Det enkleste er gevær

Hva er likheten mellom den modernistiske pionéren, Rodin-studenten og billedhuggeren Brâncuși og en meitemakk? Jeg stiller meg spørsmålet i Tor Børresens utstilling Skulptur og Gevær på Oslo Kunstforening.

Tor Børresen har, som mange andre, ei høne å plukke med den skoledannende kunsten som er synonym med prestisje og kapital: vestlig modernisme. Kunstneren arbeider med visuelle lån, har en utviklet interesse for det absurde og satiriske, og et nivellerende blikk på motiver. En pinne er like hjemmehørende i utstillingsrommet som optisk kunst. Børresens lekne ikonoklasme er demonstrativ, men ikke reelt antagonistisk eller reviserende. Så hva er det han er ute etter?

Børresens formfullendte bronseskulptur Endless conversation with Brancusi fra 2018 er sentralt plassert i første utstillingsrom. Den hodeformede skulpturen, blank nok til at den speiler rommet rundt seg, ligger på en grov trebjelke. Den høypolerte overflaten går igjen i første blikknedslag i neste rom, hvor en liten stålskulptur er presentert på gulvet. Verket er påtakelig lekkert, som et forlagt smykke eller en tredimensjonal skissestrek. Først på nært hold oppdager man at det er en makk som slanger seg på gallerigulvet (Mark, 2006). En uoppmerksom publikummer kunne komme til å sparke borti den.

Risikable konstellasjoner mellom verk er et av Børresens kjennetegn. LOOK..! fra 2016 mer enn antyder instabilitet. I verket fungerer en prekært balanserende stålbue som oppheng for en projektor. Videoen viser en vannlevende orm eller parasitt som bukter seg i en håndflate. Det er litt vemmelig, men også fascinerende og vakkert å se på. Vesenets kveilinger ser snart ut som gestorale tegninger, snart håndskrift, snart parasitt igjen. Børresen oppjusterer det unnselige like mye som han deklasserer noe opphøyd. I verket Skulptur og Gevær, som utstillingen deler tittel med, er nok en modernistisk referanse i spill. Den abstrakte, delvis uthulede formen ser ut som den er laget av sandeltre eller teak, og henviser ifølge utstillingsteksten til skulptøren Barbara Hepworth og hennes sensuelle, nonfigurative verk. Men den kan også ligne en forminsket utgave av en skulptur av Hepworths samtidige kollega, Henry Moore, eller for den saks skyld en generalisert modell for vestlig modernisme. Treskulpturen roterer rundt, mens publikum inviteres til å beskyte den med en tivolirifle.

Tross i denne skytingen, er tonen i Skulptur og Gevær mer forfinet enn man har sett i tidligere utstillinger fra Tor Børresen. Der rustne økser og bruksgjenstander tidligere har symbolisert maskulinitet finner vi nå replikaer av elegant høymodernisme i interiørformat. Oslo Kunstforening velger å betegne utstillingen som en installasjon, men etter min oppfatning er det like nærliggende å si at den består av frittstående verk. Det er ikke til forkleinelse for en kunstner som både håndverksmessig og referensielt er såpass dreven. Men når man går i dialog – eller konflikt – med vestlig modernisme, lønner det seg å ha et program. Det er jeg litt usikker på om Børresen faktisk viser her. I stedet går han inn i denne store samtalen, rustet med bøllete, utlignende humor. Det som styrker prosjektet er at de antiautoritære ablegøyene er generøse og imøtekommende. Det som trekker ned er at nonchalansen gjør det vanskelig å skjelne mellom det som kan være både en kritikk og en repetisjon av modernismens gester. Kanskje kunne Børresen fått enda mer ut av sin dialog med modernismen om han undersøkte ubehaget i møte med kunsthistorien, og hva som utgjør grunnlaget for anklagen som antydes, fremfor å skyte på etablerte sannheter med lekegevær og et skjevt smil.