I juni i år opphevet Japan et 67 år gammelt forbud mot å danse etter midnatt. Forbudet, som ble innført for å slå ned på prostitusjon i etterkrigstiden, var i mange år en sovende paragraf, men ble skjerpet etter et dødsfall på en klubb i 2010. Opphevelsen kommer imidlertid med et bisart vilkår: nattklubbene må være opplyst med en skumringsaktig lysstyrke på minimum 10 lux. Dawning of the dance floor, som er tittelen på japanskfødte Daisuke Kosugis (f. 1984) utstilling i det kunstnerdrevne visningsrommet Podium, viser til dette reglementet. Kosugi er tidligere student ved Kunstakademiet i Oslo og har hovedsaklig arbeidet med smarte og diskrete stedsspesifikke installasjoner. I utstillingen på Podium viser han en ny retning, med skulpturelle objekter som flørter med design.
Dawning of the dance floor tar «reguleringen av kropper» som utgangspunkt, får vi vite i utstillingsteksten, som også gjengir historien om danselovgivningen. Skal vi dermed oppfatte utstillingsrommet som et «dansegulv» og verkene som del av en koreografi? Det var grunn til å tro det under åpningen, da vi ble presentert for en performance der en mann og en kvinne ikledd transparente kostymer beveget seg mannekengaktig omkring publikum og skulpturer mens de bød frem skåler med små, hermetiserte frukter. Utstillingen skal også dokumenteres gjennom en såkalt lookbook, der verkene utgjør bakgrunn for motebilder.
Videoen Leave Fucking «Society» Alone er en montasje av korte sekvenser som tilsynelatende er hentet fra internett: nærbilder av trampende joggesko, en amatørdanser, en sprinter, en samurais smygende bevegelser. Bildene er imidlertid kraftig pixelerte og så forstyrret av digitalt støy at de er i ferd med å gå i oppløsning. Videoen har blitt behandlet med en psykedelisk utseende overgangseffekt som kalles datamosh, som skapes ved at pixlene fra ett klipp dras over i det neste. Iblant dukker grensesnittets pil- eller håndmarkør opp over bildene – en slags stand-in for kunstnerens hånd? – som for bokstavelig talt å påpeke at de abrupt vekslende lyd- og videoklippene og den utflytende digitale støyen er resultatet av bevisst komposisjon. Resultatet er at den visuelle effekten overstyrer bildematerialet, som – dansende føtter til tross – fremstår som noe vilkårlig.
På verklisten står Leave Fucking «Society» Alone oppført som video, men flatskjermens oppheng, der en brakett er festet til en bambusstokk som igjen er skrudd fast i veggen, fremstår like mye som et skulpturelt objekt. Grensen mellom verk og fremvisningsapparat, sokkel eller ramme er jevnlig oppe til diskusjon, men i de siste årene har det vært en slående interesse for forskjellige former for display i samtidskunsten. Det er ikke så altfor mange år siden kunstnere og utstillingsteknikere gjorde hva de kunne for å skjule kabler og apparater; nå henger ledningene gjerne i laser nedover veggen. Enten man viser fram apparatenes indre ved å demontere, eller som Kosugi vektlegger eksteriøret, er det en påfallende selvrefleksivitet å spore hos yngre kunstnere. Det er kanskje en kunstnerisk pendant til den økende erkjennelsen av digitalalderens infrastrukturelle og materielle basis.
Forholdet mellom verk og montering tematiseres også i Kosugis Another round to Overcome, en kurvet gardinskinne som henger fra taket og bukter seg gjennom rommet. Verket fungerer som oppheng for Ina Hagens tekstiltrykk When you finally see the person in front of you clearly, and find your mind’s eye didn’t deceive you. På «gardinet» har Hagen gjentatt et stilisert digitaltrykk av to menneskefigurer som rører ved hverandres hender, og som for å aksentuere det manuelle er en oransje tråd sydd fast i stoffet på baksiden av berøringspunktene. Også de to verkene berører hverandre; tekstilet følger gardinskinnenes kurver og dets form og bevegelse er dermed «regulert» av Kosugis verk.
Skulpturen The excitement of Shame består av tre forvridde bambusstenger som er lagt i kryss over og innunder hverandre, og holdes samlet av et hylster i imitert skinn. Bambusstengene bøyes ved å utsette dem for høy temperatur og deretter tvinge dem i den ønskede formen.
På tross av løftet om behandling av temaet «reguleringen av kropper» er det fåfengt å lete etter referanser til klubbkultur og lovgivning i denne utstillingen. Kosugis styrke synes å ligge i det formale. Det er ingen tvil om at Dawning of the dance floor er velprodusert, for å låne et superlativ fra musikkverdenen. Verkene er enkle, men betydningsmessig ambivalente, og med interessante sammenstillinger av materialer. De ville passet rett inn i et toneangivende kommersielt galleri. Jeg er mindre overbevist av forsøket på å gi utstillingen en politisk forankring; henvisningen til det japanske danseforbudet finner ingen resonans i verkene, og blir lite annet enn et anekdotisk vedheng.
Kosugis utstilling er den første i et nyoppusset og revitalisert Podium. Med midler fra Kulturrådets støtteordning Rom for kunst og ambisjoner om å skape en plattform for utstillinger, seminarer og foredrag med prosjektet Oslo is Burning, med særlig fokus på aktuelle problemstillinger rundt økologi og Antropocen-teorien, kan det se ut til at Podium kommer til å bli et viktig visningssted i Oslo de neste årene.
