On Common Ground kretser rundt protagonisten Ida, en fiktiv kvinnelig reiseskribent. Innledningsvis befinner Ida seg midt i den tyske romantikken, i det aristokratiske samfunnssjiktet. Hun vandrer rundt i området kjent som Brocken (Blokksberg), mens hun siterer den politisk radikale poeten Heinrich Heine (1797–1856). Hun vil selv skrive, og har bestemt seg for å dra til Irland. Avgjørelsen irriterer språkforskerne Jacob og Wilhelm Grimm (1785–1863/1786–1859), kjent for å ha samlet folkeeventyr.
I motsetning til Heine, Grimm-brødrene og Carl Friedrich Gauss (1777–1855) – en matematiker og geofysiker som har lagt igjen en notisbok med kongerikets geografiske koordinater i biblioteket der Ida befinner seg – har kvinnelige forfattere fra samme tid fått lite oppmerksomhet. Deignans Ida fremstår tidvis som et nikk til kvinner på 1800-tallet som utfordret samfunnets forventinger til dem, samtidig som hun mistenkelig nok også minner litt om sine mannlige samtidige: Ida er på reisen opptatt av folkeeventyr fra Irland, som i Grimm-brødrenes oversettelse har mistet sin opprinnelige betydning. Hun foretar noe som minner om vitenskapelige målinger i naturen, og hun får følge av en gruvearbeider gjennom landskapet i Irland, akkurat som Heine gjorde da han besøker gruvene i Clausthal i Harzreisen (1826).
Heller enn å fremheve tekstene og fortellingene til kvinnelige forfattere som skrev om reisene sine, virker det som om Deignan ønsker å stokke om på kanoniserte referanser og detaljer fra 1800-tallets poesi- og vitenskapshistorie. På reisen inntar Ida blant annet rollen som oppdager med imperialistiske verktøy i skuldervesken. At hun vil forstå og avkode naturen for å kunne skrive om den, utfordrer det romantiske natursynet hun har med seg fra kongeriket Hannover, som gjerne knytter naturen til indre følelser, og drar filmen over i et mer materialistisk modus.
Mot slutten åpner filmen en større diskusjon om den usynlige utvinningen av stein i gruver under bakken. Dette motivet blir en påminner om prosesser og tidsskalaer det menneskelige øyet ikke kan oppfatte. Å la steiner og mineraler illustrere en annen tidshorisont enn vår egen, er et gjenkjennelig grep fra film- og videokunsten. Jeg tenker blant annet på tidlige eksperimenter som Michael Snows La Région Centrale (1971), et filmopptak utført med en robotarm i et fjellandskap, og Bill Violas video Hatsu-Yume (Frist Dream) (1981), som sentrerer kameraet på en stor stein, der kun omgivelsene og menneskene rundt avslører videoens slow-motion. Violas animerende blikk på steinen bringer på banen den komplekse relasjonen mellom teknikk og natur i konstruksjonen av det analoge videomediet, hvor mineraler inngår som viktige komponenter. Deignan tilfører ikke denne selvrefleksive «mineralogiske» tradisjonen i videokunsten noe synlig nytt.
On Common Ground gir i stedet et historisk blikk på menneskets hang til identifikasjon med naturen og ser den i sammenheng med nasjonsdannelsens spekulative kobling mellom folk, språk og geografi. Forestillingen om denne nasjonalistiske paktens stabilitet og varighet utfordres tydeligst i Assembling Avalonia, et kartverk hvor Deignan påpeker geologiske likheter mellom delene av en for ca. 500 millioner år siden sammenhengende landskorpe, som kan ha samlet områdene som i dag utgjør Tyskland, Irland og Storbritannia. Deignan avdekker altså den historiske prosessen som sveiser sammen geografi og folkegrupper, samtidig som hun bringer inn en tidshorisont der denne koblingen er lite mer enn et kort blaff over jordplatenes langsomme drift.
