Økt kulturpolitisk gjennomslag til tross, flere små og mellomstore kunstinstitusjoner i Norge gir uttrykk for at de fremdeles befinner seg i en prekær situasjon. I høst signerte for eksempel 29 kunstinstitusjoner i Oslo et opprop som kritiserer kommunens kunstplan for å ikke holde det den lover. Nå vil foreningen Kunsthallene i Norge sikre disse institusjonenes interesser gjennom et europeisk samarbeid. I mai arrangeres det første av det som initiativtakerne håper vil bli et årlig symposium for europeiske kunsthaller.
– Det overordnede målet for det europeiske nettverket er styrkingen av de små og mellomstore samtidskunstinstitusjonene, forteller Marianne Hultman, kunstnerisk og daglig leder ved Oslo Kunstforening.
Hultman har vært sentral i arbeidet med å organisere både de norske og nordiske kunsthallene. I 2016 var hun med på å opprette foreningen Kunsthallene i Norge. Det samme året ble medlemmer fra den franske kunsthallorganisasjonen d.c.a (Association francaise des développements des centres d’art contemporain) invitert til Norge av den norske ambassaden i Paris. Dette ble utgangspunktet for et samarbeid mellom de norske og europeiske kunstinstitusjonene.
– Vi hadde nettopp begynt å jobbe mer aktivt med Kunsthallene i Norge. Etter møtet med d.c.a innså vi at vi mange ganger hadde de samme visjonene, men også de samme utfordringene. Vi begynte å snakke om hvordan vi kunne organisere oss på europeisk plan for å få tydeligere gjennomslag når det kom til spørsmål om for eksempel bedre utstillingsvilkår for kunstnere og bedre synlighet for de små og mellomstore samtidskunstinstitusjonene.
– Siden 2016 har vi møttes minst en gang i året. De siste par årene har Kunsthallene i Norge inngått i en arbeidsgruppe med representanter fra Frankrike, Tyskland, Spania og Portugal. Vi håper dette vil bli en årlig samling hvor man tar opp forskjellige temaer hver gang.
Forarbeidet kulminerer nå i symposiet This Time We Meet about Gender, som finner sted 19. og 20. mai på historiske Palais d’Iéna i Paris. Dette blir første gang at hele nettverket samles. Samlingen har som tema ulikheter mellom kjønnene i kunstfeltet.
– Dette er jo et veldig bredt tema, vi kommer til å ha mellom 15-18 ulike økter i løpet av de to dagene. Det skal blant annet handle om hvordan demografien til de som jobber på kunsthallene ser ut, hvordan kunstnerrepresentasjonen ser ut, og hvordan man kan sikre positive endringer over tid.
Målet med symposiet er å skape en plattform for utveksling og sammenligning av løsninger, der institusjoner og kunstnere lærer av hverandre. Hultman trekker frem vederlagsordningen som et godt eksempel på hva Norge kan presentere. – Veldig få land har en lignende løsning. De kan kanskje bruke vår modell til å bygge opp en egen rammeavtale som de kan presentere for sine politikere.
Selv om det er store forskjeller mellom de europeiske landene, mener Hultman at symposiet kan bli en felles ressurs. – Det hadde vært fantastisk om vi sammen kunne skissere krav på et politisk nivå, som kan legges frem for EU, for eksempel at alle som mottar statsstøtte i EU skal betale vederlag og honorar til kunstnerne som stiller ut. Dette er et mål.
– Å jobbe for felles etiske retningslinjer er et annet eksempel. Kan vi komme frem til felles etiske retningslinjer for våre institusjoner? Vi begynner på europeisk nivå fordi vi må starte et sted, men vårt mål er selvfølgelig å bli globale. Spørsmål om etikk, kunstnerisk frihet og kulturens verdi kommer til å bli mer og mer aktuelle de kommende årene. Samtidig endres det politiske kartet i Europa og i andre deler av verden. Når samfunn ikke klarer å opprettholde åpenhet er det ofte samtidskulturen som rammes. Derfor trenger vi å bygge opp et nettverk som gir oss mulighet til å løfte viktige spørsmål på en tydeligere måte.
