Under en reise til New York for en del år siden gikk en venn og jeg på innfall inn i den labyrintiske art deco-bygningen som huser New York City Criminal Court på Lower Manhattan. Vi satte oss i en rettsal hvor det foregikk «arraignment hearings», den delen av rettsprosessen hvor en tiltalt sier seg skyldig eller ikke og hvor dommeren tar stilling til kausjon. Jeg minnes at dommeren behandlet åtte eller ni saker i løpet av halvannen time. Alle de tiltalte bortsett fra to var svarte menn med offentlig oppnevnt forsvarer. I flere tilfeller var det tydelig at forsvarerne ikke hadde satt seg inn i hva klientene var tiltalt for. Ofte måtte forsvarerne pause og romstere i papirene sine fordi de ikke husket navnene på klientene sine.
Jeg nevner denne anekdoten fordi det amerikanske rettssystemet – og hvordan det kverner svarte menn gjennom seg som en maskin – er det sentrale temaet i den norske, Berlin-baserte kunstneren Lene Bergs siste og hittil mest personlige film False Belief, nylig vist på Berlinalen og på Kunstnernes Hus Kino. Filmens hovedperson, kunstbokforleggeren D (som også er mannen til Berg), forteller på et tidspunkt at hans offentlig oppnevnte forsvarer har ansvar for 75 saker. I D og Bergs gjenfortelling, fremstår forsvareren mer interessert i å få saken gjennom systemet, enn å gi D et troverdig forsvar.
Berg flytter inn i leiligheten til D i Harlem i New York i 2008, rett etter finanskrisen, i en periode hvor gentrifiseringen av det tradisjonelt svarte nabolaget var i ferd med å eskalere. Historien fortelles i hovedsak gjennom intervjuer med D, men har en kronologi som er vanskelig å følge. I tillegg til å strekke seg over flere år hopper den mellom å fortelle om gentrifisering, saken til D og rettssystemet i New York. Kjernen er en konflikt mellom D og en homofil nabo, som driver et velrennomert pensjonat. I Bergs fremstilling blir naboens feilede forsøk på å selge pensjonatet en katalysator for at han forsøker å endre nabolagets karakter. Under salgsforsøket truer naboen stadig med politiet, som velvillig stiller opp for å fortelle beboere i gaten at de ikke kan henge på trappene foran inngangsdørene sine. Det går hardest utover mennene som bor i et herberge vegg-i-vegg med pensjonatet
Akkurat hvorfor naboen legger D for hat er uklart. Filmen foreslår flere muligheter, blant annet Ds avvisning av naboens forsøk på å rekruttere han til nabolagets velforening. D forteller at han i forkant av arrestasjonen jevnlig blir konfrontert av naboen selv om han ber om å få være i fred. Dette er en av mange punkter i filmen hvor Berg leser fra rettsprotokoller for å understreke at Ds versjon av hendelsene skiller seg fra den «offisielle versjonen». Vitnemålet til politimannen som arresterte D forklarer at arrestasjonen skjedde fordi politiet hadde registrert gjentatte klager fra naboen, uten tilsvarende klager fra D i sitt system. D hevder på sin side å ha ringt politiet, men uten at hans klager er blitt registrert. Naboen anklager D for å trakassere han med homofob sjikane, noe som resulterer i en beskyttelsesordre. Etter hvert løfter filmen blikket fra personkonflikten for i steden å sannsynliggjøre at politiets rasisme har spilt en rolle i hvordan konflikten ender opp i strafferetten.
I Bergs forrige film, Gompen og andre beretninger om overvåkning i Norge 1948 – 1989 (2015), iscenesatte Berg en høringssal hvor ulike inviterte fortalte om den politisk motivert overvåkningen av kommunister i Norge under den kalde krigen. Det er en film hvor tiltroen til muntlige kilder støttet opp om av offisielle dokumenter og eksperter er stor, og hvor fremleggelsen av dette materialet til og med fremstår som en vei mot forsoning. False Belief er heller enn forsonende et utrykk for massiv frustrasjon over myndighetene i New York. Den er dessuten langt mer kaotisk i hvordan den fremlegger sin sak, på tross av at Berg i enkelte sekvenser bruker dokumenter, papirdukker og fotografier for å illustrere forbindelser mellom mennesker, steder og hendelser. Ekspert-kontekstualiseringen av retts- og politidokumentene glimrer med sitt fravær. Filmen er på sitt mest interessante når den saklige gjennomgangen av hendelsesforløpet legges til side til fordel for den subjektive erfaringen, som når den viser frem paranoiaen som blir hengende som en mørk sky over Berg og Ds hverdagsliv.
Tre bilder av D gående på gaten spiller til slutt en avgjørende rolle i at D dømmes til fengsel. Bildenes hverdagslige karakter gjør dem symptomatisk for hvordan svarte menn blir oppfattet som farlige, selv når atferden deres hverken er truende eller aggressiv. Å fordreie kroppen i møte med politiet, naboer og kollegaer er, som den amerikanske forfatteren og essayisten Ta-Nehisi Coates skriver i boken Between the World and Me, en byrde som svarte er tvunget til å bære. De tre bildene blir, paradoksalt nok, også det avgjørende beviset i Bergs prosedering av Ds uskyld for kinopublikummet. Bergs kontranarrativ tegner et bilde av en mann som er sindig og reflektert, det motsatte av det som hevdes av påtalemyndigheten. Slik er False Belief også en kjærlighetserklæring, midt i all dritten.
