Måten disse fotografiene utfordrer og sjokkerer på, når ikke så veldig mye lenger enn til det underholdende, fascinerende og pastisj-aktige.
Et av spørsmålene som reiser seg i møte med fotografiene til den unge norske kunstfotografen Simen Johan er om det iscenesatte fotografiet, i møte med dagens betraktere, fremdeles kan sjokkere, og eventuelt under hvilke forutsetninger dette kan skje. Jeg tenker da spesielt på den type sjokk – enten det bunner i skam eller angst eller noe annet – som knytter seg til det å møte sider ved barns livsverden vi normalt ikke tar inn over oss. Johan vil nemlig minne oss på at også barna har et forhold til tabuiserte fenomener som seksualitet, død og vold.
Drifter
I Untitled #86, ser vi for eksempel en gutt i treårsalderen, mot fonden av et enslig hus ved en grå fjordarm. Gutten pirker med en kvist i en jordhaug som ved nærmere ettersyn viser seg å inneholde ikke bare en mengde ekle kryp, men også et menneskehode. Mellom mark og biller stikker det fram tjafser med menneskehår. Kanskje skjuler jordhaugen restene etter et grotesk mord? Eller er dette heller en fantasi i hodet til den lille gutten? I et annet, liknende bilde, Untitled #90, sitter en pike på omtrent samme alder i en forfallen, gruslagt bakgård. Hun er naken og håret henger ned i ansiktet. Piken er oppslukt av å plassere en mengde sigarettstumper i en halvsirkel foran seg, på en måte som minner om gutten i det andre bildet.
Stilt overfor disse bildene kan man på den ene siden komme til å tenke på omsorgsvikt i forhold til barn. Samtidig er det noe uvirkelig over scenene som undergraver ethvert sosialt, samfunnsmessig aspekt ved dem. Dette siste har kanskje å gjøre med de litt overdimensjonerte, nesten monumentale skikkelsene til barna, som delvis kommer som en konsekvens av froskeperspektivet i kameravinkelen. Dette resulterer igjen i at jenta og gutten virker mer som overgripere enn som ofre. Dette er for øvrig, som jeg var inne på, iscenesatte fotografier som på tross av den dyktige digitale bearbeidingen fremstår som høyst fiktive konstruksjoner, noe som underbygger det drømmeaktige preget i dem.
I enkelte av de andre bildene på utstillingen fremstår barna i enda større grad som besatt av en tvangsmessig impuls eller tanke, gjerne med seksuelle eller voldelige undertoner. I Untitled #101 stabler to jenter, som ikke kan være mer enn et par år gamle, en mengde avkledde og tilsynelatende ”misbrukte” dukker i en haug midt på et stuegulv. Dukkene er uten, eller nesten uten klær og en av dem har fått revet til side tøyet som dekker underlivet, slik at «tissen» er blottlagt – representert ved et lite, sirkelrundt hull i plastikken, midt mellom bena. Om ikke denne dukken er direkte «voldtatt» av den lille piken er den iallefall tydeligvis «ydmyket» i leken.
I andre bilder er disse tvangshandlingene vist indirekte, som for eksempel i Untitled #118, hvor det eneste vi blir presentert for er hundrevis av små snøfigurer, plassert tett i tett på en snødekket strand. Ved første øyekast virker ikke dette bildet så urovekkende – det er først etter å ha gransket det nærmere, og etter at vi blir klar over at figurene er små hodefotinger, så enkelt utført at bare et barn kan ha laget dem – at en snikende uro melder seg.
Surrealisme
I det omfattende og ambisiøse essayet om Johans arbeider som er trykket i katalogen til utstillingen, legges det vekt på hvordan bildene kan sees i lys av surrealismens utforskning av det underbevisste sjelelivet, inspirert blant annet av Freud. Særlig legges det vekt på parallellen til den delen av bevegelsen som ga seg i kast med dødsdriftene, en drift som ble utforsket av Freud omtrent på samme tid, blant annet i hans essay om «Det uhyggelige». Som katalogtekstforfatter Gisle Ledel Johansen bemerker, vil ikke Johan vise den voksnes blikk på barnet, dvs. foreldrenes eller pedagogenes blikk, men snarere forsøke å fremkalle «det kvalitetsmessig egenartede ved barndommens erfaring som sådan, og spørsmålet (…) hvordan erfarer hun verden».
I bildene er det barnas språkløse virkelighetsoppfatning, dominert av drifter og fantasier som kommer til uttrykk, en virkelighet fortrengt innenfor en voksen virkelighetsforståelse. Forholdet til surrealismen beskrives på følgende måte et annet sted i katalogen: «Surrealistene søkte et kunstnerisk uttrykk for det nakne selvets språk, gjennom utforskning av det underbevisstes verdensforhold. Deres kunst og tenkning var en kritikk av rasjonalismens tankefigurer, som de mente hadde ført den vestlige verden på et destruktivt blindspor. Verden og mennesket skulle utforskes gjennom leken, den frie assosiasjon, overgivelse til de mørke kreftenes overskridende kraft, og fantasiens produktive potensial. Beskjeftigelse med galskap og psykisk overskridelse, eksperimentering med religiøse stemninger, interesse for magi og animisme var vanlig, – sentrale trekk også i Simen Johans kunst.» (s. 9).
Et spørsmål man kan stille seg er hvorvidt disse bildene faktisk utfordrer og sjokkerer oss på en måte som blir noe mer enn ren underholdning eller fascinasjon. Jeg opplever ikke at de gjør det. Det at bildene er laget i et naturalistisk billedspråk, og fungerer innenfor en kultur som allerede er så mettet med bilder og visualiseringer av det vemmelige og uhyggelige, gjør lesningen av dem for smertefri. I disse ganske polerte og teknisk sett perfekte arbeidene blir dette materialet for tamt og gjenkjennelig, i enkelte tilfeller fremstår de nærmest som en slags stilisert surrealist-ikonografi.
Skrekkfilm-estetikk
Det er også et sterkt filmatisk element i disse bildene som katalogteksten ikke legger særlig vekt på. Dette knytter seg til konkrete motiver og figurer i bildene som vi forbinder med film, men er også betinget av den dramatiserte lyssettingen som minner om filmen. Særlig får enkelte av bildene oss til å tenke på skrekkfilmer, i og med deres uhyggelige innhold. For meg minner en del av bildene spesielt om enkelte filmatiseringer av Stephen King-romaner, gjort på åtti- og tidlig nittitall.
Forbindelsen til denne, ut fra et «fine-art» perspektiv, litt tvilsomme B-filmsjangeren kan i og for seg være interessant nok, men jeg opplever ikke at det i dette tilfellet skapes en fruktbar dialog med de rent surrealistiske elementene i arbeidet. For i den grad man kan betrakte disse bildene som skrekkfilmpastisjer, blir det subversivt «surrealistiske» forvandlet til en ren fetisjistisk glans eller klisje. Det faretruende slår over i en tilnærmet parodisk eller humoristisk skrekkfilm-estetikk.
Bildet Untitled #99 er kanskje det tydeligste eksemplet på dette. Den lille barneskikkelsen i forgrunnen av bildet, som ser på oss med et utstudert psykopat-blikk, iført en uhyggelig dyredrakt, har fullstendig gått over i rollen som skrekkfilm-monster. Jeg husker ikke i farten hvilken B-film fra 80-tallet denne figuren er som klippet ut av – men jeg har iallefall observert den i hylla på videobutikken så lenge jeg kan huske. Her er det som om forsøket på å bryte gjennom voksenverdenens fremmedgjorte forestillingsverden blir innhentet av underholdningsindustrien, som for lengst har produsert en kodifisert og strømlinjeformet versjon av det uhyggelige materialet surrealistene var opptatt av. Stilt ovenfor disse bildene, og da særlig de mest karikert skrekkfilm-aktige blant dem, blir jeg innimellom usikker på om jeg skal ta Johan alvorlig i hans forsøk på å gjøre dypdykk i sjelelivet, eller om det hele er ment som en slags ironisk spøk.
Å representere det traumatiske
Hvis hensikten med disse bildene faktisk er å utfordre vår bevisste virkelighetsoppfatning tror jeg kanskje de ville vært mer vellykkete om de i større grad hadde løsrevet seg fra det tradisjonelle fotografiske billedspråket som tross alt styrer fremstillingen av tematikken i bildene. For kan man egentlig representere det som unndrar seg den bevisste tenkningen? Eller vil nettopp innlemmelsen av dette i et tradisjonelt og kodifisert formspråk føre til at det eventuelt kritiske potensialet blir nøytralisert? På meg virker det som Johan har tatt for lett på den edrueliggjørende virkningen selve formen kan ha på fremstillingen av den typen materiale han beskjeftiger seg med. Rent billedmessig fremstår Johans fotografier som nokså tradisjonelle narrative tablåer. Formatmessig er arbeidene, til fotografier å være, nesten monumentale. Sammen med de kraftige sorte rammene og Johans gjennomprofesjonelle teknikk, oppleves bildene som relativt tradisjonelle, konforme høy-kunst salgsartikler, på tross av alt som måtte peke i retning av det motsatte.
En gammel krangel
Dissident-surrealisten George Bataille kritiserte i sin tid lederen for hovedstrømningen, André Breton, for ikke fullt ut å gi seg driftene i vold. Dette fordi Breton i for stor grad var villig til å opphøye dem til eleverte symboler, noe som kort sagt innebar – for å bruke Freuds terminologi – at de ble sublimert. I følge Bataille var Breton for villig til å gestalte driftslivet i fikserte figurer, som erotiske symboler, noe som for Bataille innebar en grunnleggende nøytralisering av det subversive potensialet som lå i konfrontasjonen med driftene. Bataille hevdet derimot at hvis man ville spille ut driftene på deres egne premisser, kunne dette bare skje gjennom de_sublimering, noe som innebar at man måtte unngå enhver bevisst konstruksjon av et motiv. I en tekst der han behandlet barnetegninger og hulemalerier lanserte Bataille et alternativt begrep om representasjon, ment som en kritikk av naturalistiske fremstillinger, nemlig _altération. I denne forestillingen lå det at representasjonen skulle deformere motivet snarere enn å skape en likhet med det. Som Bataille selv uttrykker det: «Art (…) proceeds in this way by successive destructions. To the extent that it liberates libidinal instincts, these instincts are sadistic».
Collage-teknikken, som surrealistene gjorde bruk av, var også ment som en utfordring av tradisjonelle representasjonsformer av den typen vi finner i Johans arbeider. Den sprang ut fra en innsikt i at et subversivt budskap vil innordne seg en tradisjonell forestillingsverden – og dermed miste sin gjennomslagskraft – innenfor et innarbeidet, naturalistisk billedspråk. Det kan være at både collage-teknikken og Batailles modell for representasjon har utspilt sine roller som subversive uttrykk i forhold til dagens kunstverden, men uansett mener jeg den underliggende moralen i disse strategiene fortsatt er verdt å tenke igjennom, ikke minst i forhold til den typen bilder vi ser på denne utstillingen: Form og innhold er uadskillelig knyttet til hverandre, og hvis den effekten man ønsker er å overskride en tradisjonell forestillingsverden, kan man ikke gjøre dette i et tradisjonelt formspråk. Hvis ikke disse to henger sammen blir resultatet altfor lite dyptgripende.
