Fyldige keramikkarbeider fyller både gulv og vegger på Kraft i Bergen, der Wisam Al-Samad puster liv i tradisjoner fra det gamle Mesopotamia. Mest iøynefallende er serien Love Tracks, montert slik at verkene dekker en hel vegg. Serien, i likhet med utstillingen som helhet, tar utgangspunkt i kjærlighet, uttrykt språklig så vel som visuelt og materielt. På arabisk finnes det 40 ord for kjærlighet, som her uttrykkes ved å kombinere abstrakte komposisjoner med kufisk skrift (en form for arabisk kalligrafi kjent fra de aller eldste håndskriftene i Koranen), og farger og symbolikk som vitner om en kunstnerisk tradisjon i bevegelse.
Mens noen verk i serien minner om maleriene til modernistpioneren Hilma af Klint, som kombinerte spreke farger med en blanding av geometriske og organiske former, peker andre verk tydeligere til kunstnerens hjemtrakter. I tillegg til kalligrafien er brun- og blåtoner – særlig turkis – dominerende i utstillingen, noe som bringer tankene til Assyria og Babylonia, samt nyere islamsk kunst og arkitektur. Et annet element som gjenfinnes i mange av arbeidene, er små sirkler i rent gull og sølv.
Materialvariasjonen får metallsirklene til å stå ut og gir ekstra dybde til de glaserte keramikkarbeidene. Plutselig dukker det opp bittesmå kopier av norske helleristninger. Den visuelle eklektisismen kunne fort fremstått som et pliktskyldig refererende grep, men i Al-Samads univers flettes symbolikk fra kunstnerens tidligere hjemland Irak og Norge sammen på en måte som virker som et ektefølt forsøk på å styrke ideen om tverrkulturelle og fellesmenneskelige eksistensbetingelser.
Det er nok ikke tilfeldig at de ulike seriene i utstillingen er sammensatt av deler slik at helheten ligner et puslespill. Som en moderne rosettastein melder det seg både eksistensielle, historiske og politiske spørsmål i forsøket på å knekke den kodede ikonografien. Slik jeg forstår det lider arabisk i likhet med mange andre språk i dag av at ord er på vei ut av det daglige vokabularet, deriblant flere av de førti nevnte kjærlighetssynonymene. Dermed kan Al-Samads prosjekt forstås som et bevaringsarbeid like mye som en hyllest til språkrikdom. Det er utvilsomt aspekter ved arbeidene som går over hodet på meg som ikke kan arabisk, men rytmen og formspråket er så virkningsfullt at både enkeltverk og helheten oppleves tilgjengelig på tross av språklige barrierer.