LuCAC on the rise! Det har vært omkvedet i markedsføringen av Lusaka Contemporary Art Centre underveis i byggingen. Nå står senteret der, skinnende nytt og innbydende, og da den zambisk-norske kunstneren Victor Mutelekesha fredag 6. januar endelig kunne ønske velkommen til den offisielle åpningen, la han vekt på at det er mange å takke, og at kunstsenteret ikke er hans fortjeneste alene. Slike store prosjekter er naturligvis alltid en kollektiv anstrengelse, men det er ikke noen tvil om at Mutelekeshas rolle som visjonær initiativtaker, drivkraft og altmuligmann har vært helt avgjørende.
Etter at han for flere år siden kjøpte tomten i New Chamba Valley, i utkanten av den stadig og hurtig voksende zambiske hovedstaden, har drømmen om kunstsenteret gradvis blitt virkelighet. Senteret består i dag av utstillingslokale, bibliotek, to residencyleiligheter, en utendørs bar til bruk ved arrangementer, samt et gjestehus hvor besøkende som ikke er på residency kan leie seg inn. Det ligger idyllisk til i en hage med mangotrær, og fra balkongen i annen etasje har man panoramautsikt over Lusaka.
Blant de mange både i Zambia og Norge som har bidratt til realiseringen er den nylig avdøde norske kunstneren Jan Groth (1938-2022), som donerte et større beløp til senteret, og residency-leiligheten i senterets annen etasje er dedisert til ham. Som ung kunstner arbeidet Mutelekesha som Groths assistent, og de to utviklet gjennom årene et nært forhold. Under en følelsesladet liten føråpning innviet Mutelekesha minneplaketter både for Groth og for den zambiske kunstneren Baba Jakeh Romanus Chande (1971-2014), som ved sin død var bosatt i Finland.
Samtidig som det er resultatet av et sterkt personlig engasjement fra Mutelekeshas side, kan LuCAC også sees som det seneste kapittelet i en lengre historie. På sett og vis startet det hele tidlig på 1980-tallet, da den dengang unge kunstneren Germain Ngoma fikk støtte av Norad for å ta kunstutdannelse i Norge – i første omgang på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, før han søkte og ble opptatt som student ved Statens kunstakademi. Fra 1987 og frem til han nylig gikk av med pensjon, har Ngoma hatt en viktig rolle ved Kunstakademiet i Oslo som verksmester i skulptur og støping.
Støtten fra Norad var gitt med en forutsetning om at Ngoma skulle gi noe tilbake til hjemlandet etter endt utdannelse, og det gjorde han som del av prosjektet Art Academy Without Walls, et samarbeid mellom The Visual Arts Council of Zambia og Kunstakademiet i Oslo, startet i 1996 med et mål om å bygge et kunstakademi i Lusaka, egnet for Zambias kulturelle og økonomiske landskap.
Ngoma hjalp til med noen av kunstworkshopene i Lusaka i løpet av det tiårige prosjektet som var initiert av professoren som var veilederen hans på akademiet, Michael O’Donnell. Flere av de unge kunstnerne som deltok på disse workshopene ble invitert til å søke seg til Kunstakademiet i Oslo for å studere og ta ansvar for den videre utviklingen av prosjektet. Blant dem var Victor Mutelekesha – og en annen nå kjent zambisk-norsk kunstner, Anawana Haloba, som i 2014 etablerte Livingstone Office for Contemporary Art (LOCA), et bibliotek og forskningssenter i den sør-zambiske byen Livingstone, som snart flytter inn i et nytt bygg.
Selv om Mutelekesha holder til i Lusaka noen måneder hvert år, er han nå hovedsakelig bosatt og virksom som kunstner i Oslo, og til grunn for etableringen av LuCAC lå også for han et ønske om å gi tilbake til moderlandet og å bidra til å styrke den zambiske kunstscenen. At det er et behov for en spisset institusjon som LuCAC er åpenbart, da den kunstneriske infrastrukturen i Zambia er nokså mangelfull. Selv om Zambia har sterke og interessante kunstnere, er utdanningsmulighetene begrensede, galleriene er for det meste ukuraterte kunstforeninger og salgssteder, og Lukasa National Museum er i en sørgelig forfatning – såpass sørgelig at flere jeg møtte rådet meg fra å bruke tid på det, men jeg gjorde det likevel.
Kort fortalt gir nasjonalmuseet inntrykk av å være mest opptatt av å formidle Zambias demografiske og politiske historie. Det legges vekt på å formidle at forskningen sporer opprinnelsen til det moderne mennesket, homo sapiens, tilbake til et område som dekker dagens Zambia, og museet fremstiller også kolonihistorien og frigjøringen fra det britiske koloniveldet i 1964, og den politiske utviklingen frem til i dag. Ved mitt besøk var et rom i annen etasje viet en utstilling om landets første president, Kenneth Kaunda (1924-2021), mens første etasje var dominert av en utstilling om en annen nylig avdød frihetsforkjemper, Sikota Wina (1931-2022).
At historien om den unge nasjonens selvstendighet vies oppmerksomhet i nasjonalmuseet, virker naturlig. Men det sørgelige er at kunst og kultur er gitt en helt marginal rolle. Det sto riktignok en rekke ulike skulpturer langs veggene i første etasje, men de var alle umerkede, og museumspersonalet kunne ikke fortelle meg hvem som hadde laget dem eller om det overhodet fantes noen kjente opphavspersoner. Museets tilstand synes først og fremst å avspeile et holdningsproblem. Eksempelvis burde det være innlysende å ha en permanent utstilling med verker av den internasjonalt anerkjente zambiske kunstneren Henry Tayali (1943-1987), som ofte nevnes som en inspirasjonskilde for dagens kunstnere.
LuCACs strategi i denne situasjonen er å påvirke ved å vise hvordan det kan gjøres, samt å legge til rette for kunnskapsutveksling, kunst- og tekstproduksjon og dialog mellom kunstnere og andre kunstprofesjonelle fra inn- og utland. I forkant av den offisielle åpningen av senteret og åpningsutstillingen Prospice, Kwacha! startet LuCAC sitt diskursive arbeid med et svært interessant todagersprogram med samtaler og foredrag. I tillegg til samtaler med de fire kunstnerne i utstillingen – Banji Chona, Sana Ginwalla, David Daut Makala og Germain Ngoma – besto programmet av en panelsamtale med tre lokale samlere (som alle fremsto som forholdsvis idealistisk motiverte, med et ønske om å støtte og fremme zambiske kunstnere), og et foredrag av den amerikanske kunsthistorikeren Karen E. Milbourne, som arbeider som kurator ved National Museum of African Art ved Smithsonian i Washington, DC.
Milbourne har i flere år forsket på tradisjonelt zambisk kunsthåndverk, og mer spesifikt på virksomheten til lozifolkets «kunstnerkonge» Lewanika (1878–1916). Kong Lewanika var ikke bare selv en anerkjent kunstner, men etablerte også en workshop hvor den zoomorfiske og arkitektoniske lozistilen ble utviklet. Lewanika bedømte og belønnet andres arbeider, og sørget for en aktiv salgsvirksomhet. Milbournes forskning tok utgangspunkt i gjenstander i Smithsonians samling, og hun mente å kunne identifisere en del av dem som Lewanikas egne verk. Foredraget engasjerte det lokale publikummet sterkt, og Milbourne fikk en mengde spørsmål og kommentarer.
Høydepunktet for meg var likevel kunstnersamtalene, ledet av utstillingens kurator, zambisk-norske Karen Monica Reini, som til daglig arbeider som publikasjonsansvarlig ved Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden utenfor Oslo. Kunstnerne kom til orde parvis, og samtalene berørte blant annet spørsmål knyttet til minnearbeid og dekolonialisering. Zambia er et etnisk svært mangfoldig land med 73 anerkjente nasjonale språk, og visstnok har en majoritet av befolkningen, rundt 60 prosent, tilhørighet til mer enn én etnisk gruppe. Det var et uttalt poeng for LuCAC å innvie kunstsenteret med en utstilling som speiler dette mangfoldet. Kunstnerne har alle en tilknytning til Lusaka, men representerer ulike hybride identiteter. De representerer også ganske forskjellige kunstneriske praksiser, men bidragene deres i utstillingen relaterer alle i en eller annen forstand til fortiden og minnearbeid.
Banji Chona har kunstutdannelse fra Italia, men bor nå i en liten landsby sør i Zambia hvor hun er engasjert i et undervisningsprosjekt for kvinner. Hun er i sine arbeider opptatt av å relatere til forfedrenes kunnskaper og å gi tradisjonelle elementer ny betydning – «repatriate through recreating», som hun formulerte det. Installasjonen som hun viser på LuCAC handler om sorg, og relaterer både til personlige og kollektive tap. Ngoma Zya Budima (2020) består blant annet av et lydverk og en samling trommer som brukes i begravelsesseremonier, sammen med fotografier fra hennes egen familie, men også historiske fotografier av batongafolket. Disse bildene, som er tatt av italienske forskere under kolonitiden, har Chona modifisert ved å legge til et ekstra lag med bildeelementer, som sommerfugler, trommer og moderne høyttalere. Det er et frigjørende grep som løfter de avbildede ut av antropologens objektiverende blikk og over i noe annet, drømmeaktig og underlig.
Installasjonen fortsetter ute i hagen: Fra overbygningen over plassen foran kunstsenteret henger en uro bestående av rangler som også brukes ved begravelser, da festet i ring rundt kvinnenes ankler. Under uroen er et speil plassert i en liten haug med rød jord av den typen som de døde tradisjonelt begraves i, og som Chona fortalte at batongafolket har en dyp forbindelse til. Hun oppfordret besøkende til å berøre kunsten, og var i kunstnersamtalen generelt opptatt av å «tillate temporalitet». De jordbaserte og økologiske materialene hun bruker i kunsten sin vil alltid forsvinne, og hun påpekte at det samme gjelder minnene. Hun omtalte seg selv som en slags alkymist, og stilte seg kritisk til tendensen i vestlig kultur til å ville holde fast på ting.
Også Germain Ngoma arbeider mye med temporalitet og det ikke-permanente. De fleste skulpturene han har laget finnes ikke lenger som fysiske objekter. Han benytter gjerne funnede objekter og industrielle overskuddsmaterialer, særlig emballasje av isopor, som han omtalte som «negative former», som han også knyttet til minnet, som hulrommet som er igjen. I utstillingen på LuCAC viser Ngoma Mask Heads (1996), tre ulike skulpturhoder i et gråspraglete, plastaktig materiale, alle med utstående øyeparti, som om de var dekket av beskyttelsesbriller, og en av dem har også en slags hjelm på seg. Ved nærmere ettersyn er hodene dekket av små runde fragmenter i ulike farger, noen med brokker av tekst – det likner papiravfallet som samler seg i en hullemaskin. I tillegg viser Ngoma Coat of Arms (2021), et verk tidligere vist på Tenthaus i Oslo: tre hengende hvite lerreter hvor fotografier av historiske personer som Martin Luther King og Ghandi er dekket av sirkulære flater av gulbrun voks. Voksen ligger som en beskyttende og delvis utviskende hinne over ansiktene, og noen av portrettene er skjult i stoffets folder – som minnebilder som bare delvis bryter frem.
Sana Ginwalla, som er vokst opp i Zambia med indiske foreldre, beskrev en opplevelse av det hun kalte en ikke-lineær identitet. I kunsten sin arbeider hun mye med arkiver og andre menneskers fotografier. Hun hevdet at fotografier kan gi en opplevelse av tilhørighet når de eldes. Installasjonen hennes strekker seg over to etasjer, via LuCACs snirklete vindeltrapp, og presenterer et stort materiale av filmopptak og fotografier fra Fine Art Studios, som var et av mange fotostudioer i indisk eie i Zambia på 1950-tallet. Installasjonen omfatter også diverse memoribila som antikke fotoapparater, filmruller, samt et studiooppsett med kamera, fotostol og en gammel, formodentlig defekt fotolampe, hvor besøkende som ønsker det kan sette seg på stolen og la seg fotografere.
David Daut Makala er en selvlært og overskuddspreget multimediakunstner med en svært sammensatt praksis. Han driver også et studio i Lusaka kalt Studio 225, som han planlegger å bruke dels som visningssted i tiden fremover. På besøk der fikk jeg se et stort utvalg av arbeidene hans, hovedsakelig malerier, grafikk og kunstnerbøker, men også skulpturer – blant annet to fullskala kopier av Land Rover-hjul utskåret i tre: utsøkt håndverk, men også en kritisk referanse til de britiske kolonistenes kjøretøy.
I utstillingen på LuCAC viser Makala installasjonen Isaiah 34:13 (2023), et stort collagearbeid med lag på lag av bilder, tekst og gjenstander, med referanser både til fortidens og samtidens Zambia. Verktittelen viser til det heller dystre bibelverset «I slottene vokser det tornekratt, nesler og tistler i borgene. Landet blir boplass for sjakaler, tilholdssted for strutser», fra kapittelet «Dommen over Edom». Som de øvrige utstillerne er Makala opptatt av minner, men også av minevirksomhet, som er en stor industri i Zambia. På gulvet under papirarbeidet ligger tolv tallerkenliknende skulpturer av kalkstein og marmor, fordelt i fire bunker i ulike sjatteringer av hvitt og grått, og under åpningen hadde Makala invitert inn steinsliperen Rudolf Kangwa til en performance hvor man kunne se ham i arbeid med ulike edelstener, som nå også inngår i utstillingen.
Zambia er et land med mange utfordringer – fattigdom og ekstreme forskjeller i levekår er blant de mest iøynefallende – og på mange av de store reklameplakatene langs hovedveiene kan man se bilder av den nye presidenten, Hakainde Hichilema, som vekselvis lover å få en ende på malaria og å få slutt på korrupsjonen i landet, som vanlige zambiere særlig har erfaring med i møte med politiet. Homofili er fortsatt ulovlig, og kan straffes med lange fengselsstraffer. Samtidig er Zambia åpenbart et land i heftig utvikling og endring. Med tittelen på åpningsutstillingen, Prospice, Kwacha!, retter også LuCAC blikket mot fremtiden. «Prospice», som betyr «se fremover» er det latinske mottoet på Lusakas våpenskjold, i sin tid valgt av kolonimakten for å signalisere ambisjonene for den unge hovedstadens fremtid, og «kwacha» som på flere lokale språk betyr noe sånt som «ny soloppgang», ble av Zambias første uavhengige regjering valgt som navn på landets lokale valuta, for å signalisere den lyse tiden som skulle komme.
Det blir helt klart spennende å følge med på LuCAC og den zambiske kunstscenen i årene fremover. Det nye kunstsenteret virker å ha potensial for å kunne bli et kunstnerisk kraftsentrum, men i hvilken grad prosjektet vil lykkes, vil naturligvis avhenge av hvordan zambiske kunstnere og kunstinteresserte vil bruke stedet i årene fremover. Det avhenger også til en viss grad av at utenlandske kunstnere benytter seg av muligheten til å søke gjesteopphold for utveksling av kunnskaper og impulser. Tanken bak residency-programmet er at det til enhver tid er plass til én zambisk og én utenlandsk gjestekunstner. Foreløpig er det bare en residency-kunstner som er klar: kinesiske Lyra Yuchen Li, som til vanlig bor i Amsterdam, kommer på et forskningsopphold i mars-april i år.
Fra norsk ståsted er er det viktig å være bevisst hvor verdifullt det er at den norske kunstscenen også består av kunstnere som har bakgrunn fra og forbindelse til land utenfor Europa. Også det norske – og nordiske – kulturlivet gjøres rikere, åpnere og mer relevant takket være slike forbindelser – som våre internasjonalt orienterte kunstakademier er med på å legge grunnlaget for. Mange arbeider naturligvis mer i det stille med kunsten sin, men plutselig kjenner du noen som har startet et kunstsenter i Lusaka.
Artikkelen ble oppdatert 30. januar 2023 kl. 14.20.
