For rundt tolv år siden gikk jeg i første klasse på akademiet i Oslo, på en linje som het «Fri kunst», senere forandret til «Billedkunst». I klassen min gikk en fyr som het Stian Gabrielsen. Jeg hadde vært en tur på en revefarm på Skylstad i Norangsdalen og filmet rever med mitt nye Sony 3ccd videokamera, inspirert av Chris Marker. Jeg var 20 eller 21 år. Terry Gilliams science fiction-film Twelve Monkeys var min inngang til kunsten som tolvåring, den ledet meg til La Jetée som igjen ledet meg til det som jeg fremdeles regner som tidenes beste verk uavhengig av sjanger; Sans soleil. Uansett, jeg kalte filmen 658p, som var navnet til den enøyde reven som berørte meg mest, og viste den i auditoriet under en gjennomgang. Hele klassen med få unntak gjespet over denne tekniske og estetisk konforme studien av rever som danser fram og tilbake, selvfølgelig preget av stresset av å bo i bur. Tittelen kom fra nummeret revene fikk, notert på hvert bur, noe som opptok meg, og disse ble registrert og blandet inn i filmen. Det at fangene i Auschwitz og Røde Khmers Security Prison 21 også fikk nummer var filmens dobbeltbunn. Jeg har alltid elsket rever, og filmen handlet primært om rever, og min fascinasjon for dem.
Jeg var nervøs da jeg viste filmen, men sikker på meg selv, det var et personlig verk, jeg kunne forsvare det med livet om det måtte gjøres. Jeg ble anklaget for å spekulere i dyrevern, noe jeg sa jeg var helt likegyldig til, dét startet en ny debatt. Jeg lyttet, men sa igjen og igjen at politikk og da spesielt dyrevern ikke hadde noe med verket å gjøre. Noe det ikke hadde, for meg. Da Gabrielsen sa jeg måtte ta innover meg at publikums lesning alltid til en viss grad definerer verket, nektet jeg. Det var ikke noe jeg var villig til å ta innover meg, og svarte «man kan ikke forandre noe ved å se på det, man kan kun forandre noe ved å forandre det». Tanken på at Gabrielsen kunne klippe filmen min, forandre den til det ugjenkjennelige, plaget meg ikke. Selv om han hadde latterliggjort den gjennom klippingen, ville jeg latt han gjøre det. For da hadde det vært hans verk, ikke 658p. Gabrielsen hisset seg opp, og forklarte gjennom et veldig variert vokabular hvordan han som betrakter kunne påvirke og forandre lesningen av mitt verk. Men jeg stod på mitt: det er kunstneren som sitter på definisjonsmakten over eget åndsverk, og repeterte hele tiden det samme mantraet: «Du kan ikke definere meg. Du kan kun definere deg selv. Nei, du kan ikke definere meg. Du kan kun definere deg selv.» Hadde Jean-Luc Godard og Chris Marker vært i rommet tror jeg Godard hadde tatt Gabrielsens side, men samtidig tror jeg Marker hadde tatt min, men da ved å forlate rommet i stillhet.
Roberto Bolaño sa en gang at han var en mislykket poet som derfor begynte å skrive romaner, og flåsete nok sa han også at han kun gjorde det for pengene, for sine døtres framtid, noe som er lett å si når man er døende. Chris Marker har omtalt seg selv som en fotograf som aldri kunne bli en Robert Frank, og da var det ikke noen vits. Sans soleil ble til fordi han så igjennom notatene sine en dag, og så at de korresponderte med filmarkivet hans. Filmingen hadde skjedd i pausene fra notatskrivingen, og notatskrivingen var ofte et resultat eller inspirert av filmingen. Dette ble et av de viktigste kunstverkene noensinne. Og det ble gjort nesten uten midler, kun med en hjerne og et hjerte i verden. Sett i sammenheng med kunstens knefall for «profesjonaliserende» tiltak initiert av markedskreftene og myndigheter bundet til nakken av disse, og «bruddene» som venstreradikale filmskapere har initiert for å yte motstand mot disse kreftene, men som ikke sjelden ender opp som et legitimeringsverktøy, framstår den franske nybølgens metode, og Chris Markers bidrag til denne, som den mest effektive. Jeg snakker om å jobbe «on a shoestring budget», og være totalt uavhengig, om å publisere på internett eller lage egne kinoer, egne rom, egne språk, og ignorere det rådende, det hegemoniske. Det handler om å bevare et sant og poetisk språk.
Marker sa en gang at Godard skrev noveller med film, og at han selv skrev essay med samme medium. Det som gjorde meg skeptisk til Marker var at han jobbet så mye, men etter hvert forstod jeg at han kun jaktet. Når sluttet mennesker med kamera å jakte? Vi har aldri hatt flere kanaler og verktøy til å skape komplekse og uforutsigbare verk, så hvorfor blir det ikke gjort? Eller hvis det blir gjort, hvorfor blir det ikke kanalisert ut i offentligheten? Og hvis det blir kanalisert ut i offentligheten, hvorfor legger ingen merke til det? Alt er tilgjengelig og alle kan bruke det som er tilgjengelig. Stillheten vi skaper rundt dette, at vitalitet og originalitet faktisk ikke blir skapt via institusjonene, gjør at vi ikke ser en ny Chris Marker. Han var totalt uavhengig, ikke uavhengig med forbehold, og han var totalt dedikert, ikke dedikert med en ironisk distanse. Og han klarte å forklare mer enn det han så, samtidig som han rapporterte akkurat det han så.
Marker ble en gang spurt hvorfor han lagde La Jetée med stillbilder, og svaret var ganske enkelt, han hadde ikke råd til mer film. Man har noe, man gjør noe med det, og så gjør man noe med det igjen. Og det er der kunst oppstår, ikke i profesjonaliserings-orienterte kvasidebatter. Noen mennesker er i stand til å heve seg over ismer som postmodernisme, modernisme og klassisisme. For å kunne gjøre det må man tørre å ignorere konsekvensene. Da må man, som Bob Dylan sier, forstå at det ikke er «he or she or them or it that you belong to». Ved å gi Marker rom og plass på slutten av livet og etter, har man endt opp med å kanonisere en kunstner, men også med å gjøre han ufarlig uten hans viten. Når et menneske er i stand til å danne grunnlaget for en av de mest definerende filmene i Hollywoods historie, en film som transcenderer det man trodde var mulig innenfor amerikansk cinema, via Twelve Monkeys, og anerkjenne at denne tolkningen er interessant, men noe annet, og samtidig gjør det i en form som ikke er gjort før, og i hvert fall ikke etter, med en like hjerteskjærende kobling til det som er prekært, da har man registrert noe viktig. Marker var interessert i å viske ut skillet mellom virkelighet og fiksjon, og hvorfor ville han det? Grunnen var at han forstod at all virkelighet er fiksjon, og all fiksjon er virkelig. Vi lever alle i vår individuelle fiksjon, kall det gjerne illusjon, og hvis vi ikke tar denne illusjonen alvorlig, mister vi ikke bare identitetsfølelsen, men også mye av det vi kaller kultur. Dette forholdet, eller misforholdet, mellom individet og samfunnet var et viktig utgangspunkt for Marker, og gjennomsyrer spesielt Sans soleil.
Marker kan ikke identifiseres eller forstås innenfor vestlige referanserammer, da han trer ut av dem og inn i en universell ramme, som nå viskes komplett ut av globalisering. Det er egentlig ikke så vanskelig å bli en Marker, det er bare å omfavne verden med hjertet i den ene hånda, og videokameraet i den andre, og ikke begynne å klippe det man har filmet før man er lei av materialet. Det er der den litt kjølige distansen i de varme bildene hans balanserer ut hans mandat, som et vektig element i en filmvirkelighet som konstant har vært i konflikt med seg selv i forhold til hvordan man skal produsere noe som har effekt, men som samtidig får folk til å tenke. Det er mulig å gjøre begge deler, og det er mulig å gjøre det samtidig. Dette beviser Marker. Noe annet han beviser er at det er mulig å stå i et triangel, med litteraturen som en pol, filmen som en og kunsten som en tredje. Å skjøte sammen disse enhetene, og ha suksess med det, er sjeldent, ja praktisk talt umulig. Selvfølgelig kan man nevne Steve McQueen, Lars von Trier, Apichatpong Weerasethakul, Claire Denis og mer enn noen Knut Åsdam, men de legger som oftest vekten på manus eller det fotografiske, gjerne vekselsvis. Marker viser oss at det går an å filme som en amatør, lage et sluttprodukt som kommuniserer bredt, men som samtidig er effektivt på en intellektuell elite. Og det er der det oppstår, rommet Marker skaper, idet han forsøker å være alt på en gang, noe han ikke klarer; sublim, banal, patetisk, effektiv, idiosynkratisk, visuell, antivisuell, perfekt, imperfekt, trashy, edgy, plump, alt etter regissørens innfall. Så den ukuraterte kunstneren er lynnet han jobber utifra, men kunnskapen hans drar det naive premisset i land.
Sånn sett er han filosofisk sett nærmest Camus, som var et slags endepunkt i eksistensialismen, da den blir absurd via hans teser. På samme måte kan Marker sees som et endepunkt for filmen. Mulig leser du Camus’ Fallet som det siste filosofiske verket og ser La Jetée som den siste spillefilmen når den siste dag kommer, muligens fordi de går rett til kjernen, eller kanskje fordi det er det eneste man får tid til når jorden smelter rundt deg og alt brenner og brenner og gradvis blir aske. Eller muligens bare flåser jeg nå, og forsøker å bygge ned tilliten din rett før jeg kommer til poenget. Men man skal ha rimelig stor tro på sine argumenter hvis man påstår at Godards siste film Film socialisme er om ikke en ren hommage, så i hvert fall et verk som tar side med Markers mandat. Godard er som kjent en overløper fra «høyresiden» i fransk nybølge, til «venstresiden» der Marker befant seg. Men det skurrer det og, fordi Marker ikke hører hjemme hos kommunister, fascister, sosialister, liberalister, kapitalister eller demokrater. Han var et vitne, en minimalist i sitt praktiske liv, som brukte all sin energi på å forstå, markere og balansere dette.
Da Godard sa at den beste måten å distribuere hans siste film på, ville være å slippe den ut som VHS-kassetter i fallskjermer fra helikopter, da opererte han som Marker, ikke i et plagiat – men i en intern dialog like mye preget av satire som respekt. Marker sa flere ganger mot slutten av livet at han skulle ønske han var ung nå, med internett som tilgjengelig verktøy. Hadde han vært det, hadde arenaene hans muligens vært Vimeo, Instagram og Tumblr. Jeg tror dog ikke han hadde valgt Kunstnernes Hus. Jeg tror Kunstnernes Hus trenger Chris Marker, men jeg tviler på at Chris Marker trenger Kunstnernes Hus, og uansett er de 30 år for sent ute. Det er vanskelig, det å lage en film som er effektiv i en stor sammenheng, samtidig som den blir opphevet til kunst. Da Marker hadde retrospektiv på Pompidou-senteret i Paris i fjor, var ikke dette bare hans første reelle soloutstilling, men også en utstilling folk strømmet til for å se. Folk elsker han. Og han elsket folk. Det er alltid en god kombinasjon, om aldri så mistenkelig. Chris Marker trenger ikke kunsten, mens kunsten trenger han. Som et vrengbilde. Noe man kan se på i avmakt, noe som kommuniserer på kunstens premisser, men samtidig tar for seg noe så grunnleggende som at kunsten ønsker å se seg selv som noe som er mer komplekst enn sitt idealbilde, men ikke klarer det med sin mangel på kobling til verden, sin ambivalens til virkeligheten.
Tilbake til debatten mellom 22-åringen Stian Gabrielsen og 21-åringen Kristian Skylstad. Vi ble enige om å være uenige, noe jeg tror vi fremdeles er, og håper vi forblir for alltid. Vi lever tross alt for friksjon. Jeg har skrevet lite om spesifikke verk, dere får gå og se filmene selv, eller laste dem ned og se dem under dyna. Anbefales med kamillete, og kanskje et par salte kjeks med roquefortost. Jeg har en følelse av at Marker foretrekker det framfor den hvite kuben. Jeg kunne skrevet 1000 sider om Chris Marker, men ender opp med å skrive fire, om en person som kun ønsket å beskrive meg, og deg, og alt det andre – og deg og meg i forbindelse til alt det andre. Når den eneste motivasjonen for å lage en film er å omringe et klipp av tre barn som trasker langs veien på Island, med alt det andre, da har du enten kommet veldig kort, eller veldig langt, eller begge deler. Og når du avslutter den filmen med å vende tilbake til klippet av disse tre barna langs veien, når du har glemt dem på grunn av alt det andre, da har du kommet veldig kort, og veldig langt. Du må ødelegge bildet for å forstå det. Du må. Men du må gjøre det selv.
Det er trist å ikke ville koble seg mot det ekte. Å ikke ønske å kommunisere. Allikevel er det der vi befinner oss – i en dvelende ambivalens åpen for tolkning. Det Chris Marker melder kan ikke bli satt på en pidestall. Det ligger på gulvet, sammen med noen dikt av en italiensk poet fra 1500-tallet, noen passfoto fra lommeboken din som ramlet ut etter en sen kveld på fylla, en roman av Hesse ødelagt og oppblåst fra badekaret, asken fra peisen du bare lar ligge uten helt å vite hvorfor. Eller katten din. Den sover.