Sebastian Makonnen Kjølaas etterspør en tydeligere ideologisk brodd i fagorganisasjonenes arbeid med å ivareta kunstnernes interesser i den økonomisk utfordrende tiden fremover i Kunstkritikk den 14. mai. Hans refleksjoner er et velkomment oppspill til en offentlig samtale mellom kunstnerne om hvordan vi vil at fremtiden skal se ut. Det er viktig! De konkrete tiltakene han foreslår samstemmer imidlertid med de sakene NBK allerede har hatt fokus på i flere år.
I likhet med Makonnen Kjølaas mener også jeg at vi ikke skal gå tilbake til «den gamle normalen». For å få til det må det mobiliseres, og organisasjonenes demokratiske oppbygging gjør at disse samtalene kan føres fra grasrotnivå og samles til tydelige felles prosjekter. Vi må stå solidarisk med hverandre, så kan vi skape en bedre fremtid for alle. Jeg vil at det skal være en fremtid der vi verdsetter fordypning, konsentrasjon, undring, eksperimentering, og faglig utvikling over tid. En fremtid der kunstnerne kommer fra alle lag av samfunnet, uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn.
I sitt innlegg kritiserer også Sebastian fagorganisasjonenes fokus, blant annet et av mange tiltak NBK har kommet med under koronakrisen, nødvendigheten for at det etableres et offentlig innkjøpsfond. Jeg ser behovet for å oppklare enkelte påstander fra Makonnen Kjølaas knyttet til dette forslaget, og opplyse om NBKs arbeid relatert til de øvrige forslagene i innlegget.
Sebastian skriver blant annet at «fokuset på midler til innkjøp godtar implisitt forestillingen om kunstneren som underlagt markedet». Jeg stusser over denne konklusjonen. NBK foreslår å etablere et offentlig innkjøpsfond som vil sikre at også kunsten som skapes i dag, kommer alle innbyggerne til gode ved at eierskapet legges til våre felles samlinger. At det skulle være å gjøre et knefall for en ensrettet markedsforståelse av kunst er jeg derfor ikke enig i – snarere tvert imot. Når det videre etterspørres «hvordan det skal sikres en rettferdig fordeling av disse pengene, så flest mulig skal kunne nyte godt av dem», kan jeg svare ved å dele våre foreløpige og innledende vurderinger.
I forslaget skriver vi at vi ønsker å gå i dialog med Kulturdepartementet om hvordan fondet kan innrettes og for å utarbeide detaljer om hvordan det skal implementeres. Foreløpige vurderinger tilsier at fondets hovedformål skal være å samle og bevare en bred og mangfoldig samling som representerer dagens kunstneriske uttrykk og praksiser fra hele Norge og Sápmi. Innkjøp skal foretas av en innkjøpskomite med kunstnerrepresentasjon. Det skal kun foretas innkjøp av nålevende kunstnere. Videre skal fondet fokusere på̊ innkjøp av kunstnere som bor og virker i Norge og Sápmi, og kunstnere som er norske statsborgere.
Videre vil jeg fortelle litt om NBKs pågående arbeid, basert på de mer solidariske ordningene Makonnen Kjølaas mener det bør satses på. Han etterspør «økt honorering og vederlag for utstillingsaktivitet». Dette har vært og er fortsatt vår hovedprioritet. Vi har gjennomført omfattende kartlegginger av vederlag og honorar gjennom flere år. Dette danner grunnlag for våre krav i innspill til statsbudsjett 2021. Det kan også nevnes at vi følger opp og ivaretar håndhevelse av alle saker knyttet til utstillingsvederlaget.
Makonnen Kjølaas foreslår «fler arbeidsstipend, styrking av assistentordningen og flere åpne, søkbare midler». Samtlige av disse forslagene er også med i innspillet vårt til statsbudsjettet. Et økt antall stipender er alltid et prioritert tiltak nettopp fordi kunstnerstipendene går direkte til kunstnerne og bidrar til økonomisk stabilitet som gjør at kunstnerisk aktivitet kan være en hovedbeskjeftigelse. Stipendene er forøvrig det mest effektive og treffsikre tiltaket som bidrar til et bredt og solid mangfold av kunst, skapt av kunstnere som jobber innenfor alle teknikker.
Makonnen Kjølaas vil opprette en pott for uteromskunst som overlater initiativet til kunstnerne selv. Dette ble løftet frem som et nødvendig umiddelbart koronatiltak i innspillet vårt til revidert nasjonalbudsjett. Der ba vi også om at det settes av 100 millioner til tiltaket omgående, og for alle fremtidige offentlige industri- og infrastrukturinvesteringer må en prosentandel av investeringene øremerkes kunst. Dette vil måtte komme som et tillegg til kunst i statlige bygg.
Jeg er ikke helt sikker på hva Makonnen Kjølaas henviser til med formuleringen «tilrettelegge for kommisjonsarbeid», men om tanken er at det bør skapes flere oppdrag for kunstnere, finner du også det i innspillet til det reviderte statsbudsjett. Vi henviser blant annet til behovet for ordninger modellert etter Roosevelts New Deal og programmet Public Works of Arts Project (PWAP)
Den finske Kone-stiftelsens tremånedersstipend for «hemmaresidens», som han trekker frem som en alternativ og nytenkende løsning, er et godt forslag. Om det har det volumet eller omfanget som vi, etter min mening, bør legge oss på, er jeg ikke sikker på, men som et supplerende tiltak høres det bra ut.
Avslutningsvis spør Makonnen Kjølaas om listen hans med forslagene er «for sosialdemokratisk for en kunstpolitikk som lenge har beveget seg i motsatt retning?» Absolutt ikke. Vi forsøker hele tiden å synliggjøre bredden i det vi jobber med, samtidig som vi må velge å fokusere på enkelttiltak for å oppnå synlighet for forslagene fra tid til annen. De siste åtte ukene har vi hovedsakelig jobbet for å sikre at de med akutt inntektstap blir ivaretatt. Inntil det er oppnådd, må det være vår hovedprioritet.