Goksøyr & Martens
Gudstjeneste
W17 Kunstnernes Hus
Søndag 28. februar kl. 17.00
Goksøyr & Martens’ forestilling Gudstjeneste på W17 var på mange måter en bemerkelsesverdig seanse. Duoen hadde orkestrert et fullverdig kristent rituale i kunstrommet – nærmere bestemt i et av atelierene tilhørende Kunstnernes Hus. Arrangementet var strategisk plassert i forlengelse av kirketiden og en kirkeklokke sto parat ved inngangen til atelierseksjonen og ringte inn til «gudstjenesten» noen etasjer opp.
Inne i Goksøyr & Martens’ atelier var det trangt om saligheten og det typiske kunstpublikummet så ut til å være i mindretall. Mange så usikre og malplasserte ut. Det var også besynderlig å observere en gruppe litt loslitte og bustete middelaldrende damer med flakkende og glødende blikk, de kjente virkelig sin besøkelsestid på dette i utgangspunktet smale arrangementet. De som utgjorde menigheten, altså publikum, skilte seg tilsynelatende ikke vesensforskjellig fra kirkekaffens publikum land og strand rundt, med enkelte unntak. Spillet med fordommer og klamheten i møtet mellom «det åpne» kunstfeltet og «den snevre» kristenkulturen var dermed kløktig etablert allerede før forestillingen tok til.
Dette er Goksøyr & Martens overmåte gode til: å skape verdiladede rom uten å se seg nødt til å styre reaksjonene blant publikum. Ved iscenesettelsen slipper duoen noe ubestemmelig løs, som forvirrer og forvansker på en meget interessant måte. Selv holdt de to seg konsekvent i bakgrunnen denne søndagsettermiddagen. Dette var en gudstjeneste, men samtidig var det gudstjenesten som forestilling, og kristendommens verdigrunnlag og ritualiserte handlinger ble knyttet direkte opp til den politiske motivasjonen. Resultatet var en pendeleffekt mellom en bruk av religion for å fremme et politisk ståsted (vi vet ikke om kunstnerne er troende, for eksempel) og en mer genuin insistering på forsoning, en religiøs og human fellesstrategi. Det ene kunne ikke skilles fra det andre.
Det voldsomme oppmøtet førte til mange forvridde sittestillinger og en risikabel nærkontakt med levende lys rundt om i lokalet. Noe av årsaken til det intense engasjementet lå selvfølgelig i forestillingens høyst brennbare tematikk: staten Israels okkupasjonspolitikk og palestinernes lidelser. Dette var jo også bakteppet for Goksøyr & Martens’ Palestinian Embassy i fjor høst. Derfor var det som den reneste galskap brøt løs da dørene måtte lukkes og enkelte reagerte på at de ikke slapp inn ved å trekke paralleller til Israels jernhånd i Midtøsten.
 |
| Goksøyr & Martens, Gudstjeneste, 2010. Foto: Kunstnernes Hus. |
I forkant av gudstjenesten hadde media kringkastet meldingen om at en prest så seg nødt til å trekke seg fra forestillingen fordi hun ikke kunne stille seg bak den konsekvente fordømmelsen av Israel. Derfor hadde det bygget seg opp en viss spent stemning da prestene Tor Øystein Vaaland og Kari Veiteberg oppfordret «alle Abrahams barn, Det jødiske trossamfunn, Det muslimske fellesskap og kristne menigheter til å slutte opp om en felles fordømmelse av staten Israels okkupasjonspolitikk.» Denne spenningen økte underveis, og manifesterte seg avslutningsvis i en ubehagelig og uavklart uro. Prestene gjennomførte gudstjenesten med salmer, bønner og henvendelser til meningheten og avsluttet med nattverd. I prekenen formidlet Vaaland den oppfatning at en felles religiøs front mot Israels sionistiske krigføring vil styrke både det muslimske, det kristne og det jødiske folkets mulighet til å leve fredelig.
Prestenes mot og tydelighet var påfallende, samtidig var de strenge moralske figurer av en nærmest arkaisk støpning. Deres fremtoning var preget av harmdirrende engasjement inntil perfeksjon, slik at tanken på at dette skulle kunne være skuespill ikke var langt unna. Informasjonen rundt arrangementet fortalte dog at prestene var ekte nok og stilte opp i embeds medfør. Spørsmålet er om de ville ha ytret seg så innstendig i en kirke? Var dette et unntak med andre regler, en eksess innenfor rammen av en ufarliggjørende kunstinstitusjon?
Direkteoverført fra Gaza var en videoprojeksjon av et lokale med skygger og mystikk, med et utstoppet dyr og forheng som beveget seg i vinden. Om dette var regissert av Goksøyr & Martens vites ikke. Senere ble lokalet i Gaza fylt opp av ungdom fra Palestinian Youth Committee, som på rørende vis og med sviktende lyd fremførte et dokumentarisk korverk komponert av Lars Petter Hagen. Tekstene var skrevet av dem selv, basert på drømmen om et tryggere land. At både prestene og ungdommene representerte seg selv fremstår som et sentralt poeng i forestillingen, som griper rett inn i en akutt og konfliktfylt virkelighet. Forestillingen var sånn sett dokumentarisk i sin karakter. Dermed var det denne gangen – iscenesatt eller ikke – publikum som inntok fiksjonsrollen, som opptrådde teatralsk, gjennom sine utrop og sine nervøse bevegelser.
 |
| Goksøyr & Martens, Gudstjeneste, 2010. Foto: Kunstnernes Hus. |
Goksøyr & Martens’ grep i denne forestillingen er radikalt i den forstand at det autentiske settes til side, slik at alvoret i Midtøstenkonflikten ikke kan gripes i form av enkle og klare forestillinger. I så måte oppnår nok Goksøyr & Martens ønsket effekt. Mot slutten av gudstjenesten var vi vitne til «spontane» utbrudd, både fra en jødisk jente som følte seg urettferdig behandlet og en oppgitt ung gutt som refererte til Anne Frank og en neglisjering av jødenes historiske lidelse. Det var tydelige ampre og aggressive motreaksjoner blant publikum, som blant annet forsøkte å få gutten til å tie, og denne justisen blant rettroende ble en slags negativ konsekvens av forestillingen. Den munnet ut i en forvirring hvor toleransen tilsynelatende hadde utspilt sin rolle, en slags krise som kanskje likevel kan føre til en mer nyansert refleksjon. Goksøyr & Martens duket med Gudstjeneste for en scene som andre spilte ut, og denne overtagelsen medførte et risikabelt, men potensielt perspektiverende tap av kontroll for alle involverte.
Ingressbilde: Goksøyr & Martens, Gudstjeneste, 2010. Foto: Kunstnernes Hus.
