Første gangen jeg leste milan kundera var i en alder av fjorten år oppe i troms. jeg var på sommerjobb som snekker – vi skulle legge ny takstein. Tilværelsen lå en dag på bordet og jeg begynte å lese. midt i boken skulle vi fra Senja til målselv. Et helvetes bytte når man har gresspollenallergi. Huset vi skulle bo i tilhørte en familie på fem, pluss en helvetes masse dyr og tang. De bodde i et gammelt nordlandshus. To av familiens unger var tenåringer. En av dem på min alder.
Det finnes en pasasje i Tilværelsen der Kundera – eller er det en av romanheltene, eller kanskje fortellerstemmen – jeg husker ikke – i et tankedrag angående seksualitet kom til koklusjonen at enten liker man ekskrementer som en del av ‘spillet’ – ellers så låser man toalettdøra. Til min forferdelige overraskelse var det ingen nøkkel i toalettdøra. Jeg fikk forstoppelse og havnet på sykehus fire dager senere.
Denne kan man dra langt. Freud kunne bokstavlig ha rullet seg i denne. michael de Montaigne antageligvis ikke i så stor grad. Nå er dette riktignok noen 400 år før Freud og psychoanalysen, men dog: Det kan virke som hans tankesett ikke godtar den logiske tankegangen om at
om størrelse ‘a’ er lik størrelse ‘b’, og størrelse ‘b’ er lik størrelse ‘c’ så må ‘a’ og ‘c’ være like størrelser. Det er tre bøker på tilsammen litt over 1500 sider som utgjør denne måten å skrive på som montaigne grunnla.
montaigne var interessert i en fri måte å skrive på, uten trykk fra andre elementer slik at hans venner og familie kunne ha dokumentet som han skrev som et minne om han etter hans bortgang. Han publiserte de tre bøkene i løpet av sin levetid. Det var også meningen. Men han ble vistnok aldri ferdig med dem. Han fortsatte å skrive og lage notater i de trykte bøkene lenge etter at de ble trykt og helt frem til sin død.
Teksten kan være lange og de kan være korte. De kan ha en rød tråd, men trenger ikke å ha det. De kan veldig ofte vandre ut fra et startspunkt (tittel og innledning) og langt utover vidda i forhold til starten. Det er ikke dermed sagt at de ikke er vellykket eller at de ikke er interessant. Han skrev om hvorfor vi (eller hvorfor de på hans tid) gjorde sitt fornødende hvor enn de måtte befinne seg, men det som kommer ut av nese tar man godt vare på og pakker forsiktig ned i buksen (jeg har papirhåndtørkler som jeg blir kvitt med en gang) – og han har også snakket om hvor god tanngarden hans er og at han rengjør den etter hvert måltid med servietter og at det er først i de siste årene av livet hans at de begynte å falle ut.
Jeg har også kommet over ‘1b’. zinen til hvem andre en norges alibi på “alternativkulturgutter”. Faldbakken/Einarssons gratispublikasjon. Der er den en liten tekst av stephen Duncombe – som har skrevet boken Notes from the Underground: Zines and the Politics of Alternative Culture.
Duncombe snakker i teskten DIY NIKE STYLE om hvordan fanzinene er en politisk måte å spre sitt budskap på på en lett og engasjoert måte. Han snakker mye om hvordan strukturene er bak de og dem som gjør dette. Han er også interessert i det politiske uavhengige eller det politiske ekstreme som ligger som en undertone i denne typen å publisere tankene sine på.
Denne teksten, som helt sikkert ikke kan ses på som en komplett undersøkelse av fenomenet (det er tross alt en del av en fanzine som tar for seg corporate culture), mener – slik jeg forstår den – at man kan skape en voldsom energi.
Energi er også noe som blogger er i stor grad opptatt av – man er også opptatt av å kunne skape en alternativ måte å publisere. Enten som et sidespor av det man driver på med eller som en hovedbeskjeftigelse som bekrefter standen i forskningen man driver på med. Nå ligger bloger på nettet. De har et medium som kan brukes til andre ting enn det det opprinnelig ble laget for (bloggesoftware er veldig enkelt å bruke som onlie publisering – som et magasin). Man har en (veldig kort) historie. Man har miljøer som er mer eller mindre rigide og sammensveiste som også til dels prøver å beholde makten de har skaffet seg.
For hva er makt og hva er hensikten med å publisere tankene sine? Henger disse to på et eller flere plan sammen. Man kan påstå at man ikke er ute etter makt, men med en gang man har fremmet et setning som er gramatisk korrekt har man utret en mening (for å parafrase vår venn james elkins). Enhver mening bærer på en liten makthistorie. Et ønske om å være interessante for flere enn dens skaper. Vil det dermed ikke være en maktkamp som utgjør vår ønske om å kommunisere?
Pampletter, fanziner, leserinnlegg, blogger, emaillister etc. er sosiale strukturer som samler en gruppe for mer eller mindre en liten stund. Denne gruppen leser og svarer på det som blir skrevet fordi de mener det er viktig å gjøre nettopp dette. Hvorfor? man har interesser. man har ønsker og felles drømmer – eller i allefall intersubjektive drømmer om ikke annet.
De er alle et ønske om ha en kanal for å bli hørt, lest, tatt seriøst og drøftet. De er ikke et eget rom. De er nettopp et hus med utstikt. Et sted hvor man kan løfte hodet opp fra arket og se ut vinduet og se at man har deltatt noe.
montaigne var opptatt av å diskutere de daglige tingene i en filosofisk kontekst (slik jeg har forstått ham – men han er mer ivaretatt av litteraturen enn filosofien). Fanzinene og pamplettene slik jeg har kommet til å lære dem er mer opptatt av den umiddlebare påvirkningskraften budskapet de bære kan ha. De er opptatt av å bli lest her og nå (hvorfor ellers utgi hyppig?). Blogger kanskje mer enn ziner. Men de har fremdeles karakteristikken av at de må utgis/oppdateres ‘frekvent’ (for blogger er dette i ITens definisjon av rakst og sakte gjerne daglig, mens ziner alt mellom en og 24 ganger i året, alt ettersom).
Det er ikke gjort noen forskning på samsvaret mellom denne “uavhengige” måten å tenke på sine røtter og påvirkningen de har på dagens ‘uavhengige’ måte å publisere på.
god natt