I et forsøk på å trenere det kjøpsfremmende merkevarepreget til tobakksvarer, bestemte norske myndigheter for et par år siden at alle snus- og røykpakker skulle ha den samme typografien og fargen – en brunfarge som forskning viser er den minst tiltrekkende. Snusboksen ble dermed på sett og vis en ideell readymade, jevnfør Duchamps krav om at objektet ikke må vekke begjær eller uttrykke identitet. Under det ene hjulet til et portabelt skjermbrett i Kristiansand-baserte Ann Cathrin November Høibos utstilling Løpere på Sørlandets Kunstmuseum, ligger et eksemplar av nettopp denne kommersielt kastrerte snusboksen.
November Høibo trives i spagaten. Hun omtales stadig som tekstilkunstner – også i informasjonsskrivet til Løpere. Men kunstnerskapet er like mye kjennetegnet av en kronisk utroskap mot tekstilkunsten som kategori. Til forskjell fra for eksempel Tora Endestad Bjørkheim, som er akutell med utstilling på Galleri BOA i Oslo og bedriver en beslektet parring av det håndlagde og det masseproduserte, holder November Høibo konsekvent håndverkets sublime effekt på avstand. Vevnadene hennes, selv når de er tilnærmelsesvis pyntelig utført, behandles gjerne nonsjalant, som et funnet objekt. Distanseringen gir gesten forrang foran utformingen av objektet, og sår tvil om verdien av innsatsen som håndverket mønstrer.
Readymadens reservasjonen overfor det fysiske arbeidet er en årsak til antagonismen mellom den og kunsthåndverket som estetiske kategorier. Kunsthåndverket lener seg på verdien i det overleverte og knytter an til kontinuitet og funksjonalitet. Readymaden er en rastløs og rotløs kosmopolitt som ønsker en omvurdering av tradisjonelle verdier. November Høibo vedlikeholder heller enn å forsøke å glatte over denne ideologiske spenningen. Den luftige innredningen på Sørlandets Kunstmuseum får enkeltobjektene til å ligne individer. De nærmer seg hverandre prøvende, speilende, som når snusboksen erstatter hjulet på skjermbrettet i en slapp emulering av funksjon, eller når vevnaden rakner.
To håndlagde glasslamper henger fra taket og kaster hver sin urolige sirkel med blekt grønt lys på gulvet. En gipsfigur som minner om et geitebein, dingler fra en beige stålstruktur som strekker seg over store deler av rommet. Etter å ha sett nærmere på figuren gjetter jeg det er en avstøpning av en trekubbe knadd inn med leire. På kortsidene av stativet er det spent opp netting. Den ene kortsiden er plassert tett på inngangen til gallerirommet, som for å understreke nettingens utestengende funksjon. Skjermbrettet med snusbokshjulet, nevnt innledningsvis, er av typen man finner på sykehus eller legekontorer. Det tilbyr vern heller enn å utestenge. Men den gjennomsiktige grå silken som kler skjermbrettet har til felles med nettinggjerdet at den fungerer som et filter. Begge reduserer de kroppene på den andre siden til institusjonelle kategorier – henholdsvis trussel og pasient.
Tre vevnader laget med grov tråd, er plassert rundt på veggene. Motivet er sikksakkformer i kontrasterende farger og størrelser. Det ligner revner eller lynnedslag. Noe slår inn i vevnadens monotoni og får den til å spjære. Vekslingen mellom lagring og utladning, mellom innestengthet og gjennombrudd, går igjen i denne utstillingen. Bak tekstilets disiplinerte flate finnes en oppdemmet energi. Vevnadene til Høibo er kanskje noe så enkelt som batterier, reservoarer av energi i overførbar form, elektrisitet. Fra en mindre, ensfarget vevnad utført med tynn blå tråd, henger derimot tråden i laser. Strukturen har kollapset. Figuren gir assosiasjoner til en mottakelig og søvnig kropp.
Maurizio Lazzarato beskriver i essayet Marcel Duchamp and the Refusal of Work (Semiotext(e), 2014) readymaden som en lat teknikk. Kunstnerens metier settes til side. Utvelgelsen, som er readymadens grunnleggende operasjon, bør ikke være determinert av profesjon eller en sosial rolle, og heller ikke et uttrykk for begjær. Lazzarato siterer Duchamps beskrivelse av readymaden som «anestesi». Heller enn en metode for å skape kunstobjekter, tilbakestiller readymadens prosedyre subjektet til en tilstand av potensiale, før vanen og repetisjonen fester grep om det.
Snusen og dens syklus av abstinens og tilfredstillelse tilsvarer «den evige repetisjonen av opphisselse og frustrasjon» som Lazzarato mener karakteriser konsumkulturen, og som readymadeteknikken ifølge ham er et redskap til å befri seg fra. November Høibos mobilisering av snusboksen som readymade varsler den late teknikkens standardisering, det vil si dens automatiserte gjentakelse. Readymaden er blitt estetisk norm og gjenstand for vel så mye institusjonell investering som kunsthåndverket, om ikke mer. Å møte Duchamps urinal er i samtidskunstens epoke en like omkalfatrende erfaring som å legge en pris under leppa. Samtidskunstens nyfunnede interesse for håndarbeidet kunne ses som en respons på den duchampske manøverens utmattelse. November Høibo pumper prøvende liv i readymaden ved hjelp av håndarbeidets anstrengelse.
Bra tekst