«Jo dårligere verkene forekommer publikum, og jo mere “det mumles i krokene” over forfallet på dagens kunstscene, desto bedre blir utstillingen.»
I en kronikk i Bergens Tidende på lørdag beskriver Wencke Quale årets Vestlandsutstilling som en usedvanlig vellykket utstilling. Spillet med publikums forventninger og normer gir den i følge Quale «et umiskjennelig avantgardistisk preg – uten at dette går på bekostning av utstillingens tradisjonelle status som provinsscene.»
Det folk vil ha, Wencke Quale, Bergens Tidende, 10 mai, 2008
Det andre blikket
Altfor ofte opplever vi utstillinger som utmatter oss. Rastløst og uoppmerksomt skritter vi gjennom kunstgalleriet, fra rom til rom i håp om at et eller annet kunstverk skal være forførende nok til å stanse oss. Tanken bak Vestlandsutstillingen 2008 (”Om å gripe og bli grepet”) er å gi følelsene en sjanse til å utvikle seg. Ved å styre unna den akselererende tiltakssyken som preger mange kuratorstyrte gruppeutstillinger og heller la bildene langsomt få sive inn, mest mulig på sine egne premisser, håper vi å nå ut til den alminnelig kunstinteresserte. Dette er grepet. Kunsthistorikeren Wencke Qvale skriver sin analyse (BT kronikk 10.05) med tanke på et akademisk forum. Det gleder oss at utstillingen synes å virke på det ”konseptuelle” planet også, men nekter å akseptere at målet med det hele er ”å fremvise forfallet på dagens kunstscene.” Distanse er det mer enn nok av i samtidskunsten. Med VU 08 prioriterer vi nærhet og medfølelse. Dette er det gripende.
To av bildene som Qvale trekker frem som ”dårlige verk, plassert innimellom mer kvalitetssikrede ting” er fotografiet ”Mor med dødfødt barn” (Finn Stokke) og maleriet ”Sunniva tilbyr liten kanin” (Knut Andre Vikshåland). Kan hende bryter begge disse verkene med miljøets forventninger, og kanskje er det nettopp dette bruddet som får den matleie akademikeren til å stanse opp, men opplevelsen som følger er slett ikke annenrangs eller mindreverdig. Tvert i mot.
Vi vil påstå at begge disse bildene er så rotfestet i kunsthistoriske referanser at de ubevisst vekker en hunger i betrakteren etter å gjenforenes med en poesi som mye av dagens utstuderte ”reportasjekunst” har satt på indeks. Wencke Qvale trakk selv linjene fra Finn Stokkes sterke foto tilbake til Parmigianinos ”Madonna med den lange halsen” (1532) under en debatt på Hordaland Kunstsenter nylig. Det døde jesusbarnet og de usedvanlige proporsjonene i motivet vakte oppsikt også under manierismen. På en lignende måte samtaler Vikshålands ”Sunniva…” med det gåtefullt fascinerende ”Fontainebleuskolen” (1595) med alle dets surreelle hint til moralske forestillinger rundt troskap, sex og graviditet. Slik vrir både Stokke og Vikshåland motivenes situasjoner bort fra det forventede. Det tragiske og unormale blir sannsynlig og troverdig.
Sunniva Eides kulltegning av ”Sangeren Bjørn” lar vi stå i denne omgang. Qvale kaller den en popkulturell ”readymade”. Greit for oss. Det er slektskap mellom landeplagen og kunsten. Eidsvågs slagere gir titusener av lyttere en intens opplevelse av frihet – paradoksalt nok fordi oppmerksomheten er ”bundet” i metrum og rim på en måte som sjeldent får virke på dagens kunstscene. Tanken danser og meningen yngler på årets VU, til rytmen av kunsten og livet. Dette kan bare kalles forfall i miljøer hvor inderlighet mistenkeliggjøres og konstruksjon og mekanisering har tatt overhånd.
Øystein Hauge og Finn Eirik Modahl,
kunstnerisk ledelse for Vestlandsutstillingen 2008.